Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Splittelse og planlegging: Italia====
[[Fil:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Mens gresk og belgisk nasjonalisme lyktes, var det annen nasjonalisme som hadde langt mer beskjeden suksess i begynnelsen. Dette gjaldt særlig tre typer; Risorgimento, pangermanisme og panslavisme. Risorgimento var en samlebetegnelse på en rekke italienske forsøk på å samle italienerne og Italia til ett land og ett folk. I nord var det særlig [[Filippo Buonarroti]]s gruppe ''Sublime perfekte mestre'' som dominerte nasjonalismen. Dette var et hemmelig prosjekt bestående av forskjellige grupper med sine enkelte mål, der det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur i en overgangsperiode.<ref>Side 68–69, Haddock</ref>

Langt mer suksessrik var imidlertid en annen gruppe i sør, [[carbonariene]], med noenlunde den samme oppbygningen. Kravet her var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre.<ref>Side 173–174, Cassina Wolff</ref> Ser man bort ifra demokratiske styre, er dette i tråd med Napoléons tanker, men carbonariene ble egentlig startet for å kjempe ''mot'' fransk innflytelse. I 1821, inspirert av [[den spanske borgerkrigen fra 1820 til 1823|et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania]] og [[den greske selvstendighetskrigen]], presenterte Gugliemo Pepe en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven til kongen av De to sicilier, og fikk den godkjent.<ref>Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton</ref> Carbonariene gjorde et forsøk også i nord, der de var dårligere organisert, og de ble først lurt av kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] som snudde etter positive tendenser tidligere. Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med [[ekskommunikasjon]].<ref>Side 173–175, Cassina Wolff</ref> Dette gjentok seg i 1830, inspirert av julirevolusjonen i Frankrike, og igjen fikk konger kalde føtter etter først å ha vist seg villige. Dette gjorde samholdet i Carbonari-gruppen vanskelig.<ref>Side 175–176, Cassina Wolff</ref>

I Italia i perioden frem til 1848 ble nasjonalisme i større grad diskutert, og det var i hovedsak tre hovedretninger. Den første var en radikal republikanisme med gruppen ''[[La Giovine Italia]]'' og dens leder [[Giuseppe Mazzini]] som dominerende. Mazzini var inspirert av både italienske klassikere, av opplysningslitteratur og av romantikere. Som republikaner ble han først arrestert og så landsforvist. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176–77, Cassina Wolff</ref> Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en ny politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref> Mazzini var imidlertid gjennomført nasjonalist uten politiske retninger, og han tok senere avstand fra sosialisme og kommunisme.<ref>Side 178–179, Cassina Wolff</ref>

Den andre hovedretningen kom først i begynnelsen av 1840-årene. Den var ledet av [[Vincenzo Gioberti]]. Han ønsket en samling under paven, og argumenterte for at [[den italienske renessansen]] hadde ledet Italia vekk fra selvstendighet.<ref>Side 85, Lyttelton</ref> Et Italia styrt som en konføderasjon av stater, et sted mellom enevelde og konstitusjonelt monarki, med paven var den eneste naturlig samlende element og Piemonte som den militære støtten, var den naturlige løsningen.<ref>Side 75, Haddock</ref><ref>Side 183, Cassina Wolff</ref>

Den tredje hovedretningen var det [[Cesare Balbo]] som sto for. Han støttet Italia som et liberalt, konstitusjonelt monarki med kongen av Piemonte som konge. Balbo var en sterk motstander av Giobertis tankegang, da han mente at det var kirken, ikke den verdslige renessansen, som hindret italiensk samling. Slik ble støttespillerne til Balbo og Gioberti sammenliknet med de stridende partene [[ghibellinerne og guelferne]] på 1200-tallet, som kjempet for keiser eller pave.<ref>Side 184, Cassina Wolff</ref>