Redigerer Iran (avsnitt)

== Historie ==
{{Irans historie}}
{{utdypende artikkel|Irans historie}}
Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra ''Persis'', det [[antikken|antikke]] greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under [[Akamenide dynastiet|akamenidenes]] dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre [[India]] til [[Hellas]]. Det ble nedkjempet av [[Aleksander den store]] etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av [[Partia|partherenes]] og [[sasanide-dynastiet|sasanidenes]] imperium. Det siste ble slått av [[islam]]ske [[arabere|arabiske]] styrker i det 7.århundre som ble fulgt av [[seljukkene]], [[mongolene]] og [[Timur Lenk]].

Navnet Persia skriver seg fra området Pars eller Fars. Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Det var en viss innvandring av arabere i sørvest. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. Det har vært begrenset migrasjon mellom folkegruppenes tradisjonelle områder. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.<ref name="Aghajanian">{{Kilde artikkel|tittel=Ethnic Inequality in Iran: An Overview|publikasjon=International Journal of Middle East Studies|url=http://www.jstor.org/stable/162990|dato=1983|fornavn=Akbar|etternavn=Aghajanian|serie=2|bind=15|sider=211–224|issn=0020-7438|besøksdato=2020-06-28}}</ref>

===Under Safavidene===
{{se også|Safavidene}}
Safavidene var et persisk dynasti av [[aserbajdsjansk]] opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablerte [[sjiaislam]] som Persias offisielle religion. Sjah [[Ismail I]] satte målbevisst i gang omvending av perserne til [[Tolver-sekten|tolver]]-sjia. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfor [[det ottomanske riket]] som var safavidenes rival. Ismail inviterte [[Ulama (Islam)|islamsk lærde]] fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain og [[Jabal Amel]] ([[Libanon]]).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Ulama of Jabal ‘Amil in Safavid Iran, 1501–1736: marginality, migration and social change|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210869408701822|url=https://doi.org/10.1080/00210869408701822|dato=1994-01-01|fornavn=Rula Jurdi|etternavn=Abisaab|serie=1-4|bind=27|sider=103–122|issn=0021-0862|besøksdato=2020-06-29}}</ref> Under [[safavidene|safavid-dynasitet]] var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Role of Azerbaijani Turkish in Safavid Iran|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210862.2013.784516|url=https://doi.org/10.1080/00210862.2013.784516|dato=2013-07-01|forfattere=|fornavn=Willem|etternavn=Floor|etternavn2=Javadi|fornavn2=Hasan|via=|serie=4|bind=46|hefte=|sider=569–581|issn=0021-0862|besøksdato=2020-06-29|sitat=Turkic languages and dialects played a much more important role in Safavid Iran than is generally thought, while Azerbaijani Turkish in particular was widely spoken and written in Safavid Iran. It was not only the language of the court and the army, but it was also used in poetry, even by renowned poets who usually wrote in Persian. The Safavid shahs, many of whom wrote poetry in Turkish themselves, promoted its literary use. Also, Turkish was used in the court's official correspondence, for both internal and external affairs.}}</ref> I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med [[safavidene|safavide-dynastiet]] og andre linjer av konger eller ''[[sjah]]er''. I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovins [[Mazandaran]] til Teheran.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Urban planning and development in Tehran|publikasjon=Cities|doi=10.1016/j.cities.2006.08.002|url=http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0264275106000722|dato=2006-12-01|fornavn=Ali|etternavn=Madanipour|serie=6|språk=en|bind=23|sider=433–438|issn=0264-2751|besøksdato=2020-06-14}}</ref>

