Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Endring av oppfatning ===
[[Fil:George Canning by Richard Evans.jpg|thumb|upright|George Canning, britisk utenriksminister.]]

I august [[1822]] ble [[George Canning]] utpekt av den britiske regjeringen for å erstatte Castlereagh. Canning var påvirket av den økende folkelige agitasjon mot osmanene og han mente at en avtale ikke lenger kunne bli utsatt. Han fryktet også at Russland kunne foreta ensidige handlinger mot Det osmanske rike.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 288</ref>

I mars 1823 erklærte Canning at «når en hel nasjon gjør opprør mot sin erobrer, kan ikke nasjonen bli betraktet som sjørøversk, men som en nasjon i krig.» I februar det samme året gjorde han Det osmanske rike oppmerksom på at Storbritannia ville opprettholde vennligsinnede forbindelser med riket. Kommisjonæren for [[De joniske øyer]], som tilhørte Storbritannia, ble beordret til å betrakte grekerne som en stat i krig og gi dem rett til å kutte av bestemte områder som tyrkerne kunne skaffe seg forsyninger.<ref name="Br52" />

Disse virkemidlene førte til økt britisk innflytelse. Den ble styrket ved å gi to lån som grekerne greide å inngå med britene i 1824 og 1825. Disse lånene, da de ble effektivisert, gjorde [[City of London]], Storbritannias finanssenter, som faktisk finansierer av den gresk frihetskampen.<ref name="Br52" /> Det inspirerte til opprettelsen av et «britisk» politisk parti i Hellas som fremmet at den greske revolusjonen kunne bare vinnes med hjelp av Storbritannia. På samme tid, grupper tilknyttet Russland og Frankrike gjorde seg også gjeldende. Disse skulle senere strebe for makt under kong [[Otto I av Hellas|Otto]]s styre.<ref>Newer and Modern History"(Ιστορία Νεότερη και Σύγχρονη), Vas. Sfyroeras, Schoolbook for Triti Gymnasiou, 6. utg, Athens 1996, s.&nbsp;191–192</ref>

Da tsar [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] etterfulgte Aleksander i desember 1825 besluttet Canning å handle øyeblikkelig. Han sendte [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]] til Russland, og resultatet var [[St. Petersburg-protokollen]] av den 4. april 1826. I henhold til protokollen<ref>[http://www.litencyc.com/php/stopics.php?rec=true&UID=17873 «St Petersburg Protocol between Britain and Russia to mediate Greek problem»], ''Literary Encyclopedia'' 2011</ref> var de to stormaktene enige om megle mellom grekerne og osmanene på grunnlag av fullstendig selvstyre av Hellas under osmansk overherredømme. Før han møtte Wellington hadde tsaren allerede sent et ultimatum til den osmanske [[Høyporten]] (porten til [[Topkapipalasset]] i [[Istanbul]]) for å kreve at fyrstedømmene øyeblikkelig ble evakuerte og at utsendinger ble sendt til Russland for å forhandle framstående saker. Sultanen svarte at han ville sende sendebud og den 7. oktober 1826 ble [[Akkermankonvensjonen]] signert hvor russiske krav angående Serbia og fyrstedømmene ble akseptert.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 288–289</ref>

[[File:John Ward of Hull - H.M.S. Asia.jpg|thumb|left|HMS «Asia»]]

Grekerne søkte formelt for mekling basert på St. Petersburg-protokollen mens osmanene og egypterne ikke viste seg villige til å slutte krigføringen. Canning forberedte derfor for handling ved å forhandle [[Londontraktaten av 1827|Londontraktaten]] den 6. juli 1827 med Frankrike og Russland. Denne besluttet at de allierte skulle på nytt tilby forhandlinger, og om sultanen avslo det ville de benytte alle de midler som var nødvendig for å tvinge fram opphør av krigføringen i Hellas. I mellomtiden hadde nyheten nådd fram til Hellas i slutten av juli 1827 at [[Ibrahim Pasja]]s krigsflåte var ferdig og klar i [[Alexandria]] og seilte mot [[Navarino]] for å møte resten av den egyptisk-tyrkiske flåte. Målet var å angripe Hydra og slå ut øyas flåte fra krigen. Den 29. august avviste Høyporten formelt Londontraktatens betingelser, og deretter seilte den britiske og franske krigsflåten, ledet av admiral [[Edward Codrington]] og admiral [[Henri de Rigny]], inn i Argosbukta og krevde å få et møte med greske representanter om bord på [[HMS Asia (1824)|HMS «Asia»]].<ref>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 231</ref>