Redigerer Katamaran (avsnitt)

=== Luftputekatamaran ===
[[Fil:San Frangisk.JPG|thumb|M/V «San Frangisk» i Venezia, sjøsatt i 1989 av Brødrene Aa i Norge.]]
Internasjonalt sett er definisjonen meget forskjellig fra den norske betegnelsen, «'''SES'''» som står for ''Surface Effect Ship'' uansett skipskonstruksjon ettersom man definerer fartøyet som et [[luftputefartøy]] først og fremst. Men den norske betegnelsen skyldes det faktum at oppdriften opprettes med katamaranskroget uten behov for luftpute med skjørtkonstruksjonen. Dermed kan luftputekatamaranen fungere som en ordinær katamaran når luftputesystemet er avslått ved behov. Eldre SES fartøyer som bare hadde faste sidevegger kan ikke flyte på vannet uten luftputen og måtte dermed måtte inn på fast grunn som luftputebåt. Når luftputen er slått på, vil skroget ikke løftes helt over vannet - 10 til 15 % av oppdriften vil være med katamaranskroget. Dette gir bedrede sjøegenskaper.<ref name=BF63>Bjørn Foss, s. 63</ref>

Det første SES-fartøyet ble bygd av Hovercraft Development Ltd. i Storbritannia i Glasgow i 1960. Siden 1960-tallet hadde Vosper Hovermarine Ltd. vært ansvarlig for den britiske produksjonen av luftputebåter med sidevegg, og fram til 1986 ble over 100 båter solgt til mange selskaper i et stort antall land.<ref name=BF63/> Disse ble markedsført som ''sidewall hovercrafts''. Men båtdesignere annetsteds var raskt ute med å innse svakheten med de tynne sideveggene og ville derfor bruke katamaranskrog for å ha oppdrift også når luftputen var avslått. Sovjeterne var først ut i 1961, hvor sideveggene kunne flyte på vannet. Begynnelsen på den egentlige luftputekatamaranen med et ordinært katamaranskrog var i USA i 1978, da Bell Aerospace Textron og Halter Marine Inc. gikk sammen og stiftet ''Bell Halter Inc''.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s. 84</ref>

«Rodolf» som ble levert i 1980 til det amerikanske ingeniørkorpset i det amerikanske militæret, beskrives som «air-cushion-assisted planing catamaran», ettersom man ville ha planende effekt under seilas når fartøyet «glir» på vannoverflaten med både skrog og luftpute. Det var meget imponerende prestasjoner som førte til flere ordrer utover den første halvdelen av 1980-årene, selv uten luftpute kunne man nå 15 knop (24&nbsp;km/t) med datidens skjørtløsning. Amerikanerne utprøvde det nye konseptet i alle tenkelige scenarioer og bruksområder, slik at det oppsto erfaringer som spredte seg til andre land som Sverige.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s. 84-89</ref>

I Norge startet det første prosjektet med luftputekatamaran da ''Cirrus A/S'' ble startet av Pål Francis Hansen, Atle Ulveseth og Dick Vinkler i 1982, og som innledet et samarbeid med Brødrene Aa som ettersøkte større og mer kapable hurtigbåter. Den første luftputekatamaranen ble sjøsatt og satt i utprøving etter å ha blitt døpt «Norcat» i 1984. Den ble solgt til Troms Fylkes Dampskipsselskap i 1986, omdøpt til «Fjordkongen» etter salget, og var den første kommersielle hurtigbåten av sin type i Norge. Hurtigbåten var 32,2 meter lang og 11 meter bred med plass for 264 passasjerer, og kunne ha en topphastighet på 40 knop.<ref>Bjørn Foss, s. 64-65</ref>

Kommersialiseringen av luftputekatamaranen var ikke en stor suksess, men et tilstrekkelig antall katamaranferger ble bygd i Norge og andre land. Cirrus A/S som hadde skipsbyggingen i [[Ulsteinvik]], leverte 18 katamaranferger fra 1984 til 1992, den siste var «Santa Eleonora» av UT 904-design med plass for opptil 320 passasjerer og toppfart på 50 knop for Misano Alta Velocita mellom Italia og Korfu.<ref>Jane`s High-Speed Marine Craft 1995-96, s. 43-44</ref> Westamarin bygde to luftputekatamaraner i samarbeid med Karlskronaverket AB i Sverige, ''SES 4000'', basert på de to svenske luftputekatamaraner ''SES 3400 Jet Rider'' fra 1986. Disse var «Super Dane» og «Super Swede» (senere omdøpt til «Super USA» og «Super Mexico»), 40 meter lange katamaraner med kapasitet for 309 passasjerer og en toppfart på 52 knop, sjøsatt i 1988-1989.<ref>Jane`s High-Speed Marine Craft 1995-96, s. 44-45</ref> Andre land utviklet enten sine egne luftputekatamaraner eller kjøpte seg lisensrettigheter som Oceanfast Ferries i Australia som fikk to UT 928 katamaraner bygd på lisens fra Cirrus A/S i 1994.<ref>Jane`s High-Speed Marine Craft 1995-96, s. 5</ref>

I Japan var interessen for luftputekatamaranen stor nok til at konsernene Mitsubishi og Mitsui startet sine egne prosjekter på 1980-tallet. Den første katamaranen med luftpute var «Meguro», levert fra Mitsubishi til Technical Research and Development Institute (TRDI) i august 1989. Den ble ombygd og forlenget i 1994 til 25 meters lengde og gassturbinmotordrift med en topphastighet på over 60 knop. Mitsui og Mitsubishi gikk sammen om å bygge TSL-A70 ''Hisho'' på 74 meter lengde i 1994, som tre år senere ble konvertert for passasjerfrakt under navnet «Kibo» i Nagasaki med kapasitet for 260 passasjerer og 30 kjøretøyer. På basis av erfaringene som ble høstet med «Meguro» og «Kibo» ble det besluttet at et mye større fartøy skulle bygges under prosjektnavnet ''Techno Superliner''.<ref>Jane`s High-Speed Marine Transportation 2007-2008, s. 12-15</ref> Etter å ha blitt døpt «Super Line Ogasawara» under sjøsettingen i 2005, ble det levert til Techno-Seaways/Ogasawara Kaiun Co. Ltd. som verdens største skip bygd i aluminium, med sine dimensjoner på 140 meter i lengde, 29,8 meter i bredde. Men brenselforbruket var for høyt for fergeselskapet, som valgt å ikke akseptere luftputekatamaranen, som uten en kunde ble opphugd i 2017.

For militær bruk er luftputekatamaranen fremdeles benyttet til diverse oppdrag. Det norske sjøforsvaret fikk i løpet av årene fra 1991 til 2012 en flåte fordelt i flere klasser, [[Oksøy-klassen]] på 4 skip for minerydning, [[Alta-klassen]] for minesveiping på 5 skip og [[Skjold-klassen]] på 6 skip som armerte missilkorvetter. USA var tidlig ute med å introdusere luftputekatamaranen for militær bruk, men etterfølgende ordrer kom ikke, ettersom det bare var ingeniørkorpset og kystvakten (US Coast Guard) som hadde disse fartøyene. To skip av type Model 110B og tre skip av type Model 522A ble levert i 1980-1983 som eksperimentelle testfartøyer.<ref>Jane`s High-Speed Marine Transportation 2007-2008, s. 47-50</ref>