Redigerer Vår Frue kirke (Trondheim) (avsnitt)

===Pulpiturene===
Etter brannen i 1651 hadde kirken 20 benkerader på hver side av midtgangen, der menn satt på den ene siden og kvinner på den andre. De tre første benkene var reservert byens øvrighet og deres kvinner, mens menigheten kunne kjøpe seg faste plasser på de øvrige 17 benkeradene. De aller rikeste kunne i tillegg betale adskillig mer for retten til å oppføre private veggstoler, såkalte pulpiturer. Trolig fantes dette allerede før brannen i 1651, iallfall kom den første lukkede veggstolen opp allerede to år etter brannen, og det ble stadig flere utover 1600-tallet. I disse kunne mann og kone sitte sammen, noe som for første gang brøt med det urgamle kjønnsskillet i kirkene.

En del av stolene ble gjenoppført etter brannen i 1681, men det var først etter brannen i 1708 at det ble virkelig fart i utbyggingen. Denne måten å avsondre seg fra den gemene hop ble meget populær blant byens aspirerende overklasse, og kirken fant raskt ut at den kunne tjene gode penger på fenomenet. Opprinnelig betalte man kun for retten til å oppføre stolen, men etterhvert tok kirken stadig mer også for årlig leie. I [[1715]] hadde kirken allerede 22 stoler, og etterhvert som kirken fikk bedre økonomi, bygget den selv ut stoler og solgte til høystbydende. Dette ga også pulpiturene et mer enhetlig utseende. Omfanget var så stort at veggene i skipet var til slutt helt dekket av pulpiturer – tre etasjer på nordsiden og to på sørsiden.

Stiftamtmann von Ahlen bygget den prektigste av alle pulpiturene på den fornemste plassen i kirken, på østveggen i skipet rett i mot prekestolen. Han fikk den dekorert med skjold, krone og riksløver, og den hadde personlig inngang gjennom kirkemuren direkte fra kirkegården i hjørnet mellom kor og skip. Den gjenmurte døren vises ennå i veggen. Von Ahlens stol ble kjent som kongestolen og ble kjøpt tilbake av kirken i 1729 og brukt som fast stol for stiftamtmannen.

Etter hvert skulle murene bli gjennomhullet av flere slike personlige innganger, og sårene etter disse er klart synlige i dag. Pulpiturene ble skrotet og inngangene gjenmurt under restaureringen på 1880-tallet.  Da man i mellomkrigstiden angret på interiørinngrepene, klarte man å gjenfinne kongestolen og prekestolen, og det forelå planer om å rekonstruere interiøret fra før 1880. Imidlertid ble kun prekestolen satt inn igjen under restaureringen i 1950-årene, og pulpiturene kom aldri opp igjen.

Fram til 1926 ble kongestolen og en annen veggstol brukt som lysthus av fabrikkeier [[Bernhard Brænne]] på hans gård på Munkaunet. De ble da demontert og sendt til [[Trøndelag Folkemuseum]] på [[Sverresborg i Trondheim|Sverresborg]], der de senere ikke er gjenfunnet.