Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

== Mot moderne tider == 
=== Båtene på lofotfisket ===
[[Fil:Lofoten-0003.jpg|mini|Utror til fiskefeltene med [[nordlandsbåter]] i 1860.]]
[[Fil:Nordlandsbaat.jpg|mini|Nordlandsbåt {{byline|Jon Olav Eikenes}}]]

[[Nordlandsbåt]]ene dominerte på Lofothavet. Denne båttypen fantes i flere størrelser, noe navnene på de forskjellige båtene fortalte om. Enten var det antallet årer eller antallet ''rom'', altså antallet tverrstivere i båtkonstruksjonen, som fortalte om størrelsen.<ref name=Hut331>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 331.]]</ref> Således hadde firroringen fire årer, seksringen seks, åttringen åtte, mens fembøringen hadde ti.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 22.]]</ref> En annen båttype som ble brukt var [[åfjordbåt]]en fra Trøndelag, men denne var egentlig veldig lik nordlandsbåten.<ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 30.]]</ref>

Bare de største båttypene ble brukt under lofotfisket, åttringen ble brukt for linefiske og fembøringen for garnfiske. I 1850- og 1860-årene ble nordlandsbåtene endret, blant annet ble de gjort større. Den nye ''storfembøringen'' som ble introdusert på denne tiden kunne ta ombord dobbelt så mye fisk som de gamle båtene.<ref name=Hut331/> Denne kunne være over 40 fot lang, med årer så store at hver åre måtte håndteres av én mann, til forskjell fra tidligere der en mann kunne ro med et par årer.<ref name="Sel90"/> Storfembøringen ga større plass for garnbruk som mange hadde gått over til på denne tiden. [[Lofotloven]] av 1857 hadde gitt større konkurranse mellom fiskerne, og med større båter kunne de dra lenger ut på de værharde feltene i Vest-Lofoten. En annen nyvinning fra 1860- og 1870-årene var den såkalte ''løftingen'', som var et avtakbart overbygg til bruk bakerst i båten som ga ly på overfarten til og fra feltene.<ref name=Hut331/>

I 1870- og 1880-årene ble en ny båttype introdusert i Lofoten og Vesterålen, nemlig ''[[Listring|listerbåten]]'', også kalt ''hardangerbåt''. Denne båttypen var en kombinasjon av tradisjonelle lette bruksbåter fra [[Hardanger]] og tyngre fartøyer lenger øst. «Ved offentlig Foranstaltning» hadde en båtbygger nordfra blitt sendt sørover til båtbyggere der for å lære å bygge båttypen, men flere båter ble også solgt av fiskere sørfra til nordlandsfiskere. Listerbåtene hadde skråstilt, trekantet [[Seil|sneiseil]]. Båten kunne lettere krysses opp mot vinden, samt at den kunne ta større last. Senere ut i 1880-årene ble listerbåtene utviklet ytterligere for å gi bedre seilingsegenskaper i trange sund med vind og motstrøm.<ref name=Hut331/><ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 65.]]</ref>

Det tok lang tid før fiskerne i noen større grad gikk over fra nordlandsbåt til listerbåt. Delvis kom det av dårlige havneforhold som ikke egnet seg for en stor dyptgående båt. Videre krevde det tid å lære seg å bruke de nye båtene, samt at de var dyrere enn de tradisjonelle nordlandsbåtene.<ref name=Hut331/>

Rundt midten av 1800-tallet mente mange at nordlandsbåten var årsak til mange forlis. Listerbåt med sneiseil mente mange var en tryggere båttype. I moderne tid har en ment at statistikken over ulykker den gangen ble tolket feil. Selv om dødstallene var meget høye, er ikke dødeligheten sett opp mot at antallet deltagere var høyere enn i andre deler av landet. Historikeren Mariann Mathisen mener at nordlendingene holdt seg lenge til nordlandsbåt med råseil fordi den hadde noen fordeler i forhold til sikkerhet. Blant annet ville nordlandsbåten flyte opp ved kullseiling, en egenskap listerbåten ikke hadde, blant annet fordi at stein brukt til ballast i en nordlandsbåt ville falle ut av båten om den kullseilte. Mange fiskere greide derfor å redde seg ved å klamre seg fast til båtkvelvet. Bare i 1887 greide 129 fiskere å redde seg på denne måten.<ref name=Hut364>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 364.]]</ref>

Ved overgangen til 1900-tallet tok en ny båttype mer og mer over for både listerbåtene og nordlandsbåtene. Da kom det større [[Kravellbygging|kravellbyggede]] fartøyene der bordene var lagt kant i kant. Dette i motsetning til de tradisjonelle [[Klinkbygging|klinkbygde]] båtene der bordene var lagt delvis inn over hverandre og festet med nagler.<ref name=Hut331/> De nye båtene som ble kalt [[Skøyte (båt)|skøyter]] var til å begynne med for kostbar, stor og tung for de fleste fiskere i Nord-Norge. Av den årsak ble det utviklet en mindre båttype som ble kalt [[sjark]]. Denne var en krysning mellom de norske skøytene og de engelske [[kutter]]ne, bare mye mindre. Lengden var typisk mellom 24 og 30 fot, en størrelse som passet for én eller to fiskere.<ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 102–106.]]</ref>

Dampbåter ble introdusert på Lofothavet på slutten av 1800-tallet, etter at de til å begynne med hadde vært testet ut på bankene utenfor Nordlandskysten. Slike skip kunne bare kapitalsterke eiere drive.<ref name=Hut331/>

=== Oppblomstring av handelssteder === 
[[Fil:Erasmus BK Zahl.jpg|mini|[[Erasmus Zahl]] på [[Kjerringøy handelssted]] var kjent som en svært driftig handelsmann i Nordland på slutten av 1800-tallet. En av virksomhetene var å tilby overnatting til fiskere på vei til lofotfisket. Ofte ble den lokale handelsmannen omtalt som «han far» av gjeldstyngede fiskere. En mener at Zahl var modell for [[Knut Hamsund]]s karakter Mack på Sirilund i romanene ''[[Pan (roman)|Pan]]'', ''Benoni'' og ''Rosa'' og flere andre.<ref>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 141.]]</ref>]]

Samtidig med at produksjon av klippfisk og oppkjøp av torsk for dette startet for fullt, skjedde det en oppblomstring av gjestgiverier i Nordland. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby [[skjenking]], matservering, overnatting og salg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsene ''nessekonger'' og ''væreiere'' på gjestgiverne. Handelshusene oppstod på slutten av 1700-tallet og vokste utover begynnelsen av 1800-tallet.<ref name=Chr16/>

Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann Knagenhielm var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiverier i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren [[Nils A. Ytreberg]] mente at myndighetene i denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.<ref name=Hut252 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252.]]</ref>

Handelshusene hadde forskjellige spesialiseringer, men felles for alle var at fiskehandel var grunnlaget for deres eksistens. I Lofoten fikk de også inntekter fra utleie av grunn, rorbuer og hjellplass for lofotfiskerne. Mange solgte utstyr for fiskebåtene. Handelshus lå plassert langs kysten der fiskerne dro til og fra Lofoten. Der fikk fiskerne blant annet leide husrom for natten. Flere drev salg av tømmer og andre varer fra innlandsbygdene, eller ryper og smør fra svenske grensebygder. Noen drev også stort med landbruk.<ref name=Hut422>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 422.]]</ref>

De lokale handelshusene fikk stor økonomisk makt. De hadde en viss gjeld til bergenskjøpmennene, men dette var mer å regne som kortvarig driftskreditt. Kjøpmennene var likeverdige handelspartnere med bergenskjøpmennene og handelshusene i Trondheim. I regelen hadde handelshusene både høy egenkapital og formue, og overskuddet økte utover 1800-tallet.<ref name=Hut422/>

Nordlandsfiskerne hadde ikke lenger bunnløs gjeld til bergenskjøpmennene. Handelshusene i Bergen ville på denne tiden heller ikke drive handel med hvem som helst, men foretrakk de som var mer økonomisk selvstendige. Fiskerallmuen fikk derimot kreditt for sine varekjøp hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i «ethvert Aars Vinteravling», altså all fremtidig inntekt fra lofotfisket.<ref name=Hut422/>

Samtidig som de lokale handelshusene på grunn av sin lokalkunnskap hadde enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen, var det nyanser i dette. Det var tilfeller der kjøpmennene ga hjelp i vanskelige tider og var omsorgsfulle. Faktisk var dette lovfestet ved at privilegiebrevene uttrykkelig formulerte kjøpmannens plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.<ref name=Hut422/> Det er også eksempler på kjøpmenn som betaler til fattigomsorgen, skaffer folk arbeid, sørget for utdannelse for begavede ungdommer, støttet kirkebygging og prestelønn. Dokumentasjon viser at handelshus gikk konkurs og skiftet eiere, slik at balansegangen mellom de paternalistiske pliktene og økonomisk gevinst neppe var enkel.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 425.]]</ref>

=== Jektefarten går mot slutten === 
{{Sitat|Det er næsten den halve reise til Spania og ubetinget den farligste og besværligste del. Langs en kyst der vinden på selsamme dag kan blåse fra stikk motsatte retninger, og som på grunn av de mange klipper er kjent som en av de farligste på hele jordoverflaten.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 418.]]</ref>|[[Leopold von Buch]]s beskrivelse av jektefarten i 1807|right}}

Da [[Napoleonskrigene]] raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for en ny fare, nemlig [[Sjørøveri|engelske kaprere]]. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. Til sesongens første bergenstur i 1808 kom bare noe over tjue jekter frem, mens det på høstturen, da fiskerne hadde med seg tørrfisken, var det bare én som nådde Bergen. I årene før Napoleonskrigene kom det frem 70–80 jekter på første tur og til høststemnet 90–100. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis var brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk bygdefarordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.<ref name=Hut419>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 419.]]</ref>

