Redigerer Loke (avsnitt)

== Loke i arkeologiske funn ==
[[Fil:Lokistone.jpg|thumb|upright|Avbildningen på Snaptunsteinen er identifisert som Loke.]]
[[Fil:Kirkby Stephen Stone by Petersen.jpg|thumb|upright|Den tjorete figuren på Kirkby Stephen-steinen.]]
[[Fil:Loki Bound by Collingwood.jpg|thumb|«Den tjorete Loke», illustrasjon av W. G. Collingwood, inspirert av Gosforth-korset (1908).]]
=== Snaptunsteinen ===
I løpet av våren [[1950]] ble en halvrund og flat stein avdekket på stranden i nærheten av [[Snaptun]] i [[Danmark]]. Risset inn i steinen var det et [[relieff]] av et mannshode med snodde mustasjer og en munn som besto av et hull som gikk gjennom steinen. Rundt munnen var det risset inn arr eller tråder. Steinen var en [[Talk|talkstein]] som opprinnelig må ha kommet fra Norge eller Sverige, og som har blitt datert til rundt år [[1000]].

Figuren i relieffet er blitt identifisert som en avbildning av Loke på grunn av merkene rundt munnen. Disse refererer antagelig til en myte som er gjengitt i ''[[Skaldskaparmål]]'' hvor dvergen Brokk, den ene av Ivaldesønnene, sydde igjen leppene på Loke som hevn.<ref>Madsen, Hans Jørgen (1990): «The God Loki from Snaptun» as collected in ''Oldtidens Ansigt: Faces of the Past''. Det kongelige Nordiske Oldskriftselskab. ISBN 87-7468-274-1. ss. 180</ref>

Hensikten med steinen var å bruke den ved den åpne ilden i ei [[smie]]. Nesen på en [[blåsebelg]] ble stukket gjennom hullet som var Lokes munn, og selve belgen ble beskyttet av steinen. [[Dverg (mytologi)|Dvergene]] var som kjent assosiert som smeder, og denne steinen knytter en forbindelse med Loke og metallkunsten, eller kanskje heller selve ilden. I dag er steinen stilt ut på Horsens Museum i Oldtidsudstillingen.<ref>{{Kilde www |url=http://www.horsensmuseum.dk/Udstillinger/PermanenteUdstillinger/OldtidensSpor/AvlstenFraSnaptun.aspx |tittel=Blæsebælgs-beskytter fra vikingetid |besøksdato=2010-05-09 |arkiv-dato=2010-12-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101206042037/http://www.horsensmuseum.dk/Udstillinger/PermanenteUdstillinger/OldtidensSpor/AvlstenFraSnaptun.aspx |url-status=død }}</ref>

=== Kirkby Stephen-stenen og Gosforthkorset ===
En delvis ødelagt steinplate av sandstein fra slutten av [[800-tallet]] ble oppdaget i [[1870]] og er i dag plassert i fasaden på kirken i landsbyen [[Kirkby Stephen]] i det nordlige [[England]]. Avbildningen på steinens relieff viser en bundet figur med horn. Det er blitt foreslått at figuren forestiller Loke.<ref>Orchard, Andy (1997): ''Dictionary of Norse Myth and Legend''. Cassell. ISBN 0 304 34520 2. Side 105</ref> Et bilde av en lignende figur med horn og runde skuldre er blitt funnet i landsbyen [[Gainford (County Durham)|Gainford]] i grevskapet [[Durham (grevskap)|Durham]] i England. Den blir i dag oppbevart i biblioteket i [[Durhamkatedralen]].<ref>Calverley, William Slater (1899): [http://books.google.com/books?id=xGUWAAAAYAAJ&printsec=frontcover&source=gbs_navlinks_s#v=onepage&q=&f=false ''Notes on the Early Sculptured Cross: Shrines in Monuments in the Present Diocese of Carlisle'']. T. Wilson.</ref>

[[Gosforthkorset]], et [[norrøn]]t og [[Angelsaksere|angelsaksisk]] steinkors som står høyreist blant gravsteinene på kirkegården ved Saint Mary-kirken i landsbyen [[Gosforth (Cumbria)|Gosforth]] i det nordvestlige [[Cumbria]] i [[England]], er fra midten av [[1000-tallet]]. Figurene på korset er blitt tolket ulikt, i likhet med Kirkby Stephen-steinen. Den nederste seksjonen av korsets vestside viser en langhåret kvinneskikkelse som knelende holder et objekt over hodet på en annen bundet figur. Overfor disse er det en sammenrullet slange. Dette bildet tolkes som Sigyn som sørger for at Loke ikke får slangens gift på seg.<ref>Berg, Knut (1958): «Gosforth-korset, en ragnaroksfremstilling i kristen symbolikk». Viking: Tidsskrift for norrøn arkeologi XXI/XXII. Oslo: Norsk Arkeologisk Selskap. S. 203-229.</ref><ref>Haavardsholm, Jørgen (1996): «Gosforthkorset og dets kontekst», i Rindal, Magnus: Studier i kilder til vikingtid og nordisk middelalder, KULTs skriftserie 46, Oslo: Norges forskningsråd, ISBN 82-12-00625-5</ref>