Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

== Skule Bårdsson ==
[[Fil:Hertugskule.jpg|mini| Hertug Skule]] 
Håkon Håkonssons forhold til jarlen Skule Bårdsson ble stadig mer konfliktfylt etter hvert som Håkon ble voksen. Håkon ble forlovet med Skules datter [[Margrete Skulesdatter|Margrete]] i [[1219]], i håp om at dette skulle forbedre forholdet mellom konge og jarl.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 69</ref> De giftet seg i [[1225]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 135</ref> Forlovelsen og det senere giftermålet mellom Håkon og Margrete forbedret ikke forholdet mellom Håkon og Skule. Avtalen var at Skule skulle styre Viken som strakk seg fra Svinesund til Ryggjarbit (Breviksfjorden), men ved utskrivingen av leidang i [[1222]] tok Skule kontroll over leidangen på Agder, som tilhørte Håkon Håkonssons riksdel. Ved fornyelsen av riksdelingen i [[1223]] krevde Skule utvidelse av sin østlige riksdel til å omfatte hele Agder vest til Åna-Sira, noe Håkon Håkonsson avslo.<ref>''Noregs kongesoger'', bind 2, side 98.</ref> Skule fikk også sin posisjon redusert på et høvdingmøte i Bergen, ledet av [[Erkebiskop av Nidaros|erkebiskopen]] [[erkebiskop Guttorm|Guttorm]]. På møtet ble Skule gitt kontroll over et mindre område enn før, og i tillegg ble han forpliktet til å hjelpe Håkon med en hær overalt i landet.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 105-106</ref> Omtrent på samme tid gav Håkon også erkebiskop Guttorm rett til å slå egen mynt, noe som må ha vært en del av en strategi for å få erkebiskopen mer positivt innstilt til kongen.<ref>Krag (2000): 132</ref>

I [[1233]] fikk Skule sin stilling ytterligere svekket, idet han måtte gi fra seg retten til direkte styring over landet. Skule skulle bare få skatteinntektene, men ikke ha reell styringsmakt.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 182-185</ref> Skule ble rådet til å gå med på dette, for fredens skyld. Skule samlet til seg flere nye menn som skulle være håndgagne hos ham. Birkebeinerne kalte Skules støttespillere for [[vårbelger]] - de hadde sitt hovedområde på Østlandetmen hadde også støttespillere i Skules lendområder på Vestlandet og i Agder.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335.</ref> Ifølge sagaforfatter Sturla Tordsson, var det «disse mennene som egget jarlen så sterkt til å begynne ufred, han skulle ikke la kong Håkon sitte i hans, jarlens, brorsarv, sa de. Jarlen gav altfor mye etter for deres overtalelser, som det siden skulle vise seg.»<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 193-195</ref>

I et forsøk på å rette opp i det stadig skjevere maktforholdet, gav kong Håkon Skule tittelen [[hertug]] i [[1237]], som den første i landet.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 200</ref> Selv om Skule fikk imponerende titler, ble hans reelle makt mindre og mindre. Til slutt gjorde han opprør.

=== Skules opprør mot Håkon Håkonsson ===
I [[1239]] gjorde Skule åpent opprør mot Håkon, som Skule mente hadde ranet ham for hans brorsarv (kong Inge hadde vært Skules halvbror). Skule lot seg hylle til konge på Øretinget i november 1239.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 208-211</ref> Senere ble han også tatt til konge i [[Oslo]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 236</ref> Året etter, i [[1240]], ble Skule og de mennene som var med ham drept etter [[Slaget i Oslo 1240|slaget i Oslo]]. Skule flyktet til Trondheim og forskanset seg i [[Elgeseter kloster]]. Birkebeinerne satte fyr på klosteret og tvang slik Skule ut og drepte ham. Skules siste ord skal ha vært: «Hugg meg ikke i ansiktet, det er ikke skikk å gjøre det med høvdinger!»<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 269-270</ref> Med dette var 110 år med borgerkrig i Norge over.