På denne tiden var det også nye fartøy som begynte å gjøre seg gjeldende i jektefarten som [[Jakt (båt)|jakter]], [[slupp]]er og [[galeas]]er. Disse fartøyene var eid av kjøpmenn lokalt i Nord-Norge, men også byborgere i Trondheim, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Innføring av tørrfiskpresse for å komprimere fisken førte til at andre båttyper som ikke var så breie som jektene, med fordel kunne brukes. Det var også krefter i embetsstanden som arbeidet for å gjøre slutt på bergenskjøpmennenes gamle [[monopol]] med nordlandshandelen.<ref name=Hut419/>

=== Nordlandskommisjonen === 
[[Fil:Bellgården (Bryggen) (9216459068) (2).jpg|mini|Bellgården er en av bygningene som inngår i [[bryggen i Bergen]]. {{byline|[[Anders Beer Wilse]] (ca 1910-20) }}]]

Flere embetsmenn hadde på slutten av 1700-tallet engasjert seg for å få anlagt en kjøpstad i Nordlandene. Amtmann [[Christian Torberg Hegge]] kom i 1798 med et forslag til regjeringen om en kjøpstad i [[Bodø]]. Regjeringen oppnevnte vitenskapsmannen [[Jens Rathke]] til å lede en kommisjon for å utrede saken. Rathke reiste rundt i Nord-Norge i årene 1800 til 1802 for å se på problemene med handelen og mulige endringer.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 262.]]</ref> Rathke, Hegge og presten [[Mathias Bonsach Krogh]] arbeidet de påfølgende årene med utredninger for å forbedre forholdene. Kommisjonen mente at det var nødvendig med en kjøpstad med rett til direkte handel med utlandet. Komiteen la frem sin rapport til Finanskommisjonen i 1804 der de påpekte problemene med Bergens dominerende stilling innenfor handelen med fisk. Videre uttalte de seg om nordlendingenes «evige gjeld» til kjøpmennene, ulempene med at de selv førte fisken til Bergen og returnerte med nødvendighetsvarer. Bodø mente de ville være et egnet stede for en slik kjøpstad. I Bergen protesterte kjøpmennene til kongen, de mente at en omlegging av handelen ville være svært skadelig for byen.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 263.]]</ref>

Etter Napoleonskrigene var landet i en økonomisk svært vanskelig situasjon. I tillegg til at krigene hadde medført blokader, som igjen hadde ført til hunger og nød, hadde de også rammet utenrikshandelen og dermed mulighetene for å kjøpe varer fra utlandet. På denne tide var trelast og fisk nesten enerådende eksportartikler fra Norge, dermed gjaldt det å få disse næringene opp på fote etter flere års lav produksjon. Tørrfisk ble nesten bare produsert i Norge, og etter freden gjeldt det å få folk i Nord-Europa og Italia interessert igjen, etter som ikke hadde spist dette på flere år. Stortinget mente at spesielt lofotfisket måtte komme på fote igjen og kapasiteten utvides.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 79.]]</ref>

Lofotfisket var på topp rett før Napoleonskrigene, men selv da krigen var over kom ikke fisket i gjenge før i årene 1825–1829, da det nådde samme nivå som før krigen. I årene 1811–1816 ga lofotfisket de svakeste resultatene, noe som ble tilskrevet dårlig utstyr på grunn av vansker med å få erstattet det som ble utslitt. Myndighetene hadde stor interesse for å få økt utbyttet av lofotfisket, både for handelen med utlandet og for forsyningssituasjonen for Nord-Norge.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 80.]]</ref> Commitéen for det Indre uttalte i 1815 at landet ikke hadde noen annen kilde til handelsbalanse enn fiskeriene, de «er og vil forhaabentlig stedse forblive Norges viktigste Guldgrube».<ref name=Sol217>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 81.]]</ref>

Commitéen for det Indre mente at fiskeriene måtte effektiviseres og at havgående fartøyer var nødvendig. At fisket ble drevet av fiskerbønder var heller ikke gunstig: «Ved Søekysterne er det ofte uvist om Landmanden er Jordbruger eller Fisker; som oftest er han begge Dele slet».<ref name=Sol217/> Lofotloven av 1816 forutsatte at fiskeredskapene under lofotfisket skulle brukes mest mulig effektivt med bruk av line og juksa om dagen, og line og garn om natten. Line og garn skulle trekkes inn om morgenen og line brukt på dagtid skulle trekkes inn på ettermiddagen for å gi plass for garn.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 82.]]</ref> Loven forutsatte at garn ikke skulle brukes før lofotfisket var kommet i gang. Havet ble også delt inn i redskapsstrekninger for å unngå konflikter mellom forskjellige bruk. En annen ny ordning var oppsyn valgt av fiskerne selv. I tillegg skulle det være et overoppsyn for hvert fiskevær. Overoppsyn skulle være væreierne.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 84.]]</ref>

Ikke bare skulle Lofotloven av 1816 regulere fisket ute på havet, men også tilgangen for fiskerne. Fra før hadde det vært enhver fiskers rett til å få en ledig rorbu og fiskehjell, men den nye loven fastsatte at bruksrettene fulgte rorbuene.<ref name="Sol217"/> Fiskeværene gikk fra å være offentlig eiendom til å bli private.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 108.]]</ref> Rathke satte lønnsomhet og samfunnsøkonomien høyest i sine vurderinger rundt omsetningen av fisken, mens embetsfolk fra landsdelen tenkte mest på de sosiale forholdene for fiskerallmuen.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 94.]]</ref>

[[Fil:Bodo1800-tallet.jpg|mini|Bodø ved overgangen til by. [[Nyholmen skandse|Nyholmen]] i forgrunnen.{{Byline|Peter Fredrik Wergmann|Tidlig 1800-tall}}]]

I 1813 ble ordningen med [[Privilegium|byprivilegier]] endret slik at det ble slutt på loven som forbød en klient å skifte kjøpmann selv om gjelden ikke var gjort opp med den gamle.<ref name=Hut419/> En annen ordning som ble innført var at gjeld på unødvendige varer kunne bli kjent ugyldige. For eksempel kunne bergenskjøpmennene vurdere at varer som kandissukker, kaffe, laurbærblader og vadmelstoff var luksusartikler. Dermed kunne en fiskerbonde som fra før hadde mye gjeld bli nektet å kjøpe med seg disse varene.<ref name=Hut420>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 420.]]</ref>

Nordlandskommisjonen gikk så langt som til å foreslå et gjeldsoppgjør for å frigjøre nordlandsbøndene fra sine respektive kjøpmenn i Bergen. Diskusjonene og videre utvikling i saken stoppet opp da [[Danmark-Norge|unionen mellom Danmark og Norge]] ble oppløst i 1814, men tatt opp igjen i 1816 av det norske Storting. Resultatet ble at Stortinget besluttet at Bodø skulle grunnlegges som kjøpstad.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 264.]]</ref>

Den nye kjøpstaden i Nordlandene ble ingen umiddelbar suksess. Den truet ikke Bergens eksistens. På grunn av [[Napoleonskrigen]] hadde inflasjon sørget for å redusere nordlandsgjelden, og nordlendingene dro til Bergen med jektene sine som før. Historikerne har påpekt at til tross for at mye ble som før også etter at Bodø var etablert som kjøpstad, var dette spiren til forandringer på lengre sikt. Rotfaste adferdsmønstre var vanskelig å endre, men samfunnets elite fikk erfaring med at endringer var mulig.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 264-265.]]</ref>

=== Lønnsomheten i lofotfisket på 1800-tallet === 
[[Fil:Gunnar Berg Fiskebåter ved Reine.jpg|mini|«Fiskebåter ved Reine» {{Byline|[[Gunnar Berg]] (1863–1893)|type = Malt av}}]]

Utover på 1800-tallet ble lønnsomheten av lofotfisket diskutert. [[Lars Bastian Ridder Stabell|Lars Stabell]], amtmannen for Nordland, uttalte seg slik i 1836: «nu absolutt maae til vinterfisket [for] at drage fra havets dyp dets rigdomme, hvis velsignelse dog ei synderlig er at opdage spor etter hos de søgende». Lønnsomheten varierte, men i et normalår som 1880 var bruttoverdien av lotten 208 kroner. Med en slik inntekt kalkulerte oppsynssjefen for Lofoten med at husholdningene satt igjen med 50 kroner etter at alle utgifter var betalt, noe som ikke var mer enn ti kroner høyere enn en dreng fikk betalt for samme tidsrom. Beregningen av dette overskuddet er kritisert av historikerne, som for eksempel påpeker at noen av husholdningenes utgiftposter er produkter bøndene selv hadde fremstilt.<ref name=Hut348349>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 348-349.]]</ref>

Årsakene til reduserte inntekter fra lofotfisket var flere. Generell økonomisk krise og nedgang på slutten av 1800-tallet spilte inn. Dette kunne kompenseres ved at flere fiskere fra hver husholdning deltok. Stor befolkningsøkning i Nordland kunne også ha vært en faktor. Med flere fiskere ble det mindre fangst per deltager, altså var det blitt for mange fiskere som deltok på lofotfiske. Lofothavet ble for lite når mange fiskere skulle kjempe om plassen, noe som også ga seg utslag i slitasje og tap av redskap.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 347.]]</ref><ref name=Fin71>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 71.]]</ref>

