Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Ledelseskifte og ny ledelseskultur ===
Backe-utvalget fikk fullmakter til granskning av jernverksledelsen, og en åpenbar konflikt var den mellom sentrale personer ved hovedkontoret i Oslo og verksledelsen lokalt. Mens utvalget gjorde sine undersøkelser var det personer utenfor Jernverket som alarmerte myndighetene om konfliktene. I mars 1965 henvendte Arbeiderpartiets lokallag i Mo i Rana seg til industriminister [[Karl Trasti]] om å få en møte for å uttrykke sin bekymring. Lokalpolitikerne var bekymret for det dårlige arbeidsmiljøet og misstemning. Lokallaget beskrev kjernen i problemene til å være generaldirektør [[Dagfin Efjestad]]s gammeldagse og egenrådige lederstil.{{sfn|Børresen|1995|p=379–380}}

Samarbeidsproblemene toppet seg da det måtte utpekes en ny verksdirektør på starten av 1966, etter at den gamle hadde sluttet i protest. Efjestad håndterte dette og andre problemer dårlig, og ingeniørene ved Jernverket tok da saken i egen hånd. Ingeniørene innkalte til et møte og der de selv ansatte sjefsmetallurg Herman Ramsted i stillingen som verksdirektør. Denne hendelsen ble kalt for «påskeopprøret». Tiden etter dette ignorerte sjefene på avdelingen i Mo i Rana beskjedene fra hovedkontoret, andre demonstrerte sin manglende tillit ved å slutte i selskapet. For departementet var ikke det konfliktfylte miljøet ved Jernverket noen nyhet, men slik som ting utviklet seg fryktet de at hele organisasjonen skulle rakne opp. For å ro situasjonen oppnevnte Rostoft et nytt styre.{{sfn|Børresen|1995|p=382–384}}

I september 1966 kom et nytt jernverkstyre, ved at noen gikk og tre nye medlemmer kom til. De nye var Lorentz Larssen, Tor Aspengren og Per Blidensol, der sistnevnte ble styrets formann. Blidensol hadde vært ansatt i selskapet tidligere, men hadde sluttet på grunn av konfrontasjoner med generaldirektøren.{{sfn|Børresen|1995|p=382–384}} I 1966 tok styret beslutningen om å flytte hovedkontoret for Jernverket fra Oslo til Mo i Rana. Andre organisatoriske endringer var forsterkning av markeds- og salgsorganisasjonen, større vekt på forskning og utvikling, samt utvikle mer spesialisert og fleksibel produksjon.{{sfn|Lindberg|1993|p=167–169}} Industriministeren avsatte Efjestad i oktober 1966.{{sfn|Børresen|1995|p=391–393}} I løpet av noen høstmåneder i 1966 ble mange av problemene i organisasjonen løst, og Jernverket ble endret både hva gjaldt ledelsesformer, forhold mellom styre og administrativ ledelse. Ledelsesprinsippene som ble innført var i henhold til Alfred Chandlers modell for industriledelse, en ledelsesstil som også andre norske bedrifter innførte.{{sfn|Børresen|1995|p=405–406}} På generalforsamling i februar 1967 ble Blidensol formelt ansatt med tittelen administrerende direktør.{{sfn|Børresen|1995|p=396–398}} 

Arbeiderpartiet og fagbevegelsen hadde en målsetning om at de statlige industribedriftene skulle bli mønstre for bedriftsdemokratiet i den private industrien. De første 20 årene av Jernverkets tid var de ansattes innflytelse på Jernverket begrenset. Rostoft presset på for en større innflytelse fra Landsorganisasjonen i Jernverkets styre, dermed ble fagforeningsfolk som Tor Aspengren, Odd Højdahl, Tor Halvorsen og Jan Balstad medlemmer av styret.{{sfn|Gøthe|1994|p=139–141}}

I årene 1968 og 1969 greide Jernverket å gå med overskudd. Politikerne fikk økt tro på at bedriften endelig skulle kunne greie å gå godt. Imidlertid var Industridepartementet misfornøyde med at en langstidsplan ikke var utarbeidet. Spesielt var en bekymret over at balansen mellom de forskjellige avdelingene ikke var særlig god og at rasjonaliseringer lot vente på seg.{{sfn|Børresen|1995|p=407–408}}