===Krig med Russland og med Storbritannia===
I 1813 avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Baku til Russland.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Verdenshistoriens hvem hva hvor | isbn = 8251609615 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060506084 | side = }}</ref> Etter den russisk-persiske krig 1826–1828 måtte Iran ved [[Turkmantsjaj-traktaten]] avstå områder i det sørlige Kaukasas (dagens Armenia, Nakhitsjevan og deler av [[Aserbajdsjan]]) til Russland. Rivalisering om kontroll over [[Herat]] (nå i Afghanistan) ledet til krig med Storbritannia 1856–1857. Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet. Tap av landområder overbeviste den dominerende eliten om at landet var sårbart og de fryktet at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Picturing the homeland: geography and national identity in late nineteenth- and early twentieth-century Iran|publikasjon=Journal of Historical Geography|doi=10.1006/jhge.1998.0099|url=http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0305748898900998|dato=1998-10-01|forfattere=|fornavn=Firoozeh|etternavn=Kashani-Sabet|via=|serie=4|språk=en|bind=24|hefte=|sider=413–430|issn=0305-7488|besøksdato=2020-06-23|sitat=The Treaty of Turkmanchay,signed in that year following Russo-Persian wars, transferred Persian provinces in theCaucasus to Russia, marking the closing of Iran’s north-western frontier.[4]This was tonettle  Iranian  patriots  for  years  to  come.  The  Treaty  of  Turkmanchay  seemed  tounderline the territorial vulnerability of the country and the relative weaknesses of theyoung  Qajar  state.  To  make  matters  worse,  Qajar  kings  embarked  on  two  abortivemilitary campaigns to Herat in 1837 and again in 1856, which ended with the collapseof  Persian  control  over  the  city  as  well  as  over  outlying  Afghan  lands.}}</ref>

I løpet av det 1800-tallet kom Persia under press fra både [[Russland]] og [[Storbritannia]]. 

===Olje (1901–)===
Fra 1901 begynte et britisk selskap under ledelse av [[William Knox D'Arcy]] prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område i [[Khuzestan]]. Utvinningen ble drevet av [[Anglo-Persian Oil Company]], dette selskapet ble forløperen for [[BP]]. Det tok et par-tre år å få anlagt rørledning til [[Abadan]] og å få i gang eksporten fra havnebyen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Olje: det store spillet | isbn = 8202108918 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102308092 | side = }}</ref> Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert av Mossadegh i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium der BP sto for 40 %. I 1973 overtak den iranske staten oljeproduksjonen mens konsortiet mottok olje til gunstige priser til 1979 mot teknisk bistand. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent og anslått til å ha 8 % av verdens oljereserver og 20 % av verdens gassreserver. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp og krigen mot Irak medførte store skader på installasjonene i Abadan og Bandar-e Shahpur. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95 % av eksporten og 80 % av statens inntekter.<ref name="storeleksikon" />

===Forfatningen av 1906===
[[File:AhmadShahQajar2.jpg|thumb|left|upright=0.7|Ahmad var den siste sjahen i [[Qajar-dynastiet]]]]
Det ble påbegynt en moderniseringsprosess som fortsatte inn i det 20. århundre. Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen ga i 1905 etter for press og lot en komite utarbeide forslag til forfatning. Grunnloven som ble signert av sjahen var i stor grad basert på Belgias fra 1831. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven ga islam en betydelig rolle: Sjiaislam skulle være statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, publikasjoner eller organisasjoner som var skadelige for islam ble forbudt. Rettsvesenet ble reformert etter europeisk mønster og innbyggerne fikk visse borgerretter. Grunnloven etablerte to parallelle domstolssystemer: Ett for religiøse saker, ett for sivile saker. Storbritannia og Russland mislikte utviklingen i landet og forsøkte å dele landet mellom seg. I 1908 brukte sjahen kosakkbrigaden, opplært av russiske offiserer, mot nasjonalforsamlingen og det brøt ut borgerkrig. Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909 og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.<ref>Shevlin, N. (1998). Velayat-e Faqih in the constitution of Iran: The implementation of theocracy. ''U. Pa. J. Const. L.,'' 1, 358.</ref><ref name="storeleksikon" /> Ved den persiske grunnlovsrevolusjonen i [[1906]] ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.<ref name="CAPlex" /> Av frykt for [[Bolsjevik|bolsjevikene]] inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk [[protektorat]]. Den nasjonalistiske kosakkoffiseren Riza khan gjorde militærkupp i 1921 og traktaten med Storbritannia ble opphevet. Den siste sjahen i Qajar-dynastiet flyktet i 1924 og Riza (Reza) gjorde [[Reza Pahlavi|seg selv til sjah]] i 1925.<ref name="storeleksikon" />

===Moderniseringen fra 1925===
[[File:A map of the countries between Constantinople and Calcutta including Turkey in Asia, Persia, Afghanistan and Turkestan.tif|thumb|Iran og omgivelser i 1912, med grenser mot [[Det osmanske riket]], [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske imperiet]] og [[Britisk India]] samt [[Afghanistan]].]]
Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland og uten en sterk sentralmakt. Iran hadde aldri vært koloni under andre, men sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. Landet hadde i 1900 rundt 10 millioner innbyggere og 20-30 % av disse var trolig [[nomader]]. På 1800-tallet kan opp til halvparten av befolkning ha levd som nomader. Nomadisk livsform har vært vanlig i Sentral- og Vest-Asia blant annet fordi jorden ikke er egnet til annet en beiting. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90 % av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, 10 % drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Jordeierne bodde ofte i byene. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere og statens makt i lokalsamfunnet økte. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.<ref name="Halliday">{{ Kilde bok | forfatter = Halliday, Fred | utgivelsesår = 1979 | tittel = Iran - diktatur og revolusjon | isbn = 8253010486 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062104020 | side = }}</ref><ref name="folk" />

