Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

== Gudstjenester ==
{{utdypende artikkel|Gudstjenestereformen i Den norske kirke}}

Søndagsgudstjenesten, ofte kalt ''[[høymesse]]n'' – av [[latin]] ''missio'' som betyr ''utsendelse'' – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i ''[[Gudstjenestebok for Den norske kirke]]'', men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.

Gudstjenestens historiske grunnlag er [[Messe (katolsk)|den katolske messen]], som igjen bygger på den [[jødedom|jødiske]] [[synagoge]]gudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.

Messens hovedstruktur, eller dens [[ordo]], ser slik ut:

* '''[[Kyrie]]''' – ''Kyrie eleison'': «Herre miskunne deg» – en bønn om Guds miskunn.
* '''[[Ære være Gud i det høyeste|Gloria]]''' – ''Gloria in excelsis Deo'': «Ære være Gud i det høyeste» – lovprisning.
* '''[[Credo]]''' – ''Credo'': «Jeg tror…» – trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske.
* '''[[Sanctus]]''' – ''Sanctus'': «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot» – lovprisning.
* '''[[Agnus Dei]]''' – ''Agnus Dei'': «Guds Lam, som bærer verdens synder» – bønn om miskunn og fred.

Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:

* '''Innledning''': [[Preludium]] fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop ([[kyrie]]) og ([[Ære være Gud i det høyeste|gloria]]).
* '''Ordets gudstjeneste''': Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema [av latin: ''collectio'' – «å samle») fulgt av første lesning, som ofte er en [[Det gamle testamentet|gammeltestamentlig]] lesning. Deretter følger [[graduale|gradualsalmen]] eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et [[Halleluja]]-omkved som forberedelse til lesningen av dagens [[evangelium]]. Etter annen lesning følger [[trosbekjennelse]]n eller ''[[Credo]]'', den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med [[forbønn]]. Dåp kan også finne sted her.
* '''[[Nattverd]]ens gudstjeneste''' – eller eukaristi (av gresk ''evcharistos'': takksigelse): Denne åpner med en [[prefatio]] – eller [[prefasjon]] med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller ''eukaristibønn'' varierende etter [[kirkeåret]] fulgt av ''Sanctus'', ''[[Fader vår]]'' og ''Innstiftelsesordene''. Depå følger ''Du Guds Lam'' eller ''Agnus Dei'', eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen – eller «kommunionen» (av latin: ''communio'': fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt [[intinksjon]], der man selv dypper brødet i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse.
* Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og [[postludium]] og eventuelt utgangsprosesjon.

Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i [[advent]], og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene [[jul]], [[påske]] og [[pinse]], mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til [[Kristi himmelfartsdag]].

Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for [[Den hellige ånd]], for åndens og kjærlighetens ild, og for [[martyr]]enes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som [[olsok]] samt ved [[apostel]]dager). Rødt kan også benyttes på [[palmesøndag]] og [[langfredag]]. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte ''paramenter''], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.

Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte [[samarie]]n med [[pipekrave]], hvit [[messeskjorte]] og [[messehagel]]. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i [[Folkekirken]] i Danmark. Siden 1980-årene er Den norske kirkes liturgiske drakt [[Albe|alba]], en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på [[dåp]]ens renselsesbad. Til denne bærer presten [[stola]] i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i [[antikken]]s [[Roma]], men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. [[Biskop]]er i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt [[bispekåpe]], utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene [[mitra]] (bispehatt) og [[bispestav]] benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er [[diakon]], [[kantor]] (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etter hvert tatt i bruk tradisjonell [[skråstola]] i liturgisk farge, slik det er vanlig også i [[Den svenske kirke]]. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort [[gravferdskappe]] under den del av liturgien som forrettes på [[kirkegård]]en.

Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.