Redigerer Blodveien (avsnitt)

===Rettsoppgjør i Norge===
[[Fil:Street sign in Saltdal marking Blodveien "the Blood Road".jpg|mini|Dagens vegskilt for Blodvegen.]]

====Avsagte dommer====
I Norge kom etterforskningen av forholdene i Botn-leiren først i gang sommeren [[1947]]. Det antas at 363 nordmenn deltok som vaktmannskaper i norske leirer. Christie fant 249 navn, flere enn den offisielle etterforskning oppsporet. Det ble avsagt dødsdom i [[Eidsivating lagmannsrett]] mot en tidligere vakt i Botn-leiren. Han ble kjent skyldig i [[drap]] på én fange, samt mishandling. Dommen ble anket til [[Norges Høyesterett|høyesterett]], men forkastet. Senere gjenopptakelse av saken førte til at dommen ble omgjort til 14 års tvangsarbeid.{{efn|Saken er omtalt i ''Norsk Retstidende 1947'' side 368-378.}} En annen sak som førte til dødsdom, ble også ført av Eidsivating lagmannsrett. Dommen gjaldt drap på fire fanger i Korgen-leiren. Høyesterett avsa også enstemmig dødsdom.{{efn|Dommen er inntatt i ''Riksadvokatens Meddelelsesblad'' nr. 42 side 80-86.}} Den domfelte ble senere benådet.<ref name="NP47"/>

Hålogaland lagmannsrett behandlet de fleste av sakene. 21 vakter ble dømt for tilsammen 25 drap, 6 ble tiltalt for å ha vært delaktige i eksekusjoner, 29 ble dømt for mishandling, og noen for sin generelle delaktighet i vakttjeneste. Bevisførselen var vanskelig. De fleste vitner var døde eller lot seg ikke oppspore, og de anklagede var selv vitner. Tiden som var gått, var en ytterligere vanskelighet, og mange tiltalepunkter ble frafalt. Fire ble dømt til livsvarig tvangsarbeid, to fikk 20 års fengsel, og de øvrige fikk dommer på mellom 6 1/2 og 17 års fengsel<ref name="NP48"/>

====Forskjellig syn på straffeutmålingen====
Det var forskjellig syn på hvordan straffeutmålingen skulle vurderes. Parelius sier at det i dommene ble foretatt vurderinger både av de tiltaltes personlighet og av selve handlingene. To prinsipielle grunnsyn kan legges til grunn ved straffeutmålingene, det ene synet kommer frem i en ankeerklæring i en drapssak fra Botn-leiren, hvor forsvareren anfører: «Fangeleiren var en tilintetgjørelsesleir, hvor drap og dødsfall så å si hører til dagens orden. Betydningen av et fangeliv var som følge herav ikke særlig stor, og de forestillinger om menneskeverd og respekt for menneskeliv som normalt skulle ha gjort seg gjeldende, og som begrunner lovens strenge reaksjon mot å ta liv, tapte sin relative vekt. Drapshandlingene er derfor ikke utslag av et så forbrytersk sinnelag som hva der i alminnelighet er tilfelle med et drap forøvet under normale forhold. Dette må komme tiltalte til gode i straffeformildende retning.»

I Høyesterett ble det andre synet på straffeutmålingen tillagt utslagsgivende vekt. Dommer [[Reidar Skau]] uttalte i en av sakene mot fangevokterne: ''«Denne tiltaltes forbrytelse er ikke bare et drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter, men den er i virkeligheten også en krigsforbrytelse – en forbrytelse mot «menneskehetens lover». [[Folkeretten]] setter strenge regler for  behandling av fanger under en krig, og anerkjenner anvendelsen av den strengeste straff for forbrytelse mot dem. Fanger under en krig – det være seg militære eller sivile – er i en særlig utsatt stilling og har ikke annen verge enn det som en sterk rettsbeskyttelse kan gi. Med en sterk rettsbeskyttelse i forhold som disse forutsetter ikke bare strenge rettsregler, men også en streng håndhevelse av dem».''

====Nils Christies undersøkelser====
Christie var ung student i 1950 og ble satt til å finne ut hva som var skjedd med de jugoslaviske fangene i Norge. Han ble bedt inn på professor [[Johs Andenæs]]' kontor, der også riksadvokat [[Andreas Aulie]] satt. Riksadvokaten sa: «Det er noe fryktelig vi ønsker å vite mer om». Christies arbeid var samtidig hans [[hovedoppgave]] i [[sosiologi]] i [[1952]], med tittelen: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire''. Oppgaven vakte liten oppmerksomhet i sin samtid, og det skulle gå mange år før allmennheten fattet noen interesse for saken. Rapporten ble utgitt i bokform i [[1972]] på [[Pax forlag]], og gjenutgitt i [[2010]] i forbindelse med kåringen av en [[norsk sosiologisk kanon]]. Rapporten gir utførlige beskrivelse av forholdene i leirene, men den er først og fremst en sosiologisk undersøkelse av nordmennene som arbeidet der. Under [[det norske landssvikoppgjøret]] ble det heller ikke viet mye offentlig oppmerksomhet til forholdene i krigsfangeleirene.<ref name="A2012">{{Kilde www |url=http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Noen-av-krigens-grusomme-dodsleirer-var-pa-norsk-jord-7046657.html | tittel=Noen av krigens grusomme dødsleirer var på norsk jord |besøksdato=31. desember 2014 | utgiver=Aftenposten |arkiv_url= |arkivdato=16. november 2012 }}</ref>

Kildene til hendelsene har vært fanger, voktere, naboer og andre øyenvitner. Det foreligger dokumenter fra 30-40 til dels meget omfattende rettssaker etter krigen. En del forhold er uklare, blant annet var det ved rettssakene bare mulig å få tak i noen få av de overlevende. Språkforskjellen var en ytterligere vanskelighet. Vitneforklaringer fra norsk sivilbefolkning var heller ikke så enkelt, fordi leirene ofte lå langt fra folk.<ref>[[#NC|Nils Christie: ''Fangevoktere i konsentrasjonsleire'' side 43-44.]]</ref>

Etter krigen var det lite fokus på hendelsene under byggingen av Blodveien. Christie sa i et [[intervju]] i ''[[Aftenposten]]'' den 16. november 2012: «I årene etter krig og okkupasjon var det vondt og vanskelig å ta inn over seg at også nordmenn kunne, og kan, utføre grusomme handlinger som dette».<ref name="A2012"/>