I en stadig mer pengebasert økonomi trengte fiskerbøndene kontanter, ikke minst for å kjøpe basisvarer de selv ikke kunne produsere. En annen ting var skatter og avgifter som de ble pålagt å betale med penger. Lofotfisket var derfor den viktigste pengeinntekten for å få husholdet til å gå i balanse. Det var også en fornuftig bruk av arbeidskraften at karene dro til Lofoten på en tid av året der det ellers var mulig for kvinner, barn og eldre å håndtere alt gårdsarbeid. Distriktslegen i Steigen sa på slutten av 1800-tallet at kvinnfolkene kunne holde mennene hjemme helt til de visste om lofotfisket ble så godt at det ville gi utbytte. En gårdskone repliserte til dette: «[N]år Nytaar er over, er der hverken Nytte eller Opbyggels' ved Mandfolkene, de har ikke Ro til nogen ting, bare ræker ud og ind i Dørene, saa de kan ligesaa godt være borte.»<ref name=Hut348349/>

Et annet forhold er at lofotfisket var kulturelt og sosialt viktig. For bondefiskerne lå arbeidsidentiteten i lofotfiske og andre sesongfiskerier. Dessuten var det ikke bare slit, men livlig aktivitet i fiskeværene. Karene traff nye mennesker, fikk nyheter, kunne gå på kafé og mye annet.<ref name=Hut348349/> Kulturgeografen [[Amund Helland]] beskriver dette slik i 1908: 
:«Naar Lofotfisket begynder, men særlig mod slutningen af marts, da pengen kommer ind, møder der frem til fiskeværene alle mulige slags handelsmænd. Der handles da overalt, i land som paa sjø, i rorbruer og kramboder, i telte og skur. Dampskibene bringer kasser, fyldte med bekledningsgjendstande, tøier og luksusgjenstande, der pakkes ud og fremstilles til beskuelse. Kræmmerne roser sine varer, mens de uafbrudt tramper med benen for kulden. Stilferdige boghandlere gaar fra hytte til hytte med sine grønne blikskrin; urmagere, skomagere og andre gjør gode forretninger, talrike fotografer ′tar af′, musikanter blæser i sine messinghorn osv. Der sørges ogsaa for aandelig føde af profeter og hjemmelavede præster, emmisærer baade for den indre og ydre mission, agenter for forskjellige dissentersamfund osv. Paa boder hænger skilter med paaskrift: Her sælges varm og kold mad, melk, kaffe, brus. Det kan hende at brave folk, paa hvis diskretion man kan stole, kan faa mer, end der staar paa skiltet.»<ref name=Søb/>

=== Opposisjon mot væreierne === 
[[Fil:Rorbuinteriør, Henningsvær, Nordlands amt - fo30141601050001.jpg|mini|Fra en romslig [[rorbu]] i [[Henningsvær]] på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider var disse svært kummerlige. I 1840 kom det bestemmelse om at det skulle settes inn vindu og at en rorbu på 16 m<sup>2</sup> ikke skulle huse mer enn to båtlag, altså 8–12 mann.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 116.]]</ref>]]

Væreierne i Lofoten utvidet sin virksomhet, og med de nye reguleringene fra myndighetenes side fikk de etter hvert eierskap til rorbuene og fiskehjellene, slik at dette ga dem store inntekter. I tillegg ble de oppsynsmenn for fisket ute på havet på begynnelsen av 1800-tallet.<ref name=Chr20/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 90.]]</ref>

Tilstanden på fasilitetene de leide ut ble ansett som langt fra tilfredsstillende, men væreierne kunne uansett ta den prisen de selv ville. Fiskerikomitéen beskrev i 1827 tilstanden slik: «usle Bræddehytter, hvorigjennem Snee, Storm og Slud har frie Adgang». I tillegg var fiskehjellene heller ikke i særlig god stand. Dette ble sett på som et problem som bare økte i takt med væreiernes overtagelse av rorbuer, men tidens liberalistiske politiske holdning var ikke slik at staten skulle besitte landeiendommer. Uansett kom det krav til standard for det som ble tilbudt fiskerne.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 109.]]</ref> Det ble fastsatt en pris for rorbuutleie, samt at oppsynsmenn skulle se til at rorbuene ble vedlikeholdt. Om de ble overfylt skulle leien reduseres.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 111.]]</ref> Til tross for dette ble ikke forholdene mye bedre i årene som fulgte, tross alt var det tilbud og etterspørsel som avgjorde forholdene.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 112.]]</ref>

Makten som væreierne i Lofoten hadde fått fra begynnelsen av 1800-tallet minnet om tidlige tiders [[Privilegium|privilegier]]. Det oppstod opposisjon mot dette systemet, ellers i samfunnet var det ellers nye demokratiske og liberale ideer som gjorde seg gjeldende. Et ytterligere problem oppstod for nye og yngre fiskere som hadde vansker med å hevde seg når adgangen til gode fiskeplasser var forbeholdt de med mange sesonger bak seg. Antall fiskere økte utover på 1800-tallet, dermed ble disse problemene så store at Stortinget i 1857 vedtok Lofotloven, eller den såkalte ''friloven''. Et resultat av dette ble fritt fiske og et offentlig ''lofotoppsyn'' med politimyndighet. Etter dette fikk ikke lenger væreierne kontrollere fisket.<ref name=Chr20/> Det ble også slutt på tilgang til fiske relatert til rorbuleie.<ref name=Chr21>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 21]]</ref> Andre forbedringer var kontroll med brennevinssalget, kontroll med fiskeoppkjøpet og tilsyn med rorbuutleie.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 125.]]</ref> Stortingsrepresentant [[Ketil Motzfeldt]] var pådriveren for den nye loven, spesielt mente han at en effektiv politimyndighet under lofotfisket bare kunne håndheves uten havdeling.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 134.]]</ref>

[[Fil:'Winter in Lofoten, 1886' by Otto Sinding, Bergen Kunstmuseum.JPG|mini|«Vinter i Lofoten», [[Bergen Kunstmuseum]] {{Byline|[[Otto Sinding]] (1842–1909)|type = Malt av}}]]

Fra 1870-årene og ut til århundreskiftet var det generell økonomisk nedgang i hele Norge. Større internasjonal konkurranse og fallende priser førte til redusert eksport. I tillegg sviktet også flere norske fiskerier, i siste del av århundret sviktet også lofotfisket. Dette fikk betydning for de tradisjonelle lokale handelshusene, og deres virksomhet gikk mot slutten. Enda et ugunstig utviklingstrekk for dem var utskilling av transport og handel. Dermed var transporten av fiskeprodukter over for kjøpmennenes del. Flere handelshus ble dermed liggende i bakevjen, utenfor der nye transportårer gikk. Etter en ny lov i 1868 ble handelen liberalisert, noe som førte til mange nyetableringer av handelshus og større konkurranse.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 425]]</ref> Handelshusene på småstedene forsvant, mens nye byer og steder som [[Sandnessjøen]], [[Mo i Rana]], [[Ørnes]], [[Svolvær]] og [[Sortland]] tok over.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 426]]</ref>

Med den nye Lofotloven av 1857 ble det ført nøye statistikk og utgitt årlige beretninger. Fiskefangster, antall deltagere, bruksarter i de forskjellige fiskeværene, værforhold og en rekke andre forhold ble dokumenter. Ut fra disse dataene kjenner en til at det i 1860 deltok 24&nbsp;000 fiskere.  Det var en nedgang utover i 1870-årene,<ref name=Chr21/> men en ny økning utover mot slutten av 1800-tallet. I toppåret 1895 deltok hele 32&nbsp;600 fiskere.<ref name=Chr22>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 22]]</ref>

På 1800-tallet var deltagelsen på lofotfisket størst, da folk fra store deler av norskekysten deltok, selv om det var flest nordlendinger. Flertallet av nordlendinger i arbeidsfør alder dro til Lofoten opp til slutten av århundret. Opp til 1880 kom tre fjerdedeler av fiskerne fra Nordlands amt.<ref name="Hut332"/>

=== Trollfjordslaget === 
[[Fil:Gunnar Berg Trollfjordslaget.jpg|mini|«[[Trollfjordslaget]]» {{Byline|[[Gunnar Berg]] (1863–1893)|type = Malt av}}]]

Med så mange fiskere som det deltok på slutten av 1800-tallet oppstod igjen uorden og konflikter, ikke minst på grunn av nye garntyper og et visst innslag av større dampdrevne fiskebåter. Fiskebruk som vaset seg sammen var en daglig hendelse, og i verste fall kappet fiskerne andres bruk for å få dradd opp sitt eget. Konfrontasjoner mellom fiskere med tradisjonelle båter og dampskip med rike eiere ble også vanlig. Det kjente [[Trollfjordslaget]] i 1890 skjedde på bakgrunn av dette,<ref name=Chr22/> der dampskip ned [[Not (fiskeredskap)|nøter]] sperret skreien inne i Trollfjorden. Rett etter dette sendte fiskerne den 11. mars 1890 et telegram til Stortinget der de uttrykte hva de mente om denne sperringen: «i alle Dele uforsvalig, ulovlig, og tillater os at bede om Stortingets Behandling heraf Snarest foretages og Forbud derimot sættes, samt midlertidig Meddelse derom os tilsendt». Dette telegrammet var underskrevet «To Tusinde Linefiskere».<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 156.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget ble det hold massemøter og det skjedde en politisk mobilisering som førte til at notredskaper ble forbudt i 1893. En ny lofotlov trådde i kraft i 1897 med bakgrunn i at en hadde innsett at den tidligere friloven ikke fungerte.<ref name=Chr22/> Den nye lofotloven var blitt nøye forberedt med «opinionsundersøkelser» og deltagelse fra mange parter.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 158.]]</ref>