Store deler av Iran er tynt befolket eller ubebodd og de store byene er langt fra hverandre og befolkningssentra er skilt fra havet med store fjellkjeder. Historisk førte disse naturlige samferdselshindringene til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet kunne havnebyene ved gulfen lettere handle med hele verden enn med det nordlige Iran. På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. Standarden på veiene var vesentlig hinder for biltransport, særlig langs hovedruten mellom gulfen og innlandsplatået. [[Den transiranske jernbane]] ble anlagt fra 1927 til 1938 hvor godskapasiteten ble økt da [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] tok kontroll i 1941. I 1937 ble ⅓ av statsbudsjettet brukt på jernbane. Ved utgangen av andre verdenskrig hadde landet rundt 30.000 km veier med grus- eller jorddekke som var farbare deler av året.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Knitting Iran Together: The Land Transport Revolution, 1920-1940|publikasjon=Iranian Studies|url=http://www.jstor.org/stable/4310856|dato=1993|fornavn=Patrick|etternavn=Clawson|serie=3/4|bind=26|sider=235–250|issn=0021-0862|besøksdato=2020-06-23}}</ref>

[[SI-systemet|Det metriske systemet]] ble innført i 1933.<ref name="storeleksikon" />

Offiseren [[Reza Pahlavi]] kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til [[sjah]] (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør. På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. [[Atatürk]] var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng [[sekularisering]]. Han forbød å blande politikk og religion, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Antall teologistudenter ble sterkt redusert og ekteskap og skilsmisse ble overført til sivile domstoler. Landet skiftet navn fra Persia til Iran i 1935. I 1936 ble det forbud mot slør. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Alfabetet ble ikke latinisert som i Tyrkia. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, [[Ruhollah Khomeini]] sto i spissen for motstanden.<ref name="Heradstveit" /><ref name="storeleksikon" />

===Andre verdenskrig===
{{utdypende|Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran}}
Iran var i utgangspunktet nøytralt under [[andre verdenskrig]], men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen. [[Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran|Storbritannia og Svojetunionen]] tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen særlig via [[Den transiranske jernbane]]. Britiske og indiske styrker gikk i land i Abadan og Bandar Shapur for å sikre oljefeltene der og i [[Ahvaz]]. Tyske og italienske skip i havnene der ble tatt. Tysk infiltrasjon i landet var trolig også et motivet for okkupasjonen. Sovjetiske styrker krysset grensen ved Kaukasus og rykket frem mot Tabriz. Sovjetiske skip på Det kaspiske hav landsatte styrker i byene ved det kaspiske hav. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone og områdene i midten ble ansett som nøytrale. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.<ref name=":0" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War|publikasjon=Political Science Quarterly|doi=10.2307/2148118|url=http://www.jstor.org/stable/2148118|dato=1974|fornavn=Gary R.|etternavn=Hess|serie=1|bind=89|sider=117–146|issn=0032-3195|besøksdato=2020-06-14}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105238 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948505 | side =124 }}</ref><ref name="storeleksikon" />
[[File:Hashemi Rafsanjani Prison 01.jpg|thumb|[[Ali Akbar Hashemi Rafsanjani]] fotografert i 1963 etter arrestasjon for motstandsarbeid mot sjahen. Han var president fra 1989 til 1997.]]
Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.<ref name="storeleksikon" /> Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Stalin at the Tehran, Yalta, and Potsdam Conferences|publikasjon=Journal of Cold War Studies|doi=10.1162/jcws.2007.9.4.6|url=https://www.mitpressjournals.org/doi/10.1162/jcws.2007.9.4.6|dato=2007-10-01|fornavn=Geoffrey|etternavn=Roberts|serie=4|bind=9|sider=6–40|issn=1520-3972|besøksdato=2020-06-14}}</ref> [[Teherankonferansen i 1943|Teheran-konferansen]] mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Caplex: Cappelens ettbinds leksikon : leksikon, atlas, tabellverk | isbn = 8202091829 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082825002 | side = }} </ref>

