Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

=== Forsvar ===
[[Fil:Right side view of a Soviet MiG-31 Foxhound 2.jpg|miniatyr|Sovjetisk jagerfly av typen [[Mikojan-Gurevitsj MiG-31|MiG-31]].

Det sovjetiske forsvaret hadde stort fokus på forsvar av eget luftrom, og opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly.]]

[[Fil:SS20 irbm.jpg|miniatyr|[[RT-21M|SS-20]] mellomdistanserakett. Sovjetiske SS-20 kunne ødelegge praktisk talt ethvert militært mål i Europa på svært kort tid. Utplasseringen av disse mobile rakettene på slutten av 1970-tallet satte i gang et nytt våpenkappløp i Europa der [[NATO]] blant annet utplasserte [[MGM-31 Pershing|Pershing II]]-raketter i [[Vest-Tyskland]] for motvirke trusselen etter det såkalte [[Dobbeltvedtaket]].]]

{{Utdypende artikkel|Den røde armé|Den sovjetiske marine}}

Sovjetunionens forsvar hadde fem [[forsvarsgren|grener]]: De strategiske rakettstyrkene, hæren, flyvåpenet, luftforsvarsstyrkene og marinen. Den sovjetiske hæren var kjent som [[Den røde armé]], og begynte som bolsjevikenes styrker under borgerkrigen. Hæren var våpengrenen med mest politisk innflytelse, og hadde i 1989 to millioner mann under våpen fordelt på 150 motoriserte rifledivisjoner og 52 panserdivisjoner. [[Den sovjetiske marine]]n var frem til starten av 60-tallet en relativt lite utbygget forsvarsgren, men etter [[Cubakrisen]] ble den kraftig utvidet under [[Sergej Gorsjkov]]s ledelse. Sovjetmarinen var spesielt kjent for missilkryssere og ubåter, og hadde en mannskapsstyrke på 500&nbsp;000 mann (1989).

De strategiske rakettstyrkene rådet over mer enn 1&nbsp;400 [[interkontinentale ballistiske missiler]] (ICBM) fordelt på 28 baser og 300 kommandosentre. Størstedelen av styrken var tunge [[R-36]] (NATO-betegnelse SS-18) og [[UR-100N]] (NATO-betegnelse SS-19) ICBMer, men på slutten av unionens levetid skiftet fokuset til en viss grad til lettere og mer mobile enheter. Det sovjetiske luftvåpenet hadde hovedfokus på strategiske bombefly, og skulle i en krigssituasjon slå ut fiendtlig infrastruktur og kjernefysisk kapasitet. Flyvåpenet hadde også jagerbombere og taktiske bombefly som skulle støtte hæren i kamp. Den femte våpengrenen var luftforsvarsstyrkene, som ble skilt ut som en egen våpengren i 1948. Disse opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly, og hadde ansvaret for å beskytte sovjetisk infrastruktur, industri og strategiske rakettstyrker i tilfelle invasjon.

Det øverste forsvarspolitiske organet i Sovjetunionen var Forsvarsrådet. Dette bestod av en blanding av fagmilitære og politikere, og ble ledet av generalsekretæren i partiet. Forsvarsrådet tok seg av koordineringen med forskningsmiljøene og forsvarsindustrien, bestemte de overordnede militære doktrinene, utformet forsvarsbudsjettet, styrte utplasseringen av sovjetiske styrker i utlandet, og var de med myndighet til å beordre bruk av [[atomvåpen]]. Underlagt Forsvarsrådet var tre militære organisasjoner: Hovedmilitærrådet, Forsvarsdepartementet og Generalstaben. I tillegg til den praktiske gjennomføringen av Forsvarsrådets vedtak hadde disse tre en rådgivende funksjon.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0464%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Strategic leadership of the armed forces
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI5kUsnz?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0464%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref> Hovedmilitærrådet bestod av toppledelsen i Forsvarsdepartementet, og hadde ansvaret for trening og mobilisering av militære styrker.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0465%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Main Military Council
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI5yzjit?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0465%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref>

Forsvarsdepartementet hadde ansvaret for den daglige oppfølgingen av forsvaret. I tillegg til en politisk utpekt forsvarsminister (se [[liste over Sovjetunionens forsvarsministre]]) bestod departementsledelsen av tre førsteviseministre (hvorav én var øverstkommanderende for [[Warszawapakten]]), og elleve viseministre fra forskjellige deler av forsvarsapparatet (både fra den operative biten og fra avdelinger med støttefunksjoner).<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0466%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Ministry of Defense
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI6R05bk?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0466%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref> Generalstaben var inndelt i fem hoveddirektorater og fire direktorater, og stod for strategisk og operativ forskning og planlegging, etterretning og analyse. De hadde også ansvaret for kommunikasjon med pressen og for militærattachéer i utlandet. I krigstid fikk Generalstaben overansvaret for utføringen av militære planer og koordineringen av forsvarsgrenene.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0467%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – General Staff
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI6lQsho?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0467%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref>

Sovjethæren var direkte involvert i flere militære operasjoner utenlands i etterkrigstiden. Blant disse var [[Folkeoppstanden 17. juni 1953|oppstandene i Øst-Tyskland]] (1953), [[Oppstanden i Ungarn|Ungarn]] (1956) og [[Prahavåren|Tsjekkoslovakia]] (1968). Sovjetunionen var også deltagende i [[Den afghansk-sovjetiske krig|borgerkrigen i Afghanistan]] i ni år fra 1979.

Sovjetunionen hadde allmenn [[verneplikt]] for menn, og omtrent 75&nbsp;% av de militære mannskapene var soldater i førstegangstjeneste. Verneplikten varte til soldatene fylte 50 (65 for offiserer), og reservestyrkene bestod av omtrent 50 millioner mann. Det var også repetisjonsøvelser med jevne mellomrom. Kvinner kunne gjøre frivillig tjeneste, men ble ikke brukt i kamp. Unntaket fra dette var under borgerkrigen og under andre verdenskrig, da til sammen 800&nbsp;000 kvinner var innrullert, mange i stridende avdelinger. Det fantes svært få kvinner i offiserskorpset.