Med loven av 1897 ble det igjen innført inndeling av sektorer for garnbruk og line. Det nye i denne loven var innføring av medvirkning av fiskerne selv,<ref name=Chr23>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 23]]</ref> en ordning som spesielt stortingsrepresentanten [[Sivert Andreas Nielsen|Sivert Nielsen]] hadde arbeidet for helt siden 1865.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 147.]]</ref> Valgte representanter blant fiskerne skulle komme til enighet om hvordan fisket skulle utøves. Myndighetene innførte dette systemet i håp om at regler som fiskerne selv hadde kommet frem til ville bli lettere å respektere. Dette systemet har fungert helt opp til i dag. Samfunnsforskere fra andre land har hatt interesse for dette systemet for å implementere lignende lovgivning i egne fiskerier.<ref name=Chr23/>

{{Sitat|Der pløyer de forbi alle båtene der bak, de rykker nærmere. De er snart forbi. «Kobben» også. Dette er storkarer til hest. Båtfiskeren er trellen, som må dra si eia vogn. Han må ro, ro, ro og slite så blodsmaken står i munnen, men enda kommer han for seint. Storkaren kan sitte i ei kahytt med sofa og ete god mat, og enda kommer han først.<ref name=Hut332>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 332.]]</ref>|[[Johan Bojer]] i ''[[Den siste viking]]''|right}}

Noen historikere har ment at Trollfjordslaget og lignende opprør før, og rundt overgangen til, 1900-tallet er eksempel på [[Ludditter|luddisme]]. Det vil si at arbeidere og lavere samfunnsklasser går til opprør mot teknologiske nyvinninger som de føler truer deres inntekt og arbeidsplasser. Dette mener mange samfunnsøkonomer er bakstreversk fordi teknologiutvikling uansett vil føre til positive samfunnsendringer. Uansett var kampen om arbeid og utkomme på denne tiden vanskelig, og de som tapte i konkurransen fikk liten, eller ingen, hjelp fra det offentlige.<ref name=Fin119>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 119.]]</ref>

Historikere har påpekt at de store massene av fiskere som drev med tradisjonelle båter og fiskeredskaper ikke egentlig var motstandere av nye moderne skip og bruk, det de fryktet var tapte inntekter. De fryktet en utvikling der de selv ble lønnsmottagere på store fiskebåter eid av rike storredere.<ref name=Chr22/>

=== Konflikten med doryfiskerne === 
[[Fil:Out for fishing at 6 am in the morning.jpg|mini|Motoriserte fiskebåter med  doryer hengende på slep. {{byline|[[Anders Beer Wilse]]}}]]

Etter Trollfjordslaget i 1890 holdt de dampdrevne fiskebåtene seg unna lofotfisket helt til 1903. På grunn av dårlig fiske andre steder søkte noen få av dem inn på Lofothavet.<ref name=Fin119/> På denne tiden deltok også skøyter med seil. Antallet store dampdrevne farkoster økte mye og i 1908 deltok 65 dampskip, 87 motorbåter og 892 større og mindre skøyter og båter med dekk. Disse nye deltagerne drev linefiske med såkalte ''doryer'', en type nokså små hjelpebåter med plass for to mann. Disse doryene satte ut linene bare ved å la seg drive med vind og strøm. Dermed gikk linene på kryss og tvers på havet. Fiskerne med åttringer hadde alltid samarbeidet om utsettingen slik at linene gikk i samme retning for å unngå problemer. Når linene som gikk på kryss og tvers skulle dras inn oppstod det konflikt og ergrelse.<ref name=Fin120>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 120.]]</ref>

Dampskipene og andre større fiskebåter hadde fordeler ved at de kunne komme seg ut på fiskefeltene når andre båter måtte ligge i havn. De kunne også komme seg raskere ut på havet, noe som førte til en bitter konkurranse om å komme seg raskest ut på feltet for å dra inn linene. Når så linene var vaset inn i hverandre ble det til at noen kuttet over andres liner. I «racerkampen» skjedde det at doryfiskere halte seg bortetter linesettingene med kniv i munnen klar til å kutte over linene om noen dro i dem fra en annen kant.<ref name="Fin120"/>

Striden ble mye omtalt i pressen på denne tiden. Biskopen i Hålogaland, [[Wilhelm Bøckman]], refset fiskerne for «tiltagende rovdrift paa havet og hensynsløs færd mot medbrødres eigedom». Det ble innført en praksis med havdeling der ikke bare redskap, men også båttype skulle legges til grunn. Dette var lite effektivt med tungvinte byråkratiske prosesser som skulle følges. Konflikten dempet seg da doryene ble mindre vanlige fordi dampskip og motorbåter ble såkalte ''sjøldragere''. Det vil si at disse båtene fikk motordrevne vinsjer som gjorde dette mulig å sette ut og dra inn liner fra hovedfartøyet. Et annet forhold som dempet konflikten var at de større dampskipene fant det mer lønnsomt å delta på stor- og vårsildefisket på Vestlandet.<ref>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 121.]]</ref>

=== Vitenskapelige studier av lofotfiske og folkelige oppfatninger om regulering === 
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01891.jpg|mini|Forskningsskippet [[FF «G.O. Sars» (1945)|«G.O. Sars»]] tilhørende [[Havforskningsinstituttet]] på tokt under lofotfisket. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Zoologen og [[Oseanografi|havforskeren]] [[Georg Ossian Sars|G.O. Sars]] utførte de første vitenskapelige undersøkelser i Lofoten i årene 1864–1870. Han oppdaget blant annet at torskerognen fløt i havet og ikke ble lagt på havbunnen, at klima spiller en rolle for gytingen og at torsken er del av et større økosystem. Fiskerne hadde påstått at været spilte inn på skreiens oppførsel, noe han støttet dem i. Dessuten kunne han støtte fiskernes oppfatning om at skreien kom nordfra, og ikke holdt til på fiskebankene som andre mente. Til hjelp for de metodiske undersøkelsene ble Lofotoppsynet gitt oppgaven med å kartlegge fiskeinnsig, temperatur og strømforhold.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 361.]]</ref>

I forbindelse med friloven kom fiskerne med krav om at garn ikke måtte brukes under skreiinnsiget. De mente at skreien måtte få anledning til å starte gytingen uforstyrret. Sars støttet dette kravet, selv om han ikke kunne begrunne støtten med forskning. Historikerne Magne Eriksen har ment at frykt for overfiske lå bak motstanden mot anvendelse av not i Lofoten. Nøter mente fiskerne ville redusere skreibestanden sterkt, skremme skreien vekk fra Lofoten, fisken ville bli skadd på grunn av trykkendringer og at død torsk på havbunnen ville forpeste farvannene.<ref name=Hut362>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 362.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget sendte myndighetene ut et spørreskjema til lofotfiskerne for blant annet å få deres syn på bruk av not. Her svarte 10&nbsp;% av de 231 som var mot not at årsaken var «frykt for Fiskens Forjagelse fra Fiskepladsen».<ref name=Hut362/>

I 1879 ble ''Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme'' stiftet. De som stod bak var folk fra fiskeriene, embetsfolk og politikere som ville utvikle og markedsføre fiskeriene. Innen 1895 var det stiftet 17 lokallag og totalt var det 890 medlemmer i Nordland. I Bodø stiftet lokallaget [[Nordlandsmuseet|Bodø Fiskerimuseum]] i 1888. I 1890-årene støttet foreningen forsøksfiske på bankene utenfor Nordlandskysten, og i 1892 ble landets første fiskeriskole åpnet i Bodø. Spesielt ble det gjort en innsats for å utvikle konserveringmetoder av fisk som røyking, frysing og hermetisering.<ref name="Hut363"/>

=== Farene på havet === 
{{Sitat|Jeg kan også fortelle dig at jeg lever og befinder mig af guds store nåde vel og bra til dato [...] Ja du kan tro at her blir det mange som må lide for denne vinterens skyld. Tænk her er mange som er bleven forsvarsløse i denne vinter. Du kan tro at her er over to hundrede mand i Lofoten som er gået. I Værø blev der borte, den 25/1 38 mand. Deriblant gik Ole Søvik, som Albert i Skar var med, der blev altså hans Amerikatur. Han fandt sin grav i de kolde bølger. Der blev i Værø 10 enker bare på en gård, nemlig nordlandet.<ref name=Hut363>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 363.]]</ref>|''Edvald Larsen fra Nesna i et brev fra 1893''|right}}

[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01534.jpg|mini|Redningsskøyten [[RS «Ragnhild Schanche»]] bygget i 1938. Flere redningsskøyter var tilstede under lofotfisket]]

En av de verste ulykkene i moderne tid var [[Lofot-stormen 1849|Lofotstormen i 1849]] da så mye som 500 fiskere skal ha omkommet på en dag, men tapstallet er usikkert.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 49.]]</ref> [[Lofot-stormen 1868]] den [[31. mars]] skal ha krevd 109 menneskeliv,<ref>{{Kilde www | forfatter=  | url= http://www.karlsoy.com/bygdebok/periode10_del12.html | tittel=Karlsøy og Helgøy Bygdebok – Lofotfisket i småbåttida | besøksdato= 28. desember 2017 | utgiver= Karlsøy kommune  | arkiv_url= | dato = }}</ref><ref name=HDB>{{Kilde www | forfatter=Bratrein, Håvard Dahl  | url=https://uit.no/Content/515068/bratrein.pdf | tittel=«Ti søen den tager så mangen» – om storm og uvær på kysten | besøksdato= 28. desember 2017 | utgiver= Universitetet i Tromsø  | arkiv_url= | dato = }}</ref> og enda en storm den 25. januar 1893 krevde 119 liv.<ref name=Hut363/><ref name=HDB/>

