Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Folkebevegelse: Tyskland og Øst-Europa====
[[Fil:1834customstarrifs.jpg|miniatyr|300px|Vitsetegning som latterliggjører de mange tollbodene handelsmenn måtte gjennom før tollunionen.]]
I Tyskland var det mer teori enn handling. Den tyske eliten var opptatt av tysk samling. Ideen om det tyske ''Volk'' vokste frem, nesten som en besettelse. Den tyske fellesfølelsen kom blant annet gjennom [[brødrene Grimm]]s eventyr, og deres språkvitenskapelige observasjoner. Hegels filosofi om at nasjonen ble til gjennom erfaring og utvikling, [[Leopold von Ranke]]s historieforståelse om at Tyskland måtte være en motvekt til det franske og [[Friedrich List]]s tanker om at økonomiske teorier måtte passe til det enkelte folk og ikke var universelle var også sentrale.<ref>Side 470–71, Palmer, Colton</ref> Samtidig var dette i hovedsak en teori som ikke hadde klangbunn i folket.

Mange av datidens tyskere var uten mening om hva det ville si å være tysk, hva tyske verdier var eller hvordan tysk samling skulle oppnås.<ref>Side 99–101, Bruce Waller: «Germany; Indepepcende and unification with power» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Tyskland var også i 1815 et svært agrart samfunn, altså at landbruket var viktig. Handelen var så lite utbredt at da britene ga tyske riker penger som kompensasjon for all kjempingen mot Napoléon, ble pengene i hovedsak brukt på britiske varer før ting gikk tilbake til status quo. Det var få byer, og hele Tysklands urbane befolkning var mindre en halve Paris'. Mellom 1820 og 1840 var det en periode omtalt som «de stille årene».<ref>Side 52–53, A.J.P. Taylor: ''The Course of German History - A survey of  the development of German history since 1815'', Routledge, London 2001 (første utfave Methuen & Co 1961, første Routledge 1988)</ref> Det var i noen grad liberal interesse i tyske stater i 1830 som resultat av julirevolusjonen, men i hovedsak gikk den forbi i stillhet. I 1832 ved [[Hambacherfesten]] i Bayern og i 1834 i Frankfurt var det studenteropprør av en nasjonalistisk karakter, men beskjeden utførelse som raskt ble spredt.<ref>Side 55, Taylor</ref>

De stille årene var imidlertid en sakte revolusjon, eller muligens evolusjon, av Tyskland. Borgerskapet ble sterkere, industrialiseringen begynte og liberale ideer, om enn i antifransk tendens, begynte å ta form. I 1834 materialiserte dette seg i [[Zollverein]], en tollunion som fjernet all intern toll for alle de deltakende landene. Dette gjorde at transport av varer innenfor Det tyske forbund ble enklere og billigere. Tollunionens grenser var et forvarsel om grensene for Tyskland. Den tidligere mer elitistiske folkesamlingen var i ferd med å bli en folkebevegelse.<ref>Side 157–158, Walter Schmidt: «The Nation in German History» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

[[Fil:Danica ilirska.JPG|miniatyr|«Danica ilirska», avisen for den illyrisk-slaviske nasjonale bevegelsen]]
Øst-Europa var på sin side et lappeteppe bestående av en rekke nasjoner uten land. Desillusjonerte polakker, voksende tsjekkere, ungarer med maktønsker, rumenere og serbere med økt makt og ukrainere uten helt klar tilhørighet var alle deler av denne bevegelsen.{{#tag:ref|Tsjekkerne plasseres her i Øst-Europa av hensiktsmessighetsgrunner. De er sentraleuropeere, men på 1800-tallet tilhørte de en gruppe uten selvstendig land som for det meste tilhørte Øst-Europa.|group=n}} I flere av disse landene var det en slavisk samhørighet, ofte en forening på tross av landegrenser, kjent som [[panslavisme]].<ref>[https://snl.no/panslavisme Panslavisme] - Store norske leksikon</ref>

Den kroatiske setenderforsamlingen i [[Zagreb]] hadde siden 1797 av tatt opp en sammenslåing mellom Dalmatia (kystområdet), Kroatia (nordre kystområdet til omtrent [[Sava]]elven) og Slavonia (innlandet mellom [[Drava]] og [[Donau]] i nord og Sava i sør). Dette området hadde vært del av kongeriket Kroatia, som fra 1409 av ble delvis tatt over av Venezia, så delvis av tyrkerne på 1500-tallet, før Venezia igjen utvidet sitt område. Deretter ble altså Kroatia fransk som del av De illyriske provinser, før området ble del av Østerrike i 1815. Det vokste frem to typer nasjonalisme; den dalmatisk-slaviske i de urbane kystområdene, og den mer illyrisk-slaviske i innlandet.<ref>Side 270–278, Mirjana Gross: «The Union of Dalmatia with Northern Croatia» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Den tsjekkiske nasjonalismen var på mange måter unik fordi den var nær knyttet til industrialisering og kapitalisme. Tsjekkerne forbød føydalisme og skapte et marked for fri arbeidskraft allerede i 1781. Dette skapte også en urbanisering og en form for proletarisering, det vil si at arbeidere bodde sammen i brakker og snakket tsjekkisk sammen, i motsetning til tysktalende ledere. En tsjekkisk oppvåkning omtrent samtidig gjorde at utenlandske teaterstykker ble oversatt til tsjekkisk og at tsjekkiske stykker ble solgt til utenlandske teatre. Utviklingen fortsatte også blant lærde, om enn de skrev på tysk. Deres fascinasjon for det tsjekkiske språk og den generelle nasjonalfølelsen var også annerledes fordi tsjekkerne anså alle for å være tsjekkiske, uansett bakgrunn eller klassetilhørighet. Det ble arbeidet for å få tsjekkisk inn i skolene, og mange salongmøter ble arrangert av protsjekkiske leger og advokater. Tsjekkerne viste også positive panslaviske tendenser i denne perioden, særlig med polakker, slovaker, serbere og kroater. I tillegg begynte middelklassen å dominere det økonomiske livet. Mot slutten av første halvdel av århundret ble det enighet om at et fortsatt liv under Østerrike var bedre enn å bli offer for tysk [[kulturimperialisme]] eller russisk diktatur.<ref>Side 233–235, Arnošt Klíma: «The Czech» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Ungarsk nasjonalisme tok også høyde for de økonomiske og sosiale spørsmålene i sin nasjonalisme, men denne var i hovedsak styrt av adelen. Samtidig var det en utfordring for ungarerne. En panslavisme ville ikke inkludere dem, som ikke var slavere, men det ville inkludere en rekke slaviske folkeslag som var i deres område, deriblant slovenere, rumenere og slovaker. Magjarske nasjonalister var derimot svært skeptiske til å inkludere slavere i sin nasjon uansett. Ungarske myndigheter valgte en mellomløsning, der de satte i gang en magjarisering av sitt folk. Ungarsk tok over som sidespråk i stedet for latin og til og med tysk noen steder, og i ytterste konsekvens ble ungarsk valgt foran landets eget språk. Dette skapte en stor debatt i mange land, deriblant Slovakia. I tiden før 1848 var imidlertid dette gnisninger, og ikke et bål, ettersom det forble et halvveis gjennomført prosjekt.<ref>Side 253–254, Emil Niederhauser: «The National Question in Hungary» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>