Redigerer Moen-saken (avsnitt)

===Utvalgets rapport===
Utvalget leverte sin rapport (NOU 2007:7) til justisminister [[Knut Storberget]] 25. juni 2007.

Utvalget anførte at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene var at:

* (a) Politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet.
* (b) De sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
* (c) Beviskravet [[in dubio pro reo]] ''(tvil skal komme tiltalte til gode)'', må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

====Objektivitet====
Granskingsutvalget påpekte i denne rapporten blant annet at objektivitetsprisippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndigheten sin side, og anførte:

<blockquote>
''«Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er [[Falsk tilståelse|falsk]]. [[Gisli H. Gudjonsson|Gudjonsson]] fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:''<br />

''* (1) Utsette mistenkte for press under avhør.''<br />
''* (2) Utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.''<br />
''* (3) Undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.''<br />
''* (4) Få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.''<br />

''Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som [[0-dokument]]er.''<br />
''De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.»''
</blockquote>

====Uavhengige sakkyndige====
I likhet med i [[Liland-saken]] stilte utvalget seg kritisk til at de samme sakkyndige som politiet brukte i etterforskningen, også skulle fungere som sakkyndige i rettssaken. Årsaken var at de sakkyndige i rettssaken kunne ha en for sterk binding til påtalemyndigheten.

<blockquote> 
''«En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.»''<br />

''«Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak.»''</blockquote>

====Beviskravet====
Særlig i Sigrid-saken ble det rettet kritikk både mot påtalemyndighet, rettens administrator og fagdommerne. Det fundamentale prinsippet om at «enhver tvil skal komme tiltalte tilgode» var ikke blitt fulgt. Utvalget trakk spesielt fram forskyvningen av tidspunktet for når drapet skulle ha funnet sted sammenholdt med vitneutsagn og manglende dagbokføring fra offerets side, at Fritz Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at tiltalte ifølge sakkyndige ikke forsto hva som skjedde i retten.

Utvalget mener at alle de forholdene som talte for at Fritz Moen ikke var skyldig i denne saken, burde ført til at:
#Aktor burde lagt ned påstand om frifinnelse.
#Rettens administrator ikke burde ha rettledet juryen slik han gjorde.
#Fagdommerne burde ha underkjent juryens kjennelse.

Dessuten mente utvalget at det bør innføres krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle en mulig senere gjenopptagelse av saken.