Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== En fredelig tid (1720-40) ====
[[Fil:Cardinal de Fleury by Rigaud.jpg|miniatyr|[[André-Hercule de Fleury|Kardinal André-Hercule de Fleury]] var Frankrikes garantist mot både krig og andre måter å kaste bort penger på, og en avgjørende grunn til at det var fred i 1720-40. {{Byline| Hyacinte Rigaud (mulig kopi) |type=Malt av}}]]
Innen diplomatiet var det særlig tre fokusområder. I Nord-Europa var det Baltikum som var hovedfokus, og der dominerte Russland og til dels Polen etter Sveriges tap. Russland og Østerrike ville vinne territorium nå som Det osmanske rike var på retretten i sørøst. Den siste delen var resten av Europa.<ref>Side 373-374, Andrew C. Thompson: «Diplomacy and the Great Powers» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref> Nettopp i denne delen var det en spesielt fredelig periode. Både Storbritannia, Frankrike og Nederland gikk inn i en allianse i 1717 som varte til 1731. Frankrike var styrt av Orleans frem til 1723, og så av Ludvig XV til 1726, men deretter offisielt av Ludvig XV, men reelt av [[André-Hercule de Fleury|kardinal Fleury]] fra 1726 av. Fleury var opptatt av fred utad og stabilitet innad i Frankrike.<ref>Side 343, Michael Rapport: «France» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

Storbritannia fulgte mye av det samme under [[Robert Walpole]]. Der Frankrike fortsatt var et enevelde, var Storbritannia et oligarki av representanter enten som adelige eller høygeistelige i [[House of Lords|Overhuset]] eller rike borgerlige som eide valgkretser i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]]. I Underhuset snakket man ofte fra interessegrupper, som London, landeierne, Øst-India, Vest-India og så videre. Parlamentet var korrupt, tregt og dyrt, men likevel effektivt. De fikk beskjeden konkurranse av Georg I, som knapt snakket engelsk, var upopulær og foretrakk å være i Hannover. Walpole utnyttet derfor tiden til å bli dominernde i britisk politikk. Han gjorde dette stort sett ved å manøvrere kløktig og unngå konfrontasjoner. Han lyktes også i å sikre parlamentarisme, altså praksisen at regjeringen også hadde støtte fra flertallet i Underhuset.<ref>Walpole 265-273, Palmer, Colton</ref>

Preussen hadde blitt en stormakt med svært lite kriging. Fra tidlig av hadde de valgt en snusfornuftig skepsis til det pengesluket krig er. [[Fredrik I av Preussen|Kurfyrste Fredrik]] hadde brutt dette prinsippet ved å gå med på å delta på Habsburgernes side mot at han fikk tittelen konge. Han fikk tittelen «konge ''i'' Preussen», men ikke ''av''. Dette medførte at det ble en tysk konge blant tyske prinser. Selve krigsdeltakelsen ble relativt kort. Etter hvert ble også Brandenburg-Preussen til bare Preussen og «konge i» til «konge av».<ref name="kongeav" /> Det var likevel hans etterfølger som forandret Preussen markant. [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Vilhelm]] var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren. Der hans far brukte fem millioner thaler på sin kroningsreise, brukte han selv 2547. Han arbeidet hardt og forfordelte sivile til fordel for soldater. Han mer enn fordoblet hæren fra 40 til 83 000. Der Preussen hadde en egen «krigskiste» der man sparte opp midler til krig, var den ubrukt av Fredrik Vilhelm, og hans etterfølger hadde dermed 7 millioner til bruk på krig da Frederik Vilhelm døde i 1740.<ref>Side 233-234, Palmer, Colton</ref>

Østerrike hadde under [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] fått innført [[Den pragmatiske sanksjon]] i 1713. Denne erklærte av Østerrike, som det nå het, var udelelig. Grunnen til at dette var vesentlig, var at Habsburg besto av et lappeteppe av land som var svært selvstendig styrt med egne lover, regler, tradisjoner og politiske liv. Kun personalunion holdt dem sammen, og denne kunne brytes dersom det ikke var en felles arving. Den pragmatiske sanksjon åpnet også for at kvinner kunne arve tronen. Han sikret også internasjonal godkjenning av disse lovene, om enn med kostnader til landene som signerte. Karl VI lyktes dermed å holde en viss forutsigbarhet og klare regler for arvefølge da han døde i 1740.<ref name="Side 225, Palmer, Colton"/>

Polens fredstendenser de første årene etter den store nordiske krig var mer et resultat av nødvendighet enn av ønske. Polen-Litauen hadde lidd samme skjebne som Det tysk-romerske rike, det vil si at de var en hul allianse av mindre stater uten en felles hær, og der kongen bare hadde formell makt. Administrasjon og inntekter manglet også. I 1733 brøt [[den polske tronfølgekrig]] ut. Den relativt kortvarige krigen var mellom de som støttet [[Stanisław I Leszczyński]] og de som støttet [[August III av Polen|Frederik August]]. Sistnevnte ble konge, men Stanisław ble hertug av Lorraine.<ref>Side 245-46, Palmer, Colton</ref>

Russland hadde en rekke kortvarige tsarer og tsarinaer, av hvilke [[Anna av Russland|Anna]] var den lengst regjerende med 10 år (1730-40). Hun ble valgt som keiser fordi man antok at hun ville være takknemlig for posisjonen og dessuten gå med på begrensninger i kongemakten, som var eneveldig. Anna signerte en håndfestning som begrenset makten, men lyktes i løpet av en uke å gjøre den uaktuell. Siden hun ikke hadde kontakter og heller ikke stolte på noen, lot hun sin favoritt [[Ernst Johann von Biron]] styre landet mens hun moret seg keiserlig. Dette skapte stor mistro, og Anna besvarte denne mistroen ved å sette opp en hemmelig komité som torturerte og drepte de som ble funnet skyldige i forræderi.<ref>[http://www.saint-petersburg.com/royal-family/anna-ioannovna/ Anna Ioannovna] - Saint Petersburg</ref>