Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

== Oppløsning av parlamentet: 1651–53 ==
[[Fil:CromwellDissolvingLongParliament.jpg|thumb|Cromwell oppløser [[det lange parlamentet]] med våpenmakt, maleri ved Andrew Carrick Gow, 1907]]
Fra midten av 1649 og fram til 1651 var Cromwell vekk fra [[London]] grunnet krigføring. I mellomtiden, med kongen borte (og med ham deres felles sak), begynte de ulike fraksjoner i parlamentet å strides seg i mellom. Da Cromwell kom tilbake forsøkte han å oppildne [[rumpparlamentet]] til å sette dato for nye valg, forene de tre kongedømmer under en politikk, og utbre en nasjonal kirke basert på toleranse. Imidlertid vaklet parlamentet i å bli enige om datoer for nyvalg og selv om de fremmet en grunnleggende erklæring om frihetens sameksistens, klarte det ikke å framskaffe alternativer for tiende eller avvikle andre aspekter av det eksisterende religiøse fundamentet. Cromwell observerte parlamentets manglende handlekraft med økende frustrasjon inntil han i april 1653 krevde at rumpparlamentet etablerte vaktmesterregjering bestående av 40 medlemmer (trukket fra både parlamentet og hæren) og deretter oppløse seg selv. Det førte til at parlamentet isteden begynte å diskutere sitt eget lovforslag for en ny regjering.<ref>Worden, Blair (1977): ''The Rump Parliament'', Cambridge University Press, ISBN 0-521-29213-1, kapitlene16–17.</ref>

Cromwell ble så rasende at den 20. april 1653 møtte han opp med førti soldater og rensket parlamentets kammer og oppløste parlamentet med makt. Det eksisterer flere redegjørelser av denne hendelsen: i en av dem skal Cromwell etter sigende ha sagt: «dere er ikke et parlament, jeg sier at dere er intet parlament; jeg skal få en slutt på deres sitteplasser!»<ref>Abbott, s. 643</ref> Minst to redegjørelser er enig at Cromwell grep septeret, symbolet på parlamentets makt, og krevde at «det skinnende nipset» (septeret) ble fjernet.<ref>Abbott, s. 642-643.</ref> Cromwells soldater ble kommandert av [[Charles Worsley]], senere en av generalmajorene og en av hans mest betrodde rådgivere og som han overdro parlamentets septer til. En vanlig redegjørelse av Cromwells korte og rasende tale er følgende:

{{sitat|Det er på høy tid for meg å få en slutt på deres sitteplasser på dette stedet som dere har vanæret ved deres mangle av alle dyder, og besudlet ved deres praksis av hver eneste last; dere er et mannskap som sår splid, og fiender av all god regjering; dere er en flokk av leide uslinger, og vil som [[Esau]] selge deres land for en bolle kjøttsuppe, og som [[Judas]] vil dere forråde deres Gud for et par mynter. 

Er det en enkel dyd som fortsatt finnes hos dere? Er det en last som dere ikke har? Dere har ikke mer religion enn min hest; gull er deres Gud; hvem av dere har ikke latt deres samvittighet blitt kjøpt? Er det en mann blant dere som har den minste omsorg for Samveldet?

Dere skitne prostituerte, har dere tilsmusset dette hellige sted, og gjort Herrens tempel til et rom for tyver, ved deres utuktige prinsipper og onde handlinger? Dere har vokst dere utålige motbydelige for hele nasjonen; dere var betrodd her av folket for å svare på klagemål, dere har selv gått! Så! Ta bort dette skinnende nipset der, og lås dørene. I Guds navn, forsvinn!<ref>[http://en.wikisource.org/wiki/Dissolution_of_the_Long_Parliament Dissolution of the Long Parliament], ''WikiSource'', oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>}}