Redigerer Den tyske orden (avsnitt)

== Ordenens utvikling etter reformasjonstiden ==
[[Fil:Teutonic order COA drawing.svg|thumb|Senere versjon av våpenskjoldet]]
=== Den trekonfesjonelle tid ===
På grunn av den høye anseelse Den tyske orden nøt godt av, ønsket enkelte av de ordensbrødre som var gått over enten til den lutherske reformasjon eller til den [[Jean Calvin|kalvinistiske]] reformasjon å forbli ordensmedlemmer. Slik oppstod den ekstraordinære situasjon at den katolske høymester (som stormesteren nå foretrakk å kalle seg) ledet en katolsk orden som også omfattet noen protestantiske riddere og geistlige. Denne fasen i ordenens historie kalles «den trekonfesjonelle tid».

På 1600- og 1700-tallet brukte ordenen mange krefter og ressurser til å kjempe med de keiserlige styrker mot tyrkerne. Den tyske orden stilte regelmessig med troppekontingenter på mellom 500 og {{formatnum:1000}} mann når keiseren bad om det.

Etter tyrkerkrigene fikk i annen halvdel av 1700-tallet rent verdslige oppgaver en større og større betydning for ordensridderne. Man skulle forvalte sitt ordensgods, og barokktidens idealer med de ombygginger og utbygginger av slott og borger det førte med seg, krevde oppmerksomhet og ressurser. Hele ordenen ble preget av høybarokkens glans. De ordensbrødre som var prester, engasjerte seg nå hovedsakelig i alminnelig sognesjelesorg og kirkelig forvaltning.

=== Napoleonstiden ===
Napoleonstiden bragte med seg tunge tider for ordenen. Den ble forbudt, og i de napoleonske områder ble deres besittelser overført til de respektive sekulære myndigheter. Først mistet ordenen alt den eide vest for [[Rhinen]] ved traktaten i Lunéville (1801); i 1809 overførte [[Napoleon]] eiendommene øst for Rhinen til sine allierte i Rhinkonføderasjonen; ordensområdet Mergentheim ble lagt under den württembergske krone.

=== Ordenen knyttes til Østerrike-Ungarn og habsburgerne ===
Det tyske orden fantes nå da bare i to ballier, ett for Tirol og ett for de øvrige østerrikske områder. Allerede i 1805 hadde høymesteren flyttet fra hovedsetet i Mergentheim; fra da av har ledelsen residert i [[Wien]]. Det var således bare i det østerrikske keiserrike at ordenen kunne fortsette. I forbindelse med disse omveltningene gikk også «den trekonfesjonelle tid» til ende, og Den tyske orden fremsto igjen som en 100 prosent katolsk orden. I 1839 sørget keiser Franz og statskansler Metternich for at ordenen fikk et nytt rettsgrunnlag, og ble nå for 80 år hetende Den tyske Ridderorden ''(Deutscher Ritterorden)''. Høymestrene, som alle var habsburgere, var samtidig østerrikske erkehertuger.

=== Den tyske ordens kvinnelige gren gjenoppstår ===
Under erkehertug Maximilians ledelse ble ordenen oppdatert, han blåste i 1841 liv i den gamle grenen for ordenssøstre. Etter få år blomstret denne søstergrenen opp til et medlemstall på drøyt {{formatnum:1000}}. Søstrene hadde over 60 apostolater; hospitaler, skoler, barnehager, og var aktive i menighetspleien. Det var også på denne tid (rundt år 1900) {{formatnum:1000}} riddere, familiarer og prester. De hadde ca. 1910 fire geografiske enheter med hovedseter i [[Opava|Troppau]] (i Mähren, med to filialkonventer om 123 søstre); Lana (i Sør-Tirol, 15 filialhus, 89 søstre); Freudenthal (i østerriksk Schlesien, tre filialhus og 67 søstre; og Friesach (i Østerrike, med ett filialkonvent, og 29 søstre).

