Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

=== Birkebeinernes kamp mot ribbungene ===
[[Ribbungene]] stod for det siste store opprøret mot birkebeinerne, som pågikk fra [[1219]]-[[1227]]. Navnet fikk gruppen etter kongsemnet, [[Sigurd Ribbung]] («røver»). [[Gudolf av Blakstad]] var ribbungenes fremste leder - han hadde vært blant de baglerne som overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble oppløst.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 64</ref> Imidlertid var Gudolv blant de baglerne tilknyttet til Østlandet, som da fikk redusert sin innflytelse etter baglernes nederlag. Gudolf fikk ikke den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 69-70</ref>

Ribbunene fikk fra [[1221]] stor oppslutning på Østlandet, trolig også i [[Telemark]].<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 336.</ref> Det var først i midten av 1220-årene at Håkon Håkonsson og Skule satte inn kreftene mot ribbungene. I [[1225]] jaget kong Håkons styrker ribbungene østover langs kysten av Agder, hvor de ifølge sagaen gjorde stor skade både for kongen og for bøndene.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335-336.</ref> Etter dette mistet ribbungene mye støtte, fordi krigførende flokker førte til store belastninger for bøndene.<ref>Krag (2000): 131</ref> Sigurd var ribbungenes konge til han døde i [[1226]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 151</ref> Etter hans død ble [[Knut Håkonsson]], sønn av birkebeinerhøvdingen [[Håkon Galen]], tatt til konge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 152</ref> Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene i 1227, ble Knut en av kong Håkons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 167-169</ref>

Ribbungenes fall i 1227 regnes på mange måter som slutten på [[borgerkrigstiden]], selv om mindre opprør fortsatte frem til [[1240]]. I løpet av tiden fra Kvitsøyforliket i 1208 og til nedkjempelsen av ribbungene, ble det norske [[Aristokrati|aristokratiet]] bestående av stadig færre og mektigere personer. Toppsjiktet ble etter hvert såpass dominerende at opprørsgrupper ikke greide å true deres posisjon. Mer fredelige tider og mektigere aristokrati førte til fastere strukturer rundt enekongedømmet.<ref>Krag (2000): 131</ref>