Flertallet av de som omkom på havet i Nordland var deltagere på lofotfisket og andre skreifiskerier. De siste 40 årene av 1800-tallet omkom 960 på lofotfiske eller på reise fra eller til. Slike hendelser ble til alvorlige familietragedier når flere brødre og familieforsørgere omkom.<ref name=Hut364/> Til tross for dette var ikke tap av liv på Lofothavet tema i den offentlige debatten. Med den mer liberalistiske Lofotloven av 1857 ble det også slutt på at Lofotoppsynte skulle avgjøre om været var for ille til at signalet om utror skulle gis, det ble dermed opp til fiskerne selv å avgjøre værforhold og risiko.<ref name=Hut364/>

Myndighetene begynte imidlertid å interessere seg for den store dødeligheten i fiskeriene mye takket være samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]]. Han utga en bok i 1855 med tittelen ''Om dødeligheten'' der han påviste at dødeligheten i Norge, og spesielt Nord-Norge, var eksepsjonelt høy sammenlignet med andre europeiske land. Sund foreslo svømmeopplæring, sjøforklaring, straff for ansvarlige, hjelpeforeninger og flere andre tiltak. Lite av dette ble gjennomført, men etter at Lofotoppsynet ble etablert i 1859 ble forlis registrert. Senere begynte en også å se på årsaker til forlis og debattere hvordan ulykker kunne unngås.<ref name=Hut364/>

Forholdene ble gradvis bedre. Mindre skader var det uansett mange av blant fiskerne under det hektiske lofotfisket. Fiskerilegene anga i sin statistikker fra 1914 blant annet 680 tilfeller av verkefingrer og senebetennelser, 218 beinbrudd og seneskader, 9 forbrenninger og forfrysninger, 143 øre- og øyesykdommer, 715 tannutrekkinger, 832 epidemiske sykdommer, tilsammen 3502 behandlinger, samt 482 personer med veneriske sykdommer. Sanitære forhold ble også gradvis bedre. Etter første verdenskrig ble det i fiskerhjemmet i Røst endog bygget egen badstue, som den første i Lofoten.<ref>{{Kilde www | forfatter= Hauge, Willy | url=https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=39375 | tittel=Slik var Lofotfisket for over 100 år siden | besøksdato= | utgiver= | arkiv_url= | dato = 26. mars 2017 }}</ref>

=== Industriell stordrift eller en regulert kystfiskeflåte? === 
[[Fil:Sjøkart over strekningen mellom Lofotodden og Ure fra 1905 (2).png|mini|[[Sjøkart]] over [[Vestfjorden]] som viser inndeling i brukstyper og oppsynsdistriker (rød strek) i 1905.]]

En diskusjon som begynte på 1900-tallet var modernisering og effektivisering av fisket generelt. Dette til tross for tegn til mer profesjonalisering av fiskeriene. Fiskerikonsulent [[Jens Dahl]] mente at en måtte ta i bruk moderne utstyr og fiskefartøyer «Ellers kan vi ikke følge med i Tiden og med nogen Udsigt til Held deltage i Nordsjøfisket og Verdenskonkurrencen paa Ferskfiskmarkederne».<ref name=Rin24>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 24.]]</ref>

[[Adolf Arctander]] som hadde grunnlagt Lofotens og Vesterålens folkehøyskole, omtalte norske fiskerier slik i 1900: «en forsømt og stagnerende fattigmandsnæringsvei». Hans mening var at kombinasjonen av gårdsbruk og fiske hemmet utviklingen av begge næringer. Blant annet viste han til at en fisker i Norge bare hadde en årsinntekt på 400 kroner, mens fiskere i landene rundt Nordsjøen tjente 1000 kroner. Dessuten påpekte han at tørrfisken og klippfisk fra Norge hadde fått stadig større konkurranse fra utenlandske fiskerier som kunne tilby ferskfisk nedlagt i is. Arctander mente også at norsk fisk møtte konkurranse på hjememarked fra danske fiskere.<ref name=Rin24/>

Arctander ble senere stortingsmann og argumenterte for at fiske på havet og fiskebankene var «den største Fremtidsopgave for Nordland». De «gamle konservative Lofotfiskere» tok feil når de påstod at fiske på bankene med dampskip ville skade kystfisket og overbeskatte fiskestammene.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 28–29.]]</ref> Han mente imidlertid at det også ville være plass til lofotfiskere og andre kystfiskere, da fiske med store dampskip ikke ville overbeskatte fiskeressursene.<ref name=Rin32>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 32.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget og innføringen av Lofotloven av 1897 hadde stortingspolitikerne institusjonalisert at lofotfisket var for fiskerbøndene. Lofotloven var også utformet slik at myndighet ble overført til lokale fiskeriutvalg. Stortinget hadde lagt ned forbud mot bruk av [[Ringnot|snurpenot]], [[synkenot]], [[slepenot]] og [[trål]] på Lofothavet, mens fagekspertene var uenige i den restriktive  linjen. Biologen [[Knut Dahl (1871–1951)|Knut Dahl]] og fiskeridirektør [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]] kritiserte myndighetene for å gi etter for folkelig press. I ettertid har økonomiske historikere ment at reguleringene var unødvendig omfattende, og at sildefiskets friere lovregulering fungerte bedre.<ref name=Rin32/>

[[Fil:Four-foot long cod are slung across the backs of cod fishermen.jpg|mini|Fiskere med fire fot lange skrei i februar 1915. {{byline|Anders Beer Wilse}}]]

Imidlertid var den store tilstrømmingen av fiskere på et begrenset havområde en utfordring uansett. Det fantes allerede effektive fiskemetoder, så det er ikke gitt at notfiske fra havgående skip ville gjort lofotfisket mer effektivt. Fangsten per fisker måtte bli liten med mange deltagere, og politisk var det umulig å legge begrensning på fiskerallmuens deltagelse.<ref name=Rin32/>

Partiet [[Venstre]], som i den første delen av 1900-tallet var et ledende parti i Norge, hadde som overordnet politisk mål at næringsvirksomheten skulle være lokal og i akseptable sosiale rammer. Modernisering måtte gjerne skje, men helst slik at lokale krefter fikk kontroll med utvikling. Andre eksempler på dette er [[Konsesjonslovene]] og reguleringen av [[vannkraft]]utbyggingen på samme tid.<ref name=Rin32/>

Fiskernes motstand mot en utvikling i retning av industrielt fiske var i siste instans begrunnet med at de ikke ønsket å være lønnsmottagere for kapitalsterke redere. Fiskerne foretrakk modernisering og endringer som passet inn i deres liv som fiskerbønder. Motorisering av båtene skjedde derfor fort.<ref name=Rin34>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 34.]]</ref>

=== Motorisering av fiskeflåten og økonomiske utfordringer === 
[[Fil:Nordland boat with motor.jpg|mini|Nordlandsbåt av typen åttring med motor og mesanseil. Et stykke ut i mellomkrigstiden var mange slike tradisjonelle båter som ble motorisert. {{byline|Hans Walsø Mathisen Kanstad}}]]

På begynnelsen av 1900-tallet kom det deltagere til lofotfisket fra Bergen i sør til Finnmark i nord. Fiskerne fra Nordland og Sør-Troms var i flertall.<ref name=Rin21>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 21.]]</ref> Mellom 1860 til 1910 var det sjeldent mer enn 100 fiskere fra Finnmark på lofotfiske, mens det fra Trøndelag kunne det være over 2000.<ref name=Fin229>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 229.]]</ref> I 1900 kom 70&nbsp;% av lofotfiskene fra Nordland, som i tall utgjorde 16&nbsp;000 mann. Dette tilsvarte 34&nbsp;% av fylkets mannlige befolkning over 15 år.<ref name=Rin22>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 22.]]</ref>

Fiskeriet var «et bredt anlagt folkefiskeri» i betydningen av at mange deltok, de eide selv båt og utstyr. Bare de såkalte ''leiekarene'' var lønnsmottagere, en gruppe som utgjorde 16&nbsp;% av deltagerne i 1900. Med lottsystemt var alle med på å dele fortjenesten, men også eventuell risiko. Inntektene som de fikk fra det ene året til det andre kunne derfor variere mye.<ref name=Rin21/>
Rundt 1890 kostet en fembøring rundt 250 kroner, mens en for 80–90 kroner kunne få en åttring. De moderne listerbåtene kostet adskillig mer, og en dekkseiler på 40 fot kostet 1300 kroner i 1895. Med overgang til denne typen båter måtte fiskerne øke sine inntekter, noe de ofte gjorde med å delta på flere fiskerier gjennom året. Selv for de fiskerne som drev i liten skala kom disse insentivene.<ref name=Rin22/>

Helland så denne utviklingen i sine statistiske data publisert i 1907. Han påviste at fiskeriene utviklet seg i retning av helårsdrift. Typisk var det at fiskerne dro til vårtorskefisket i Finnmark etter at lofotfisket var over. Så dro de hjem til [[slåttonn]] på sensommeren og i august begynte feitsildfisket som de også deltok på.<ref name=Rin22/>

På begynnelsen av 1900-tallet begynte en gradvis motorisering av fiskebåtene. Det ble protestert mot slike båter på Lofothavet, blant annet mente mange at motorduren ville skremme fisken.<ref name=Chr23/><ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 94.]]</ref> I denne saken uttalte ekspertisen, blant dem havforskeren [[Fridtjof Nansen]], at fisken neppe lar seg skremme så lett.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 35.]]</ref> Når det ikke kom tegn til at fisken endret adferd forsvant motforestillingene. En annen ting var at motorbåter ga mindre slit, rask forflytning mellom feltene og motorkraft til å drive vinsjer for å dra opp redskapene. Tidligere hadde fiskeren holdt til i de samme rorbuene år etter år, men med motorbåt kunne de enkelt forflytte seg.<ref name=Chr23/>