Etter den [[første verdenskrig]] gikk dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn under, og det oppstod en rekke nye stater. Dermed falt Den tyske ordens medlemsmasse og besittelser i seks land. Høymesteren Eugen omgjorde da ordenen til en presteorden (riktignok med søstergren og grenen for ''familiarer'', men uten andre riddere enn såkalte ''æresriddere''). Siden 1923 har høymesteren alltid vært en prest. Ordenens nye statutter ble endelig approbert av Pavestolen i 1929.

=== Først nasjonalsosialistisk, så kommunistisk, undertrykkelse ===
Etter ''Anschluss'', da det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] Tyskland marsjerte inn i og innlemmet [[Østerrike]], kom ordenen på nytt i en trengt situasjon. I 1938 ble den forbudt av de nye nasjonalsosialistiske makthavere i ''Ostmark'' (Østerrike), og eiendommene deres tilfalt Det tyske rike. (I 1947 ble de gitt tilbake.)

Året etter skjedde det samme i [[Sudetenland]] (og da tyskerne besatte resten av Böhmen og Mähren også der): Ordenen ble opphevet, eiendommene konfiskert, prester og nonner drevet bort fra sine menigheter. Etter krigen begynte ordenen å reetablere seg, men i 1946 fulgte de nye kommunistiske makthavere nasjonalsosialistenes eksempel – forbud, konfiskasjon. Mot slutten av 1940-årene var de fleste av [[Tsjekkoslovakia]]s ordensmedlemmer flyktet til Vest-Tyskland, der de grunnla nye hus og institusjoner. Den nye tsjekkiske stat hadde per 2004 ikke restituert noe av det kommunistene overtok, med unntak av søsterklosteret i Opava/Troppau. Ikke bare ordenen som institusjon, men også mange ordensmedlemmer, måtte lide under forfølgelsene, og noen måtte bøte med sine liv.

Grunnene til at både nasjonalsosialister og kommunister forfulgte ordenen, er sammensatte og ikke helt utgrunnelige. Men deres grunnprinsipper inngikk som delbegrunnelse, som f.eks. «forsvar av den kristne tro og Kirken mot alle kristendommens fiender» og «ubetinget troskap mot Paven». En annen grunn var med sikkerhet at den nasjonalsosialistiske propaganda hadde betjent seg rikelig av utvalgte elementer fra ordenens historie. Ettersom den moderne orden var forbudt og sjaltet ut var det naturligvis ingen som kunne gjøre noe med at ordenens militære forhistorie i baltiske og slaviske land ble utnyttet i tysk-nasjonalsosialistiske historisk propaganda. Til og med i vår tid sliter Den tyske orden med de skader den er blitt påført ved at nasjonalsosialistene eksempelvis misbrukte det 800 år gamle tyske ordenskors.

Etter [[andre verdenskrig]] var det ikke bare det kommunistiske [[Tsjekkoslovakia]], men også det kommunistiske [[Jugoslavia]] som lot ordenens besittelser bli statens eller kommunistpartiets eiendom. Klostre og skoler ble eller forble stengte. Mange prester, søstre og ''familiarer'' havnet i kommunistiske fengsler og fangeleirer.

=== Situasjonen etter kommunismens fall ===
Etter [[fløyelsrevolusjonen]] i Tsjekkoslovakia senhøstes 1989 og [[Slovenia]]s uavhengighet i 1991 var det mulig for ordenssentralen å gjenopprette kontakt med sine gamle medlemmer i disse områdene. Siden har ordenen opplevd betydelig tilvekst både i [[Tsjekkia]], [[Slovakia]] og Slovenia. I Slovakia ble det på to år bygd et nytt ordenskloster i den lille byen [[Topolcany]]. Det ble innviet i august 1993. Klosteret driver barnehave, religionsundervisning, språk- og datakurs, og meget annet. Ordenen har (pr. 2004) også det sjelesørgeriske ansvar for 12 menigheter i Slovenia og noen i Tsjekkia. Søstergrenen kunne gjenoppta sitt arbeid ved klosteret i Troppau i [[Mähren]]. I 2004 var den mannlige hovedgrenen delt i fem provinser: Tyskland, Østerrike, Slovenia, Sør-Tirol, og Tsjekkia & Slovakia.