Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Historiografi ===
[[Fil:Sir Peter Paul Rubens - Constantius appoints Constantine as his successor - Google Art Project.jpg|thumb|left|''[[Konstantius I]] utpeker Konstantin som sin etterfølger'', maleri av [[Peter Paul Rubens]], 1622]]
I løpet av sitt liv og de til hans sønner, ble Konstantin presentert som et dydens mønster. Hedninger eller ikke-kristne som historikeren [[Praxagoras av Athen|Praxagoras]] av [[Athen]] og [[Libanios]] i [[Konstantinopel]] framstilte ham med panegyrisk ros. Da den siste av hans sønner døde i [[361]] skrev imidlertid hans nevø (og svigersønn) [[Julian den frafalne|Julian]] [[satire]]n ''Symposium, eller Saturnalia'' som nedvurderte Konstantin og kalte ham for underlegen de store hedenske keiserne, og som hengitt til luksus og grådighet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 272–273.</ref> Ved å følge Julian begynte filosofen [[Eunapios]] — og fulgt opp av historikeren [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimos]] — en [[historiografi]]sk tradisjon som klandret Konstantin for at Romerriket ble svekket ved hans overbærenhet for de kristne.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273.</ref>

I [[middelalderen]] da [[Den katolske kirke|den romersk-katolske kirke]] var dominerende, framstilte katolske historikere Konstantin som den ideelle hersker, standarden som en enhver konge eller hersker burde bli målt opp imot.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273; Odahl, 281.</ref> [[Renessansen]]s gjenoppdagelse av anti-konstantinske kilder førte til en omvurdering av Konstantins karriere. Den tyske humanisten [[Johann Löwenklau]], oppdageren av Zosimos' skrifter, utga en [[latin]]sk oversettelse av disse i 1576. I dens forord argumenterte han at Zosimos' framstilling var overlegen de som var gitt av Eusebius og kirkehistorikerne, og fordømte Konstantin som tyrann.<ref>Johannes Leunclavius, ''Apologia pro Zosimo adversus Evagrii, Nicephori Callisti et aliorum acerbas criminationes («Defence of Zosimus against the Unjustified Charges of Evagrius, Nicephorus Callistus, and Others»)'', Basel, 1576, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273, og Odahl, 282.</ref>

Kardinal [[Cesare Baronio]], en mann tilhørende [[motreformasjonen]], kritiserte Zosimos, favoriserte Eusebius' redegjørelse av Konstantins tidsalder. Baronios ''Livet til Konstantin'' (1588) framstilte Konstantin som en kristen fyrste.<ref>Caesar Baronius, ''Annales Ecclesiastici'' '''3''', Antwerpen, 1623, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282.</ref> I det store verket ''Romerrikets nedgang og fall'' (1776-1788) hadde [[Edward Gibbon]] som mål å forene de to ytterligheter i oppfatningen av Konstantin og kom med et portrett av Konstantin som var bygget på de motstridende fortellingene til Zosimos og Eusebius.<ref>Gibbon, Edward: ''The Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 18, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282. Se også Lenski, «Introduction» (CC), 6–7.</ref> I en form som gikk parallelt med hans framstilling av rikets nedgang, presenterte Gibbon en edel krigshelt som var korrumpert av kristne innflytelse, og som ble forvandlet til en orientalsk despot på sine eldre dager: «en helt... degenerert til en grusom og lastefull despot.»<ref>Gibbon, ''Decline and Fall'', 1.256; Jordan, David P. (1969): «Gibbon's 'Age of Constantine' and the Fall of Rome» i: ''History and Theory'' 8:1, s. 71–96.</ref>