[[Fil:No. 41. Norge. Sjølapper, Nordland (27381015343).jpg|mini|Sjøsamer i Lyngen. En del samiske grupper ble tidlig fiskere og båtbyggere, men hang etter da motoriseringen av fartøyene startet i første halvdel av 1900-tallet. {{byline|[[Axel Lindahl]]}} ]]

Noen grupper var senere enn andre med å skaffe seg motoriserte båter. Husmenn og leilendinger som det fantes en del av på Helgeland hadde vansker med å få lån til motor, siden finansiering med pant i fast eiendom var umulig for denne eiendomsløse gruppen. En annen gruppe var samene i indre fjordstrøk som Sørfold og Tysfjord. Årsakene kan ha vært at deres religiøse tilknytning til [[Læstadianerne|læstadianismen]] ga motforestillinger mot materiell vekst. Søknadsskjemaer og dokumenter på norsk gjorde heller ikke saken lettere.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 36]]</ref>

Innføringen av motor skjedde gradvis, slik at for mange var det i begynnelsen bare snakk om å sette motor i de tradisjonelle båtene.<ref name=Chr24>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 24]]</ref> Motorbåtene førte til mindre slit, både ved at de ikke trengte å ro eller måtte dra inn garn og line med håndmakt når vinsjene kom. Noen ulykker som avkappede fingre på grunn av roterende deler eller eksplosjoner og brann forekom. Fisket ble generelt tryggere med motoriseringen.<ref>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 89.]]</ref> Motoriseringen førte til at flere fiskere skaffet seg større båter med dekk og lugarer. Dermed kunne de bo i lugaren under hele lofotsesongen istedenfor å leie rorbu.

[[Fil:Vårfiske på Vardø - L0049 770Fo30141609280043.jpg|mini|En fordel som motoriseringen av fiskebåtene ga var [[kraftblokk]]en, som ble drevet av motoren og ble brukt til å dra opp garn og liner. {{byline|Finn Norstrøm}}]]

Motoriseringen fikk en annen konsekvens, nemlig at det måtte investeres mer penger i båtene. Fiskerne måtte ta opp lån, og med renter og avdrag ble det nødvendig med jevne inntekter. På grunn av dette måtte fiskebåtene være i drift store deler av året. Det skjedde en spesialisering utover på 1900-tallet der fiskerbøndene enten måtte velge om de ville være helårsfisker eller bonde.<ref name=Chr24/> Tallene viser at i 1920 deltok 8&nbsp;000 fiskere fra Nordland på lofotfisket, noe som var en halvering fra 1900.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 37]]</ref> Videre viser kilder at i 1939 oppga 7497 nordlandsfiskere fiske som eneste inntekt.<ref name=Rin65>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 65.]]</ref>

Andre årsaker til lav deltagelse var liten fangst i begynnelsen av 1900-tallet, som igjen ga liten fortjeneste. Dessuten begynte det å tilby seg andre muligheter som arbeid i industrien, for eksempel [[Sulitjelma gruber]] for folk i Salten, eller det meget omfattende anleggsarbeidet med [[Ofotbanen]] i Ofoten. Industri og bergverk ble også etablert rundt om i Nord-Norge på denne tiden. Andre igjen utvandret til Amerika og en tredje gruppe ble gårdbrukere.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 38–39]]</ref><ref name=Fin72>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 72.]]</ref>

Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i [[mellomkrigstiden]]. [[Paripolitikk]]en, det vil si [[Norges Bank]]s forsøk på å få kroneverdien tilbake til verdien fra før [[første verdenskrig]], ga [[deflasjon]] og høy realrente. Andre problemer var at [[Forbudstiden|alkoholforbud]] i Norge fra 1916 skapte problemer med de vinproduserende landene Portugal og Spania. Disse var viktige klippfiskimportører, og deres reaksjon på stopp i vineksporten til Norge ble tollkrig. En tid stoppet Portugal all import av norsk klippfisk. Etter den russiske revolusjon stoppet også fiskeeksporten ditt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 59]]</ref>

Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi, dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med [[Den store depresjonen|økonomisk depresjon]]: 1933 var et kriseår der så mange som 32&nbsp;000 fiskere deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.<ref name=Chr24/><ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 62.]]</ref>

=== Den økonomiske krisen i 1930-årene === 
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01800 (cropped).jpg|mini|Lofotfisket hadde opp til andre verdenskrig svært mange deltagere. Et eget oppsyn, kalt lofotoppsynet, med politimyndighet var nødvendig for å unngå konflikter, blant annet på grunn av fiskeredskaper som ble viklet inn i hverandre.]]

Utover i 1930-årene med [[den store depresjonen]] ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Den såkalte Lønnsomhetskomiteen ble nedsatt, og diskusjonene gikk på hvordan torskefiskeriene skulle bli lønnsomme nok for fiskerne på havet, industrien på land og for samfunnet som helhet. På denne tiden var det laber interesse fra eksportmarkedene med dertil hørende meget lave priser. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som England, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 25]]</ref> Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker enda mer.<ref name=Chr27>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 27]]</ref>

Nord-Norges Fiskerforbund ble stiftet i 1915, men [[Norges Fiskarlag]] som ble stiftet i Bodø i 1926, tok over som fiskernes viktigste organisasjon. Foreningen arbeidet for økt lønnsomhet ved å få innvirkning på prisdannelsen for fisk.<ref name=Hut65/> Norges Fiskarlag var sterke motstandere av industrielt trålfiske. Dette var en bitter politisk strid, men i 1936 vedtok et flertall av Stortingets representanter en midlertidig lov som tok hensyn til kystfiskernes motstand. På denne tiden fantes det i Norge elleve trålfiskebåter og disse skulle få fortsette sin virksomhet, dog med sterke restriksjoner. Bare fangst etter fisk for salting eller til klippfisk ble tillatt for disse.<ref name=Chr27/>

For politikerne var det de sosiale hensynene som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.<ref name=Chr27/>

At norske fiskerier fikk konkurranse fra utlandet med lavere fiskepriser skyldtes delvis at andre land gikk over til trålfiske. Islandske fiskere var blant dem som satset på trålere og greide derved å øke klippfiskproduksjonen tredobbelt. Generelt ble markedene også mer opptatt av kvaliteten på fisken. Norske fagfolk påpekte at den norske klippfisken ikke hadde den samme rene hvitheten som fisk fra Island og Færøyene. En begynte derfor å fokusere på rutinene rundt bløgging, samt hvordan klippfisken ble klassifisert.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 60]]</ref>

I mellomkrigstiden ble også foredlingen av torsken vurdert. Behandlingen på land innebar enten tørking eller salting, omtrent slik som det hadde vært siden lofotfiskets begynnelse. Bare en liten andel på 10&nbsp;% gikk før andre verdenskrig til hermetikk, frysing eller ble solgt som ferskfisk. Erfaringen var at det europeiske markedet for ferskfisk bare kunne ta imot begrensede kvanta før prisene ble redusert til svært lave nivåer. I 1920-årene hadde den amerikanske oppfinneren [[Clarence Birdseye]] utviklet frysemetoder med hurtig nedfrysing av matvarer. Dette var et teknologisk gjennombrudd og han regnes derfor for å være grunnleggeren av moderne teknologi for frossenmat.<ref name=Chr27/>
 
Selv med dette teknologiske gjennombruddet var en implementering av ny fryseteknologi vanskelig og tidkrevende. En måtte ha en uavbrutt fryse- eller kjølekjede helt fra produsent til forbruker. Norske myndigheter forsøkte å stimulere til utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk i 1930-årene, men noe gjennombrudd kom ikke før etter andre verdenskrig.<ref name=Chr28>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 28]]</ref>

Lønnsomhetsproblemene i fiskerinæringen ble forsøkt løst med organisatoriske, økonomiske og politiske virkemidler. Fiskernes ønske var statsstøtte for å heve fiskeprisene, men dette var myndighetene sterkt imot. Imidlertid stoppet det italienske tørrfiskmarkedet helt opp i 1935. Årsaken var at det ble innført internasjonale økonomiske sanksjoner mot Italia etter angrepet på Etiopia. Dermed innførte myndighetene allikevel et system for minstepriser. Dette virket slik at fiskeforedlerne fikk erstatning for dokumenterte tap ved kjøp, produksjon og omsetning om den fastsatte minsteprisen til fiskerne var betalt.<ref name=Chr28/>

=== Nyvinninger på lofotfisket === 
[[Fil:Ekkoloddet, "G.O. Sars", Lofoten - no-nb digifoto 20151126 00028 NB MIT FNR 09887A (cropped).jpg|mini|Ekkoloddet ble ut over fra 1950-årene mer og mer vanlig i fiskefartøyene på Lofotehavet. Her ekkoloddet på forskningsskipet «G.O. Sars». Fisk markeres med mørke felter.]]

