Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

==== Investiturstriden ====
{{utdypende |Investiturstriden|Kanossagang}}
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave [[Gregor VII]] ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt [[Investiturstriden]] (av ''investitur'', den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser [[Henrik IV av Det tysk-romerske rike|Henrik IV]] svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som ''Hildebrand'' siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å [[Ekskommunikasjon|bannlyse]] Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte [[Rudolf av Rheinfelden|Rudolf av Schwaben]] som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente [[Kanossagang]]en.

Striden pågikk i årene fra [[1075]] og varte fram til [[Wormskonkordatet]] i [[1122]].  Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.