Redigerer Per Imerslund (avsnitt)

=== Krigstraumatisert og kamp mot Quisling ===
Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, besøkte justisminister [[Sverre Riisnæs]] ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av [[frontkjemper]]nes beste venner, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling.{{tr}} Riisnæs' arbeid med å etablere den [[pangermanisme|pangermanske]] [[Germanske-SS Norge]] kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte.{{tr}} Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]] utover 1942 og rammet av [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]].

Mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «Heimesittere».{{tr}} Men i Germanske-SS Norges organ ''[[Germaneren (tidsskrift)|Germaneren]]'' slapp Imerslund til.

''Germaneren'' ble sammen med ''Ragnarok'' de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen.{{tr}} Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «Sabotører i egne rekker» et svært sterkt angrep på det han kaller «de kunstige jødene», altså [[frimureri|frimurerne]] i Nasjonal Samling.{{tr}} NS ved generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]] svarte at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister».

Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter.{{tr}} Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus ble han overført til ''[[Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg]]'' på [[Voksenkollen]] for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment{{klargjør}} og en idyllisering av ''den norske bonde''.

Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i [[Eggedal]] for penger lånt av Livs mor.{{tr}} Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk. Han fikk et rom i Grav gård i [[Bærum]] som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling.{{tr}} En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han var krigstraumatisert og muligens led av [[posttraumatisk stresslidelse]].{{tr}} Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking.{{tr}}

Imerslund og hans miljø ble sjokkert over [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]],{{tr}} hvor politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] [[16. august]] [[1943]] ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Miljøet oppfattet Quisling som en løpegutt for [[Josef Terboven]].{{tr}} Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling.{{tr}} Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» [[Gimle]] på [[Bygdøy]]. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i samsvar med [[Sturmabteilung|SA-tenkning]].{{tr}}

Med Imerslund som pådriver planla kretsen å slutte seg til [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]].{{tr}} [[Hans S. Jacobsen]] hadde som nazistisk fylkesmann i [[Østfold]] førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder hva han oppfattet som [[korrupsjon|korrupte]], selvberikende elementer.{{tr}} De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister [[Frederik Prytz]] og kulturminister og generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]]. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som [[frontkjemper]]ne ble sviktet både moralsk og materielt.{{tr}}

Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen.{{tr}} Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare,{{tr}} blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge.{{tr}} Imerslund foraktet hva han oppfattet som tysk arroganse enda mer etter krigserfaringene og tyske overgrep også mot Norge.{{tr}} Han ga [[Jernkorset]] sitt til hunden sin.{{tr}}{{klargjør}}