Til tross for de store økonomiske og sosiale vanskene i 1930-årene skjedde det tekniske fremskritt for de som satset på fisket. Selv om juksafisket tok seg opp i disse årene, var garn- og linefiske mest utbredt. Flere og flere fiskere fikk radio installert i båtene sine, og med åpningen av Bodø kringkaster i 1931 ble det sendt værvarsler til nytte for lofotfiskerne. Radioen meldte også om hvor fisken beveget seg. Dermed kunne fiskerne vite om det var fornuftig å gå ut på fiskefeltene, eller bli hjemme og gjøre annet arbeid. Denne informasjonen, sammen med motorbåter, gjorde at lofotfiskerne raskt kunne nå de fiskefeltene der det var gevinst å hente.<ref name=Rin63>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 63.]]</ref>

Ekkolodd ble første gang brukt på Lofothavet ombord på forskningsskipet FF «Johan Hjort» i 1935. Noen få fiskebåter fikk dette, men først etter andre verdenskrig ble dette vanlig ombord i båtene.<ref name=Rin63/>

=== Råfiskeloven – fiskernes grunnlov === 
På slutten av 1920-årene hadde sildefiskerne organisert seg i to store [[salgslag]], som i 1936 ble slått sammen til [[Norges Sildesalgslag]]. Omsetningen av sild via salgslag ble lovfestet i [[Sildeloven]] av 1930. Denne organiseringen ble brukt som modell for torskefisket da [[Råfiskloven]] ble vedtatt i 1938.<ref name=Chr29>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 29]]</ref> Stortingsrepresentant [[Jens Steffensen]] som også var formann i Norges Fiskarlag, var en viktig pådriver for denne loven.<ref name=Hut65/>

Etter dette fikk fiskerne innflytelse ved at de selv var del av en salgsorganisasjon som fikk kontroll over prisdannelsen ved salg til kjøper, tilvirker og eksportør. Salgsorganisasjonen fikk navnet [[Norges Råfisklag]] og ble stiftet i Bodø i 1937. Dette var en stor begivenhet som fikk fiskerne selv til å omtale loven som deres egen grunnlov.<ref name=Hut65/><ref name=Chr29/>

Imidlertid kunne ikke salgsorganisasjon som i siste omgang selger det meste av fisken på verdensmarkedet få særlig stor innvirkning på prisdannelsen der. Råfiskeloven styrket fiskernes posisjon nasjonalt i forhold til fiskeoppkjøpere og eksportører, men noen voldsom endring kunne den ikke gi.<ref name=Hut65/> Trålfiskeriene i utlandet ga betydelig mer produktive fiskere, slik at norske fiskere uansett var nødt til å fiske mer for å øke sine inntekter.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 66.]]</ref>

Råfiskloven har vært endret noen ganger, men i prinsippet er den videreført opp til i dag (2017). Et system med en lovbeskyttet salgsorganisering er særegent for Norge.<ref name=Chr29/>

=== Lofotfisket under andre verdenskrig === 
Under [[andre verdenskrig]] iverksatte [[Norge under andre verdenskrig|den tyske okkupasjonsmakten]] industri for filetproduksjon og frysing av torsk i Norge. Deres hensikt var å få videreforedlet store kvanta fisk til soldater og befolkningen i Tyskland.<ref name=Chr29/> De bygde tre store fryserier som ble lokalisert til Trondheim, Bodø og Hammerfest. I tillegg satte de inn et stort fryseskip for å drive produksjon ute på fiskefeltene.<ref name=Chr30>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 30]]</ref>

For øvrig gikk lofotfisket sin vante gang under første del av andre verdenskrig. Fra 1943 gikk det dårligere på grunn av mye uvær, mangel på drivstoff til motorbåtene og generelle problemer med å få tak i utstyr. Brukstap og slitasje på fiskeutstyret tiltok. Dessuten ble alle fyr slukket, radioene inndratt og værmeldingene stoppet. Under krigen oppstod imidlertid et stort behov for arbeidskraft, slik at lofotfiskerne kunne velge annet arbeid. For de som valgte å dra på lofotfisket var inntektene høye. Årsakene var både færre deltagere og okkupasjonsmaktens store behov for matforsyninger som ga gode priser.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 191.]]</ref>

=== Spørsmålet om industriell fiskeforedling === 
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01014.jpg|mini|Fiske med [[snurpenot]] på Lofothavet. Snurpenot ble brukt på lofotfisket fra 1949 til 1959, etter den tid har det vært forbudt. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Historikere har påpekt at den mest omstridte delene av moderniseringspolitkken i Nord-Norge etter krigen hverken var forsvars- eller industripolitikk, men fiskeripolitikken. [[Reidar Carlsen]] som var fiskeriminister i årene 1946–1951 gikk inn for helårsfiske, effektive redskaper som snurpenot og trål, samt større enheter. Målet for Carlsen og etterfølgende fiskeriministere var økt verdiskapning og større inntekter for fiskerne. Imidlertid var holdningene blant mange av fiskerne i Nord-Norge den stikk motsatte. De så med frykt en politikk som kunne føre til slutten på selvstendige og uavhengige fiskere som eide eget bruk.<ref name=Hut246>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 246.]]</ref>

Fiskerne, anført av Norges Fiskarlag som var ledet av arbeiderpartipolitikeren [[Jens Steffensen]] ønsket fortsatt selvstendige fiskere med selveide båter. Nordland Fylkes Fiskarlag gikk enda sterkere inn for denne politikken. Politikernes ønske om et mer effektivt helårsfiske skyldtes hensyn til de nyetablerte fillet- og frossenfiskfabrikkene.<ref name=Hut246/>

[[Fil:Scania-Vabis LS75 Truck 2.jpg|mini|[[Frionor]] var et konsern for fiskefilet- og frysefabrikker som bearbeidet torsk og annen hvitfisk. Den første tiden eksporterte Frionor industriråstoff og halvfabrikata til den internasjonale foredlingsindustrien. Senere satset selskapet i økende grad på videreforedling ved norske anlegg.<ref>{{snl|Frionor AS}}</ref> {{byline|Lars-Göran Lindgren}}]]

Etter krigen ble det bygget opp mange store fryserier, både som private- og som statseide konserner. For de private selskapene ga staten gunstige lån og tilskudd. Disse fabrikkene representerte store investeringer i bygninger og maskiner, og for at de skulle være lønnsomme måtte de ha jevn tilførsel av råstoff. I neste omgang kom det derfor krav fra denne industrien om liberalisering og trålfiske for å sikre produksjonen.<ref name=Chr30/> I Nordland fylke ble typisk 60–70&nbsp;% av fiskeressursene dradd opp av havet i årets første tre måneder. Carlsen uttalte at det var «uhyre vanskelig å skape grunnlag for en industri» når den bare var sikret råstoff i så kort tid.<ref name=Hut247>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 247.]]</ref>

Staten fikk også selv erfare vanskene med å drive en fabrikk med kapitalintensivt utstyr når råstofftilgangen var uregelmessig. I [[Melbu]] hadde myndighetene overtatt A/S Gunnar Karlsens filetfabrikk og etablert Statens fryseri. Her greide en ikke å få regnskapet til å gå i balanse. I tillegg til at myndighetene mente at næringen måtte drive jevnt gjennom året, argumenterte en også for at yrkesfiskere som var i arbeid året rundt ville drive båt og bruk mer effektivt. I tillegg mente en at de ville investere i mer moderne båter og utstyr.<ref name=Hut247/>

Et annet stort stridstema på denne tiden var tillatelse til trålfiske. Myndighetene hadde ført en restriktiv politikk som samsvarte med fiskernes oppfatning. Nordland Fylkes Fiskarlag ville ha trålerne vekk og forlangte i 1946 tolv [[Nautisk mil|mils]] fiskerigrense for å «beskytte de norske fiskerier mot trålernes herjinger». Utenlandske trålskip burde heller ikke få lov til å bunkre i norske havner.<ref name=Hut247/>

Fiskerne i Nord-Norge fryktet at en liberalisering av trålfisket ville gi eierkonsentrasjon. Dermed fryktet nordlandsfiskerne en fremtid der de mistet sin frihet og ville bli «lønnsslaver» på store trålere og fabrikkskip. Nordland Fylkes Fiskarlag uttalte at trålfiske må ses «ut fra de sosiale omveltninger det kan skape blant fiskeribefolkningen». Om noe slikt skulle unngås mente Nordland Fylkes Fiskarlag at trålere måtte drives som samvirkeorganisasjoner under Norges Fiskarlags kontroll.<ref name=Hut247/> I tillegg måtte det antallet trålere avpasses resursgrunnlaget slik at det ikke «skadet kystfiskernes avsetning», samt et «utjamningsfond» for å gi økonomisk støtte til kystfiskerne.<ref name=Hut248>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 248.]]</ref>

En liberal lov om trålfiske kom til behandling i Stortinget. Selv om flesteparten av Arbeiderpartiets representanter mobiliserte mot loven, ble den vedtatt med de borgerlige partienes medvirking. Etter dette gikk Carlsen og Steffensen av som henholdsvis fiskeriminister og leder for Norges Fiskarlag.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 248–149.]]</ref>

[[Fil:Five men from Lofoten Fishery Inspectorate.jpg|mini|Fem karer fra Lofotoppsynet, en institusjon som fungerer som ordenspoliti under lofotfisket. Selv om fiskerne opp gjennom tidene har vist seg å være lovlydige har det opp gjennom årene blitt ilagt titusenvis av bøter, ikke bare for ulovlig fiske, men også for beruselse i kirkene, tyveri, ulovlig handelsvirksomhet og kvakksalveri.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://www.lofoten.com/nb/lofoten/historie/lofotoppsynet | tittel= Lofotoppsynet | besøksdato= 2. februar 2017 | utgiver= Lofoten.com AS| arkiv_url= | dato = }}</ref>{{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Neste stridstema utover i 1950-årene var redskapsbruken under lofotfisket. Det ble innført prøvedrift med snurpenot på lofotfisket i 1949, men i realiteten var det et frislipp av dette redskapet for båter under en viss størrelse. Sammen med ekkolodd var dette et meget effektivt redskap. Nordland Fylkes Fiskarlag hadde dette opp til diskusjon hvert år etterpå i sine årsmøter og gikk fra å være restriktive mot bruken, til senere å gå inn for forbud. Utover i 1950-årene gikk lofotfisket stadig dårligere, noe som styrket motstanden stadig mer. I 1959 grep stortinget inn med forbud mot snurpenot.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 249.]]</ref>