===Mossadeq og sjahen===
{{se også|Kuppet i Iran i 1953}}
Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et [[konstitusjonelt monarki]] i 1949.<ref name="storeleksikon" /> Landets selvstendighet ble styrket under statsminister [[Muhammed Mossadegh]]. Mossadegh ble valgt til parlamentet i [[1923]] og i [[1944]], var statsminister fra [[1951]]. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert [[Plott (handling)|plott]] iscenesatt av [[MI6|britiske]] og [[CIA|amerikanske etterretningsorganisasjoner]] (henholdsvis «Operation Boot» og «Operasjon Ajax»). Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans [[Petroleum|olje]]. Utenriksminister [[Anthony Eden]] betraktet Mossadegh som en alvorlig trussel mot Storbritannias økonomiske og strategiske interesser og fikk amerikansk støtte til operasjonen. Da nasjonaliseringen var et faktum seilte britiske krigsskip inn gulfen til Abadan og britiske luftbårne styrker på Kypros var klare til innsats. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Sovjetunionen samlet styrker på grensen til Iran. USA ga den britiske regjeringen klar beskjed om at de ikke ville støtte en militæroperasjon mot Iran. Ved nasjonaliseringen tvang Mossadegh British Oil Company ut av landet. De utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot landet eller ble utvist og myndighetene klarte ikke å opprettholde produksjonen. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.<ref name="CAPlex" /><ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2017/06/20/64-years-later-cia-finally-releases-details-of-iranian-coup-iran-tehran-oil/|tittel=64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|forfattere=|dato=20. juni 2017|fornavn=Bethany|etternavn=Allen-Ebrahimian|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=CIA admits role in 1953 Iranian coup|url=https://www.theguardian.com/world/2013/aug/19/cia-admits-role-1953-iranian-coup|avis=The Guardian|dato=2013-08-19|besøksdato=2020-06-23|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Saeed Kamali|etternavn=Dehghan|fornavn2=Richard|etternavn2=Norton-Taylor|side=|sitat=The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://archive.nytimes.com/www.nytimes.com/library/world/mideast/041600iran-coup-timeline.html|tittel=Timeline of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|verk=archive.nytimes.com}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Friedemann, Jens. | utgivelsesår = 1975 | tittel = De rike araberne: verdens nye maktsentrum | isbn = 8203067263 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013040807040 | side = }}</ref>
[[File:2500 year celebration (2).jpg|thumb|Fra 2500-års feiringen i [[Persepolis]], 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.<ref>{{Kilde avis|tittel=Public Record Office: Shah's party was too tacky for the Queen|url=https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/middleeast/iran/1337487/Public-Record-Office-Shahs-party-was-too-tacky-for-the-Queen.html|dato=2001-08-14|besøksdato=2020-06-30|issn=0307-1235|språk=en-GB|fornavn=Neil|etternavn=Tweedie}}</ref>]]
Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.<ref name="storeleksikon" /> Etter Mossadeqs fall ble sjah [[Muhammed Reza Pahlavi]] mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra [[USA]] og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av [[tortur]] og forbrøt seg på [[menneskerettighetene]] på andre måter.{{tr}} Iran har hatt tradisjon for lokalt selvstyre. Under sjahen var det økende sentralisering. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og satt i gang jordreformer som forsamlingen var i mot. Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive. Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet i form av dammer og vanningsanlegg. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert (blant annet finansiert av oljeinntektene), myndighetene gjennomførte jordreformer og kvinnene fikk en noe friere stilling.<ref name="storeleksikon" /> Ifølge folketellingen var 70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976. I 1966 hadde 25 % av boligene innlagt strøm og 14 % innlagt vann, i 1976 var tallene henholdsvis 48 % og 41 %.<ref name="Aghajanian" /> 

I 1964 var det blodige opptøyer i forbindelse med reformer som religiøse ledere motsatte seg. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister [[Hassan Ali Mansur]] ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.<ref name="storeleksikon" />

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.<ref>{{Kilde avis|tittel=First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration|url=https://www.nytimes.com/1971/10/13/archives/first-party-of-irans-2500year-celebration.html|avis=The New York Times|dato=1971-10-13|besøksdato=2020-06-26|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Special to The New York Times|etternavn=Charlotte Curtis}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/geschichte/schah-von-persien-1971-die-groesste-party-auf-erden-a-1089955.html|tittel=Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte|besøksdato=2020-06-26|forfattere=|dato=14. februar 2017|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.}}</ref> Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.<ref name="storeleksikon" />

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den [[iranske revolusjonen]]<ref name="storeleksikon" /> og at hans regime ble kastet i [[1979]]. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under [[Ayatollah Khomeini]] med folkelig støtte.