Moderne tolkninger av Konstantins styre begynte med [[Jacob Burckhardt]]s ''Konstantin den store tidsalder'' (1853, revidert 1880). Burckhardts Konstantin er en intrigant og sekulær politiker som manipulerte alle grupperinger med det mål å sikre seg total makt.<ref>Jacob Burckhardt, ''Die Zeit Constantins des Grossen'' (Basel, 1853; revidert utgave, Leipzig, 1880), sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274; Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Henri Grégoire]], som skrev på [[1930-tallet]], fulgte Burckhardts evaluering av Konstantin. For Grégoire utviklet Konstantin en interesse for kristendommen kun etter å ha observert dens politiske nytte. Grégoire var skeptisk til påliteligheten i Eusebius' ''Vita'', og postulerte en «pseudo-Eusebius» for å sikre en omformingen av fortellingene i Eusebius' opprinnelige biografi.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Otto Seeck]], i ''Geschichte des Untergangs der antiken Welt'' (1920–23), og [[André Piganiol]], i ''L'empereur Constantin'' (1932), skrev mot denne historiografiske tradisjonen. Seeck presenterte Konstantin som en ekte krigshelt, hvis tvetydighet var produktet av hans egen naive selvmotsigelse.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7–8.</ref> Piganiols Konstantin er en filosofisk [[Monoteisme|monoteist]], et barn av sin tids historiske [[synkretisme]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274.</ref> Beslektede historieframstillinger av [[A. H. M. Jones]] (''Constantine and the Conversion of Europe'', 1949) og [[Ramsay MacMullen]] (''Constantine'', 1969) ga et portrett av en mindre visjonær og en mer impulsiv Konstantin.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 8.</ref>

[[Fil:Konstantin & Helena.jpg|thumb|Konstantin, Helena og det hellige kors. Ikonmaleri, andre halvpart av 1500-tallet]]

Disse og senere framstillinger var mer enn villig til å presentere Konstantin som en ekte kristen konvertitt. Fra [[Norman H. Baynes]]' ''Constantine the Great and the Christian Church'' (1929), og styrket med [[Andreas Alföldi]]s ''The Conversion of Constantine and Pagan Rome'' (1948), en historiografisk tradisjon utviklet seg som presenterte Konstantin som en henført kristen. [[Timothy Barnes|T. D. Barnes]]' opprinnelige ''Constantine and Eusebius'' (1981) representerer kulminasjonen av denne trenden. Barnes' Konstantin erfarte en radikal konvertering som drev ham på et personlig korstog til å konvertere sitt rike.<ref>Lenski, "Introduction" (CC), 8–9; Odahl, 283.</ref> [[Charles Matson Odahl]]s nyere ''Constantine and the Christian Empire'' (2004) har mye av den samme framstillingen.<ref>Odahl, 283; Mark Humphries, "Constantine," review of ''Constantine and the Christian Empire'', by Charles Odahl, ''Classical Quarterly'' 56:2 (2006), 449.</ref> Til tross for Barnes' arbeid har diskusjon om kraften og dybden i Konstantins religiøse konvertering fortsatt.<ref>Cameron, Averil (1998): «Introduction», i ''Constantine: History, Historiography, and Legend'', red. Samuel N.C. Lieu & Dominic Montserrat (New York: Routledge, 3.</ref> Bestemte temaer i denne skolen nådde nye ytterpunkter i T.G. Elliotts ''The Christianity of Constantine the Great'' (1996), som presenterte Konstantin som en engasjert kristen fra barndommen av.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 10.</ref> Et tilsvarende syn på Konstantin er hevdet i Paul Veynes nyere verk ''Quand notre monde est devenu chrétien'' (2007) som ikke spekulerer i opprinnelsen til Konstantins kristne motivasjon, men presenterer ham i rollen som en keiser som en religiøs revolusjonær som lidenskapelig var overbevist om at han «spilte forsynets rolle i årtusenets økonomi i menneskehetens frelse.»<ref>[https://archive.today/20120708061334/findarticles.com/p/articles/mi_hb6404/is_2_69/ai_n29437350/?tag=content;col1 «Quand notre monde est devenu chretien»], Fabian E. Udoh, review, ''Theological Studies'', Juni 2008</ref>