Fra 1948 til 1960 kom det til 23 større stålfartøyer i Nordland, men den store økningen skjedde i antallet sjarker, altså båter under 30 fot. I dette tidsrommet økte antallet sjarker med det tredoble. Noe av årsaken var mangel på kredittilgang som gjorde det mye enklere å finansiere små fiskebåter.<ref name=Hut250>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 250.]]</ref>

Antall fiskere totalt sett i Norge gikk drastisk ned etter andre verdenskrig. Antall deltagere på lofotfisket har gått kraftig ned siden siste halvdel av 1950-årene. Det var 23&nbsp;000 fiskere som deltok i 1952 og 1953, men i 1959 kom tallet under 10&nbsp;000. I 1965 var det bare 5000 deltagere.<ref name=Chr36>[[#Chr|Christensen: ''Torsefiskets historie'' side 36]]</ref> Siden midten av 1970-årene og opp til år 2000 har antall fiskere ligget mellom 2500 til 5000.<ref name=Søb>{{Kilde www | forfatter= Søbye, Espen | url=https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/karneval-i-lofoten--295714 | tittel=Karneval og oljestrid | besøksdato= 8. januar 2018 | utgiver= [[Statistisk sentralbyrå]] | arkiv_url= | dato = 17. februar 2017 }}</ref> Spesielt ble antallet fiskere som drev med annen virksomhet i tillegg sterkt redusert.<ref name=Hut250/>

Stortingspolitikerne ga etter for disse kravene og en gradvis liberalisering av trålfisket har skjedd. Dette ga filetfabrikkene mulighetene til å bygge opp egne trålrederier. Til tross for dette ble ikke denne industrien noen stor suksess. Estimatene for stordriftsfordelene hadde vært urealistiske, i tillegg til at det viste seg vanskelig å fiske opp så store kvanta at den teoretiske produksjonskapasiteten kunne utnyttes. Filetfabrikkene måtte subsidieres og flere bedrifter ble avviklet. Historikerne påpeker at det store paradokset ble at den tradisjonelle foredlingen med tørrfisk og klippfiskproduksjon klarte seg best i etterkrigstiden.<ref name=Chr34>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 34]]</ref>

=== Forvaltningen av den norsk-arktiske torsken ===
{{flere bilder |retning=vertikal |justering=høyre |bilde1=Lofoten_Winter_fishery.jpg |bredde=225 |bildetekst1=Resultatet av lofotfisket følger generelt den norsk-arktiske torskens bestandsutvikling. <small>Statistisk sentralbyrå</small>
|bilde2=Former_minister_of_Fisheries_Eivind_Bolle.jpg |bildetekst2=Fiskeriminister [[Eivind Bolle]]s raske respons da det kom melding om storstilt torskefiske av små årsklasser utenfor [[Nordkappbanken]] var sannsynligvis avgjørende for å unngå sammenbrudd av bestanden.}}

Generelt gjelder det for utviklingen av en fiskebestand at rekruttering, beskatningstrykk og beskatningsform har betydning for dens variasjoner. Flere andre faktorer kan også spille inn, men for at bestanden skal fornyes og vokse er disse vesentlige. Rekruttering har sammenheng med antall fisk som vokser opp til den kan beskattes eller til den blir kjønnsmoden. Beskatningstrykk sier noe om hvor mye som fiskes opp, og beskatningsform har sammenheng med fiskeredskapene som brukes. Bestanden av den norsk-arktiske torsken i 1980-årene var lav,<ref name=Ang>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | forfatter = Jostein, Angel | redaktør = Kristiansen, Svein | tittel = Torsk på norsk | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Grafisk produksjon | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062748179 | side = 13 – 15 }}</ref> og i 1990  brøt bestanden helt sammen.<ref name=John>{{snl|torskefiske}}</ref> En mener at dette skyldes både svak rekruttering, for høyt beskatningstrykk og ugunstig beskatningform ved at for mye småfisk ble tatt opp.<ref name=Ang/>

Den norsk-arktiske torsken var sannsynligvis fullt utnyttet allerede i 1950, men fisket fortsatte med stor intensitet frem til 1960. Spesielt på grunn av stort beskatningstrykk fra utenlandske trålere i Barentshavet var presset stort. Men fra 1964 ble dette redusert sterkt, da trålerne etter denne tid konsentrerte seg om det vestlige Atlanterhavet. Kvantumet av bestanden ble redusert, men tok seg opp på grunn av gode gytebestander i 1963 og 1964. Dermed ble oppfisket kvantum økt betraktelig vinteren 1967/1968. Så i 1969 ble 1,2 million tonn torsk fisket opp totalt, noe som er det høyeste noen gang.<ref name=Ang/>

På slutten av 1970-årene ble en klar over at det statistiske materialet som ble benyttet for å beregne bestandsutviklingen var feil. De store mengder småfisk og yngel som trålfisket hadde drevet fangst på var ikke tatt med i datagrunnlaget. Da nye beregninger ble gjort viste det seg blant annet at den gode årsklassen fra 1970, som en hadde store forhåpninger for, ble beskattet for hardt av trålerne. Det ble innført flere reguleringer gjennom 1970-årene, blant annen kvotereguleringer i 1975. Det ble videre innført kvoteavtaler i samarbeid med Sovjetunionen,<ref name=Ang/> via [[Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon]] for å bevare bestanden.<ref>{{snl|Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon}}</ref>

Gytebestanden for norsk-arktiske torsken var på et lavmål vinteren 1979. Dermed ble 1975-årsklassen viktig for rekrutteringen av fiskestammen og denne måtte beskattes spesielt forsiktig. En skipper på en tråler i Nord-Norge ringte anonymt til en ansatt i [[Fiskeridirektoratet]] for å melde fra om omfattende fiske på torsk rett over minstemål utenfor [[Nordkappbanken]]. Etter diskusjoner i [[Fiskeridepartementet]] og [[Havforskningsinstituttet]] tok etter kort tid fiskeriminister [[Eivind Bolle]] beslutningen om hastevedtak om fiskestopp. Dette skapte internasjonale utfordringer fordi det var svært mange trålere fra mange land involvert, der alle hadde lovlige kvoter. Beslutningen hadde dessuten vært tatt på tvers av alle rutiner for internasjonale diskusjoner og avtaler. Dersom fisket hadde fått gå sin gang, ville 80–90&nbsp;% av oppfisket kvantum vært av 1975-årsgangen. Havforsker Odd Nakken mener at denne fiskestoppen var svært viktig: «Denne første fiskestoppen er sterkt medverkande til at den nord-aust-arktiske torskestamma er berga. Utan fiskestoppen i 1979 og tiltaka som følgde i åra etter hadde det gått like ille med den nord-aust-arktiske torsken som med torskestamma ved Labrador og Newfoundland. Der er det ingen torskefiske i dag».<ref>{{Kilde www | forfatter= Lunde, Kjell Harald  | url=https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=52555 | tittel= «Påskeopprøret» som berga lofot-skreien | besøksdato= 14. januar 2018 | utgiver= Fiskeribladet | arkiv_url= | dato = 23. april 2017 }}</ref>

Etter at torskebestanden brøt sammen i 1990, ble totalkvoten satt til 160&nbsp;000 tonn. Dette var en drastisk reduksjon i forhold til for eksempel den årlige totalkvoten for 1977 og 1978 på 850&nbsp;000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av fisket i 1990 bygde bestanden seg opp, slik at en totalkvote på 850&nbsp;000 tonn ble gitt for 1997. På bakgrunn av enda en ny reduksjon av bestanden ble kvotene for 2001 til 2003 gradvis redusert til 395&nbsp;000 tonn. Fra 2004 til 2006 ble totalkvotene økt til i underkant av 500 000 tonn.<ref name=John/>

<gallery mode="packed" caption="Aktiviteter under lofotfisket rundt 1950-årene">
Fishermen put bait on the hooks to the longline.jpg|<small>Egning av linekroker.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-02970.jpg|<small>Utror.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00818.jpg|<small>Skreien tas opp etter at snurpenoten er dradd inn mot fartøysiden. Snurpenot var bare tillatt noe få år etter 1949. </small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-02731.jpg|<small>Fisken sløyes.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-03384.jpg|<small>Behandling av [[klippfisk]].</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-01174.jpg|<small>Fiskefiletfabrikk.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-03423.jpg|<small>Smågutter skjærer torsketunger.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-03099.jpg|<small>Hermetisering av torskerogn.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-01740.jpg|<small>Ung fisker henter garn etter tørking.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-01887.jpg|<small>Tørrfisk på hjell i Stamsund.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00766.jpg|<small>Kontoret til lofotoppsynet.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
På telegrafstasjon - no-nb digifoto 20151126 00080 NB MIT FNR 09882.jpg|<small>På en av telegrafstasjonene i Lofoten under lofotfisket i 1951.</small>
Svolvær (På kaia) - no-nb digifoto 20151126 00062 NB MIT FNR 09881 (cropped).jpg|<small>Skipsutstyrforretning i Svolvær</small>
Kanstadsamlingen - NMF010005-01551.jpg|<small>Gammel rorbu.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-03383.jpg|<small>Kveldsaktiviteter i rorbu.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
</gallery>