Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Selvstendighet og tilintetgjørelse: Norge, Hellas, Belgia, Polen====
[[Fil:Navarino.jpg|miniatyr|[[Slaget ved Navarino]] var begynnelsen på Hellas' selvstendighet. {{Byline|Ambroise Louis Garneray  (1783–1857)|type = Malt av}}]]
Nasjonalisme varierte selvfølgelig også avhengig av om man allerede hadde en nasjon. I Storbritannia, Frankrike og Spania eksisterte nasjonen. Nasjonalismen i disse landene handlet derfor om hva som definerte folket i denne nasjonen. Nasjonalismen ble ofte styrket når innbyggerne  følte sine verdier truet. I andre land, som søkte selvstendighet og/eller samling, fantes det ofte politiske programmer. Dette gjaldt særlig i Tyskland, Italia og de mange nasjonene i Østerrike, Det osmanske rike og i Russland.{{#tag:ref|Riktignok eksisterte Østerrike og Russland som nasjoner, men begge landene var sterkt [[Heterogenitet|heterogene]], og folkegrupper samlet seg derfor internt om sine kulturelle og politiske særegenheter.|group=n}}<ref name="ismer" /> Til tross for at Norge ble flyttet fra en skandinavisk overherre til en annen, var likevel norsk nasjonalisme med på å skape gode betingelser for nasjonen i union med Sverige. Det var imidlertid andre land som gikk lenger for å oppnå selvstendighet.

Hellas var del av Det osmanske rike, men allerede rett etter Wienerkongressen var tankene om å reversere det hele og skape et nytt gresk middelalderrike i gang.{{#tag:ref|Det vil si, [[Østromerriket|Det bysantinske riket]].|group=n}} Disse tankene ble gjort til handling av [[Alexander Ypsilantis]], en greker som ønsket støtte fra rumenere og andre på Balkan i å beseire tyrkerne og skape et storgresk område. Han forregnet seg to ganger; for det første var det liten progressiv stemning på Balkan, for det andre valgte verken Metternich, Aleksander I eller Ferdinand VII å støtte ham. Han ble raskt beseiret av tyrkerne i 1821. Dette medførte at grekerne nå satset på en intern nasjonalisme, der de ville ha Hellas selvstendig. Den nye russiske keiseren, [[Nikolai I av Russland|Nikolai I]], var langt mer vennlig innstilt til gresk separatisme. Både Frankrike og Storbritannia ville hindre ren russisk intervensjon, og en samlet russisk-britisk-fransk flåte slo den tyrkiske flåten i [[Slaget ved Navarino]]. Resultatet ble at Hellas ble anerkjent som selvstendig, og at Serbia, [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]] ble anerkjent som selvstendige fyrstedømmer innen det sterkt reduserte osmanske riket.<ref>Side 472, 480, 484–485, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Wappers - Episodes from September Days 1830 on the Place de l’Hôtel de Ville in Brussels.JPG|miniatyr|Belgias frihetskamp, en scene fra septemberdagene i 1830 sentralt i Brussel. {{Byline|[[Egide Charles Gustave Wappers]]  (1803–1874)|type = Malt av}}]]
Året 1830 ble et nytt land til og et forsvant. Den franske julirevolusjonen spredte seg til Brussel, der belgierne opplevde at Nederlands konge var eneveldig og sentraliserende, og hadde lite til overs for belgierne. Belgierne hadde kjempet for sine rettigheter mot spanjoler, franskmenn og østerrikere, og ville gjøre det igjen, nå med internt selvstyre som mål.<ref name="fireåtteni">Side 485–489, Palmer, Colton</ref> Kong Wilhelm I ønsket å slå ned på katolikkene i sør, spesielt i Brussel, og hadde høye skatter og få rettigheter til belgierne.

Da det ble opprør, forsøkte først Wilhelm I å få støtte fra stormaktene. Imidlertid var særlig Storbritannia mest opptatt av å trekke ut tiden, og det lyktes heller ikke Nederland å få støtte fra katolske Frankrike eller likegyldige prøyssere. Da heller ikke stenderforsamlingen hjalp til stort, tok Wilhelm I saken i egne hender og sendte 14&nbsp;000 mann ledet av hans lillebror til Brussel. De uerfarne nederlenderne ble beseiret og flyktet hjem. I mellomtiden spredte opprørene seg til [[Antwerpen]]. Selv om dette var en i hovedsak protestantisk by, var det katolske opptøyer. Nederlenderne svarte med å bombardere byen, og dermed ble de protestantiske flamlenderne i byen med på katolikkenes side. Flere mislykkede opprør senere ble Belgia de facto selvstendig og fordømte Nederlands oppførsel.<ref>Side 70-71, Evans</ref>

Belgia anmodet [[Leopold I av Belgia|Leopold av Saxe-Coburg]] til å ta tronen. Belgia ble i [[Londontraktaten av 1839]] anerkjent av alle de fem stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen, Østerrike og Russland som et evig nøytralt land som aldri skulle angripes.<ref name="fireåtteni" /> Den belgiske grunnloven var også svært liberal, og ble et eksempel til etterfølgelse på hele 1800-tallet. Stemmeretten var imidlertid begrenset, bare 45&nbsp;000 menn hadde stemmerett i Belgia i 1831.<ref>Side 569, Evans</ref>

Egentlig hadde Russland som ambisjon å gripe inn for å stoppe revolusjonære tendenser, men de måtte da gjennom Polen. Polakkene så julirevolusjonen og avsettingen av bourboner-dynastiet som et tegn til å slå til. Fiendskapet mellom Polen og Russland ble så stort at parlamentet avsatte kongen av Polen, altså Nikolai I av Russland. Russland svarte med å invadere Polen og inkludere det i Russland.<ref>Side 488, Palmer, Colton</ref>