Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Tredveårskrigen (1618–1648) ===
1600-tallet startet med en viss forståelse for kalvinistene, akkurat som freden i Augsburg hadde skapt sympati for lutheranerne. Ediktet i Nantes sikret noe religionsfrihet, og Spanias innrømmelser sikret Nederland i det minste noe ryggdekning. 

Likevel var [[Habsburgmonarkiet]], det vil si Østerrike, Böhmen og stadig mer av Ungarn, en svært viktig og svært katolsk maktfaktor. Med motreformasjonen som samlende faktor, begynte Habsburgmonarkiet å komme på offensiven igjen, og i 1618 startet [[tredveårskrigen]]. Krigen startet som en intern krig i Böhmen, men vokste til å involvere hele Vest- og Sentral-Europa med unntak av [[De britiske øyer]] og [[Appenninerhalvøya|Den italienske halvøy]].<ref>Side 371, Fuglestad</ref>

[[Ferdinand II av Det tysk-romerske rike|Erkehertug Ferdinand]] (1578–1637) var den naturlige tronfølgeren som keiser av Det tysk-romerske rike. Han var sterkt katolsk og hadde jesuittiske rådgivere. Böhmen på sin side var svært reformerte katolikker, og ønsket ikke en så reaksjonær konge av Böhmen. Han ble likevel valgt svært udemokratisk til konge. Dette førte til opprør blant befolkningen.<ref name="entreen">Side 131, Steven Gunn: «War, Religion, and the State» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Ferdinands representanter ble kastet ut av vinduet på slottet i Praha, kjent som «[[Defenestrasjon|defenestrasjonen i Prag]]» i ettertid. Opprøret ble beseiret i 1620, og Böhmen straffet.<ref>Side 152, Konnert</ref>

Trettiårskrigen var egentlig flere kriger knyttet sammen i faser, og kort tid etterpå begynte en ny fase. Nederland og Spania gikk til krig mot hverandre, og i 1625 gikk [[Christian IV av Danmark og Norge]] (1577–1648) med nordtyske protestanter på sin side mot katolske straffeekspedisjoner. I 1629 tapte imidlertid den protestantiske side igjen, og Danmark trakk seg ut.<ref>Side 153, Konnert</ref> Katolikkene tok tilbake mange protestantiske områder, og strenge lover ble innført. Selv det katolske Frankrike ble bekymret, og de valgte å gå inn på protestantenes side, også delvis for å svekke Huset Habsburg, som fortsatt kontrollerte mesteparten av Europa i to grener; Spania i sør og Østerrike, Ungarn og Det tyskromerske riket i øst. Sammen med Sverige og Nederland gikk de inn i krigen. Sverige under [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]] (1594–1632) gikk til en kraftig motoffensiv, og drev katolikkene tilbake. Den problematiske general [[Albrecht von Wallenstein]] (1583–1634), så på krig som en mulighet for økonomisk vinning og tjente seg rik på plyndring. Han var katolikkenes beste general, men var dypt splittende. Han møtte Gustav II Adolf i slaget ved Lützen, som ble vunnet av Sverige, men kongen døde, og Wallenstein falt like etter. Begge sider mistet en god general, men protestantene mistet et samlingspunkt. I 1634 var de fleste områdene i Det tyskromerske rike forlikt med keiseren. De beholdt religionen mot å gå inn i riket igjen. Resten av krigen handlet om å redusere Spanias kontroll over Nederland og handelsruten mellom dem og intern krangling mellom Sverige og Danmark.<ref>Side 153–157, Konnert</ref><ref>Side 381, Fuglestad</ref>

Krigen ble avsluttet i 1648. Kort tid etter døde Christian IV som en skuffet mann, etter at han måtte avstå store deler av Midt-Norge til Sverige. Fredsforhandlingene fant sted i [[Münster]] og [[Osnabrück]], begge i området Westfalen, for ettertiden kjent som [[freden i Westfalen]]. Habsburg fikk anerkjent Østerrike og Böhmen som sitt, men fikk vingeklippet sin kontroll over Det tysk-romerske rike. Fra nå av var Det tysk-romerske rike redusert til en maktesløs enhet med små tyske riker som var nesten selvstendige. Mange av rikene var nesten folketomme og svært fattige. Sverige fikk store områder ved kysten av Østersjøen. Frankrike fikk deler av [[Alsace-Lorraine]]. Nederland ble formelt selvstendige etter å ha vært det reelt i nesten åtti år.<ref name="tilseksti">Side 157–160, Konnert</ref>

Kalvinismen fikk samme status som lutheranismen, det vil si en lovlig religion. Religionen fulgte nå også området og folket, og ikke herskeren, i Det tysk-romerske rike. Trettiårskrigen markerte også avslutningen av religionskriger og starten på et mer tolerant syn på religion.<ref>Side 383–384, Fuglestad</ref>