Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Oppblomstring av handelssteder === 
[[Fil:Erasmus BK Zahl.jpg|mini|[[Erasmus Zahl]] på [[Kjerringøy handelssted]] var kjent som en svært driftig handelsmann i Nordland på slutten av 1800-tallet. En av virksomhetene var å tilby overnatting til fiskere på vei til lofotfisket. Ofte ble den lokale handelsmannen omtalt som «han far» av gjeldstyngede fiskere. En mener at Zahl var modell for [[Knut Hamsund]]s karakter Mack på Sirilund i romanene ''[[Pan (roman)|Pan]]'', ''Benoni'' og ''Rosa'' og flere andre.<ref>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 141.]]</ref>]]

Samtidig med at produksjon av klippfisk og oppkjøp av torsk for dette startet for fullt, skjedde det en oppblomstring av gjestgiverier i Nordland. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby [[skjenking]], matservering, overnatting og salg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsene ''nessekonger'' og ''væreiere'' på gjestgiverne. Handelshusene oppstod på slutten av 1700-tallet og vokste utover begynnelsen av 1800-tallet.<ref name=Chr16/>

Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann Knagenhielm var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiverier i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren [[Nils A. Ytreberg]] mente at myndighetene i denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.<ref name=Hut252 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252.]]</ref>

Handelshusene hadde forskjellige spesialiseringer, men felles for alle var at fiskehandel var grunnlaget for deres eksistens. I Lofoten fikk de også inntekter fra utleie av grunn, rorbuer og hjellplass for lofotfiskerne. Mange solgte utstyr for fiskebåtene. Handelshus lå plassert langs kysten der fiskerne dro til og fra Lofoten. Der fikk fiskerne blant annet leide husrom for natten. Flere drev salg av tømmer og andre varer fra innlandsbygdene, eller ryper og smør fra svenske grensebygder. Noen drev også stort med landbruk.<ref name=Hut422>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 422.]]</ref>

De lokale handelshusene fikk stor økonomisk makt. De hadde en viss gjeld til bergenskjøpmennene, men dette var mer å regne som kortvarig driftskreditt. Kjøpmennene var likeverdige handelspartnere med bergenskjøpmennene og handelshusene i Trondheim. I regelen hadde handelshusene både høy egenkapital og formue, og overskuddet økte utover 1800-tallet.<ref name=Hut422/>

Nordlandsfiskerne hadde ikke lenger bunnløs gjeld til bergenskjøpmennene. Handelshusene i Bergen ville på denne tiden heller ikke drive handel med hvem som helst, men foretrakk de som var mer økonomisk selvstendige. Fiskerallmuen fikk derimot kreditt for sine varekjøp hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i «ethvert Aars Vinteravling», altså all fremtidig inntekt fra lofotfisket.<ref name=Hut422/>

Samtidig som de lokale handelshusene på grunn av sin lokalkunnskap hadde enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen, var det nyanser i dette. Det var tilfeller der kjøpmennene ga hjelp i vanskelige tider og var omsorgsfulle. Faktisk var dette lovfestet ved at privilegiebrevene uttrykkelig formulerte kjøpmannens plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.<ref name=Hut422/> Det er også eksempler på kjøpmenn som betaler til fattigomsorgen, skaffer folk arbeid, sørget for utdannelse for begavede ungdommer, støttet kirkebygging og prestelønn. Dokumentasjon viser at handelshus gikk konkurs og skiftet eiere, slik at balansegangen mellom de paternalistiske pliktene og økonomisk gevinst neppe var enkel.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 425.]]</ref>