Det nye [[teokrati]]ske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA på grunn av dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I løpet av [[1970-årene]] mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør av [[olje]] til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne av [[OPEC]] i 1960 og var et av de toneangivende landene i organisasjonen. Iran deltok ikke i [[Oljekrisen|oljeboikotten fra 1973]] og økte i stedet sin produksjon vesentlig.<ref>Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights. ''The International History Review,'' 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»</ref> Iran tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The 1973 Oil Crisis and After|publikasjon=Journal of Post Keynesian Economics|doi=10.1080/01603477.1978.11489099|url=https://doi.org/10.1080/01603477.1978.11489099|dato=1978-12-01|fornavn=Charles|etternavn=Issawi|serie=2|bind=1|sider=3–26|issn=0160-3477|besøksdato=2020-06-24}}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Olje: det store spillet | isbn = 8202108918 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102308092 | side = }}</ref>

Herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiske [[muslime]]r ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.

===Den iranske revolusjon===
{{utdypende|Den iranske revolusjon}}
[[File:Imam Khomeini in Mehrabad.jpg|thumb|[[ayatollah Khomeini]] ankommer med fransk fly, 1. februar 1979.]]
I [[1978]] brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse. I [[januar]] [[1979]] flyktet sjahen av Iran. Imam ayatollah Khomeini tilbake fra [[eksil]]. [[Mehdi Bazargan]] ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der ''velayat-e faqih'', en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Innenfor sjia-islam hadde det tradisjonelt vært et klart skille mellom det religiøse og politiske hierarkiet, noen dette brøt med. ''Velayat-e faqih'' er den iranske revolusjonens grunnlagsdogme. [[Gisselkrisen i Iran|Gisselaksjonen i USAs ambassade]] medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten. Landets første president, [[Abolhassan Bani-Sadr]] som hadde returnert sammen med Khomeini i 1979, ble tvunget i eksil i 1981.<ref name="Heradstveit" /> 

,Bani-Sadr var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Strøm, Håkon | utgivelsesår = 1987 | tittel = Religionar i dag | isbn = 8203130437 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017061507399 | side = }} </ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“|avis=DIE WELT|url=https://www.welt.de/politik/ausland/article172304589/Proteste-im-Iran-Khomeini-wuerde-darauf-dringen-mehr-Demonstranten-zu-toeten.html|besøksdato=2018-08-12|etternavn=Böhmer|fornavn=Daniel-Dylan|dato=2018-01-09}}</ref> 

[[Irans revolusjonsgarde]] ble stiftet av stiftet av [[Ruhollah Khomeini]] 5. mai 1979,

Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Khomeini døde i 1989. Den iranske revolusjonen påvirket sjiagrupper i andre land i form av religiøs agitasjon og væpnede aksjoner med revolusjonen i Iran som inspirasjon.<ref name="storeleksikon" />

Det kurdiske demokratiske partiet (stiftet 1945) var motstandere av regimet fra det ble stiftet. Etter revolusjonen falt partiet i unåde og har stort sett vært aktivt i eksil i Irak og i Europa. Monarkistiske grupper har etter revolusjonen hovedsakelig holdt seg i USA.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Norges nye «vi»: Den iranske diasporaen og den norske utenrikspolitiske dynamikken|publikasjon=Internasjonal Politikk|url=https://www.idunn.no/ip/2011/04/art02|dato=2011|fornavn=Sharam|etternavn=Alghasi|serie=04|språk=no-NO|bind=69|sider=645–676|issn=1891-5580|besøksdato=2020-06-28}}</ref>

Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket er ''[[chador]]'' som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran. For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt|publikasjon=Norsk antropologisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05|url=https://www.idunn.no/nat/2019/02/aa_gjoere_det_tradisjonelle_utradisjonelt|dato=2019|fornavn=Kjersti|etternavn=Simonsen|serie=02|språk=no-NO|bind=30|sider=151–164|issn=1504-2898|besøksdato=2020-06-28}}</ref>

