Redigerer Kristian Birkeland (avsnitt)

==== Observasjoner i Egypt ====
Før han reiste til Egypt informerte han sine kolleger på Halddeobservatoriet om at han skulle sende et telegram med instruksjoner til dem når han kom frem. Dette for at de to forskningsgruppene skulle kunne gjøre magnetiske målinger på de samme tidspunktene. Med seg til Egypt fikk han sin assistent Karl Devik og den unge matematikeren [[Thoralf Skolem]] (1887–1963). Noe som kunne tyde på at Birkeland planla å bli lenge borte, var at han donerte alle sine instrumenter og maskiner til universitetet. Han gikk også til apoteket og kjøpte to poser med Veronal. Apotekeren advarte mot bivirkningene som nå var begynt å bli kjent.<ref name=jago171/>

Birkeland og Krogness hadde tidligere vært i Sudan i 1910 for å studere [[zodiakallys]]et i to måneder.<ref name="EgBu95">[[#EgBu|Egeland og Burke: ''The First Space Scientist'' side 95.]]</ref>

I oktober 1913 ankom de tre forskerne [[Alexandria]] i Egypt.<ref name=jago175>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 175.]]</ref>  De fikk sine instrumenter fraktet til Khedivial observatorium i [[Helwan]], mens de selv reiste direkte til Omdurman i Sudan. Birkeland mente at dette stedet var best egnet til å studere zodiakallyset, fordi himmelen ble tidligere mørk etter solnedgang enn lengre nord.<ref name=jago175/>

Zodiakallyset var første gang beskrevet av den italienske astronomen [[Giovanni Cassini]] (1625–1712), som omtalte dette som en lysende kjegle som strakte seg fra horisonten langs [[ekliptikken]] over himmelsfæren. Altså over [[dyrekretsen]]s stjernetegn, eller zodiakaltegnene, derav navnet. Hans forklaring var at fenomenet skyldtes lysrefleksjon av små støvpartikler som gikk i bane rundt solen. Cassinis forklaring var fremdeles den rådende, da Birkeland dro ned til Egypt.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 180.]]</ref> Birkelands hypotese var at zodiakallyset skyldes ioner, atomer og molekyler som ble utsatt for elektroner fra solen og dermed lyste opp, altså et lysfenomen likt nordlyset.<ref name="EgBu95"/>

Birkelands plan var å kartlegge zodiakallyset utbredelse ved hjelp av enkle håndlagede skisser. Utfordringen var å få angitt yttergrensene i relasjon til en målestokk. Dette ble forsøkt gjort ved at Karl Devik og Birkeland tegnet zodiakallyset samtidig, men fra to forskjellige steder. Så sammenlignet de tegningene etterpå. Senere var planen at de skulle utføre tegningene samtidig, men slik at Birkeland var i Egypt og Devik helt nede i Rhodesia eller Sør-Afrika. Samtidig med de visuelle observasjonene ble det gjort målinger med magnetometer for å se om det var noen sammenheng mellom lysets styrke og magnetfeltet.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 182.]]</ref>

Sammen med Solem lagde Birkeland kalkulasjoner og modeller av zodiakallysets [[tetthet]], for å forsøke å beskrive form og struktur på det de oppfattet som en skive. De fikk da også bekreftet via målingene at lyset var skiveformet og strakte seg forbi jorden. Tettheten av støvpartikler i skiven greide de ikke å fastslå, men de antok at de var svært små og med en meget liten tetthet, rundt 0,8 gram per kubikkmeter. Lyset ble videre vurdert til å være en million ganger svakere enn [[månen]] og 10 000 ganger svakere enn sterkt nordlys.  Birkeland mente at han kunne sanse at lyset pulserte, men det greide de ikke å måle. De greide heller ikke å få tatt fotografier av det.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 184.]]</ref> 

I Egypt fikk Birkeland adgang til det Khedivialske astronomiske observatorium i [[Helwan]], som ble ledet av den engelske astronomen [[Harold Knox-Shaw]] (1885–1970). Knox-Shaw mente at dette kunne være til hjelp for å måle variasjoner i zodiakallysets styrke. Birkeland tok da i bruk en fotocelle, en oppfinnelse som på denne tiden var helt ny. Fordelen med fotocellen var dens følsomhet, som var 100 ganger sterkere enn fotografiske plater. Birkeland fortalte at hans egentlige hensikt var å bevise at solen sendte ut elektroner som igjen forårsaket magnetstormer, nordlys og zodiakallys. Knox-Shaw stilte seg tvilende til at solen virkelig sendte ut elektroner, noe som forarget Birkeland. Heller ikke i Egypt, fjernt fra England og Royal Society, slapp han unna disse oppfatningene. Heldigvis var Knox-Shaw ung, hadde et åpent sinn og hadde god greie på elektromagnetisme, siden han hadde forsket på [[stjernetåke]]r.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 189.]]</ref>  

Samarbeidet med Knox-Shaw ble meget godt, og Birkeland eksperimenterte med forskjellige kikkerter for å studere zodiakallyset. De greide også å måle variasjoner i lyset,<ref name=jago191>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 191.]]</ref> samt at de påviste svake magnetfeltvariasjoner mens zodiakallyset var synlig.<ref>[[#Jago|Jago: ''Nordlysets gåte'' side 195.]]</ref>