Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Bombe uformet som en kanon ===
{{Utdypende artikkel|Little Boy{{!}}«Little Boy»}}
[[Fil:Gun-type fission weapon en-labels thin lines.svg|thumb|left|Atombombe av kanonmodellen]]
Omkring 50&nbsp;kg uran anriket til 89 % uran-235 ble levert til Los Alamos i juli 1945.{{Sfn|Hansen|1995b|s=V-112}} Dette ble brukt til å skape en bombe av kanonmodellen. Den fungerte ved at to subkritiske uran-235-masser mekanisk ble forent til én kritisk masse – en «kule» og et «mål». Når de to støtte sammen, skulle en [[polonium]]-[[beryllium]]-initiator sende ut en sverm av [[nøytron]]er som ville utløse en kjedereaksjon i uranen.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=119, 254 og 264–265}} Formen på den kritiske massen var avgjørende for hvor mye av det spaltbare materialet som rakk å reagere i intervallet mellom samling og spredning, og dermed kraften av bomben. Selv om bare 1 % av det spaltbare materialet rakk å reagere, ville det resultere i en fungerende bombe med en kraft tilsvarende tusener av tonn [[Trinitrotoluen|TNT]]. En dårlig utforming eller en langsom samling ville gitt tilstrekkelig energi til raskt å spre den kritiske massen, og sprengkraften ville blitt kraftig forminsket, tilsvarende kun noen få tonn med sprengstoff.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=234–235}} Man visste at bombens utforming ikke var effektiv og hadde en tendens til å gå av med et uhell.{{Sfn|Hansen|1995b|s=V-112–113}}

Utviklingsinnsatsen på denne typen våpen ble utført i Los Alamos av Parsons' O Division. [[Orlogskaptein]] A. Francis Birchs gruppe ferdigstilte utformingen som ble til «[[Little Boy]]» i februar 1945.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=248–249}} På det tidspunktet fantes det ingen uran tilgjengelig til en test. «Little Boy» inneholdt alt av 89 % anriket uran-235 som fantes, i tillegg til noe som var 50 % andriket, noe som i snitt ga omtrent 85 % anriket.{{Sfn|Hansen|1995b|s=V-112}} Det ble vurdert at det var så stor sannsynlighet for at denne typen bombe ville fungere at det ikke ble ansett som nødvendig å gjennomføre en prøvesprengning. Det ble imidlertid gjennomført omfattende tester i laboratoriet for å forsikre seg om at de grunnleggende antagelsene var riktige.{{Sfn|Hoddeson|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=258–263}}