===Iran-Irak-krigen===
{{utdypende|Iran-Irak-krigen}}
Forholdet til Irak var lenge anstrengt. I 1973 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet og i 1975 inngikk landene en grenseavtale.<ref name="storeleksikon" /> I [[1980]] ble Iran angrepet av naboen [[Irak]] og den ødeleggende [[Iran-Irak-krigen]] fortsatte inntil [[1988]]. Bakgrunnen var strid om vannveien [[Shatt al-Arab]] der Irak ensidig opphevet avtalen fra 1975 og okkuperte iranske områder.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Fakta om krig og fred | isbn = 8253012942 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400210 | side = }}</ref>

===Etter krigen===
Iran var nøytral i krigen mellom Irak og Kuwait, [[Gulfkrigen]].<ref name="storeleksikon" />

I de siste årene har den [[demokrati]]ske politiske strukturen ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert president [[Muhammed Khatami]]. I løpet av det første tiåret i det 21. århundre fortsetter kampen mellom reformister og konservative over landets fremtid gjennom valgt politikk.
[[File:Funeral of Qasem Soleimani, Tehran, Mehr 01.jpg|thumb|Fra [[Qasem Soleimani]]s gravferd gjennom Teheran, 6. januar 2020. {{byline|Mehr News Agency}}]]
[[Mahmoud Ahmadinejad]], en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Mahmoud Ahmadinejad|url=http://snl.no/Mahmoud_Ahmadinejad|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-29|språk=nb}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Profile: Mahmoud Ahmadinejad|url=https://www.bbc.com/news/world-middle-east-10866448|avis=BBC News|dato=2010-08-04|besøksdato=2020-06-29|språk=en-GB|sitat=His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.}}</ref> Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten [[Mir-Hossein Mousavi|Mirhossein Mousavi]]) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.<ref>{{Kilde avis|tittel=Protests Flare in Tehran as Opposition Disputes Vote|url=https://www.nytimes.com/2009/06/14/world/middleeast/14iran.html|avis=The New York Times|dato=2009-06-13|besøksdato=2020-06-29|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Robert F.|etternavn=Worth|fornavn2=Nazila|etternavn2=Fathi}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests|url=https://www.reuters.com/article/us-iran-election-idUSEVA14340720090613|avis=Reuters|dato=2009-06-13|besøksdato=2020-06-29|språk=en|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.}}</ref>

General [[Qasem Soleimani]] ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep ved [[Bagdad internasjonale flyplass]]. Han var [[generalmajor]] i den iranske [[Revolusjonsgarden]] og fra 1998 sjef for [[Quds-styrken]], en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/slik-var-_irans-militaere-mesterhjerne_-1.14844600|tittel=Slik var «Irans militære mesterhjerne»|besøksdato=2020-01-04|dato=2020-01-03|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Beslutningen om å angripe Soleimani personlig ble tatt av president [[Donald Trump]] og angrepet ble begrunnet med nylige angrep på oljetankere i [[Hormuzstredet]], nedskyting av en amerikansk drone og angrep på en amerikansk base ved [[Kirkuk]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/naPKzJ|tittel=Slik ble avgjørelsen om Soleimani-drapet tatt|besøksdato=2020-01-05|forfattere=|dato=5. januar 2020|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=}}</ref> I dagene etter hans død ble store plakater av Soleimani sammen med øverste leder [[Ali Khamenei]] satt opp i Teheran for å vise at han tilhørte den innerste krets.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/slik-kan-iran-sla-tilbake-etter-drapet-pa-sin-mektige-general-1.14846309|tittel=Slik kan Iran slå tilbake etter drapet på sin mektige general|besøksdato=2020-01-05|dato=2020-01-05|fornavn=Sidsel|etternavn=Wold|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer, et mer omfattende arrangement enn ved [[Ruhollah Khomeini]]s død.<ref name="Economist9jan2020">{{Kilde avis|tittel=How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani, How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani|url=https://www.economist.com/briefing/2020/01/09/how-iran-can-respond-to-the-killing-of-qassem-suleimani|avis=The Economist|besøksdato=2020-01-12|issn=0013-0613|etternavn=|fornavn=|dato=9. januar 2020|side=|sitat=According to Mike Pompeo, America’s secretary of state, President Donald Trump ordered the killing because the general was organising a plot which posed an imminent threat to American citizens. Compelling evidence for this has not been forthcoming; but a secondary justification—that among the tens of thousands of people killed by General Suleimani’s forces were at least 600 Americans—has also been widely used and appears to satisfy many Americans.}}</ref>