Redigerer Afrodite (avsnitt)

== Kulturen etter antikken ==
=== Middelalderen ===
[[Fil:Othea's Epistle (Queen's Manuscript) 07.jpg|thumb|upright|left|Venus sittende på en regnbue, med hengivne som tilbyr henne sine hjerter. [[Christine de Pisan]], ''Dronningens bok'', [[Illuminert manuskript]] fra 1400-tallet.]]
[[Fil:Tannhäuser en el Venusberg, por John Collier.jpg|thumb|upright|''Tannhäuser i Venusberg'', maleri av John Collier (1901), de forgylte omgivelsene fremkaller italienske [[quattrocento]]-malerier.]]

[[Tidlig kristendom|Tidlige kristne]] tilpasset ofte hedensk ikonografi for å passe til kristne formål.<ref> Taylor (1993), pp. 96–97.</ref><ref name="Tinkle_80"> Tinkle (1996), s. 80.</ref><ref> Link (1995), s. 43–45.</ref> I [[tidlig middelalder]] tilpasset kristne visse elementer fra [[ikonografi]]en Afrodite/Venus og overførte dem på [[Adam og Eva|Eva]] og prostituerte,<ref name="Tinkle_80"/> men også på kvinnelige helgener og til og med [[Jomfru Maria]].<ref name="Tinkle_80"/> Kristne i øst tolket historien om Afrodites fødsel som en [[metafor]] for [[dåp]]en;<ref name="Taylor_97"> Taylor (1993), s. 97.</ref> i en [[Den koptisk-ortodokse kirke|koptisk]] [[stele]] fra 500-tallet e.Kr., vises en kvinnelig [[orant]] (person som ber) iført Afrodites [[konkylie]] som et tegn på at hun er nydøpt.<ref name="Taylor_97"> Taylor (1993), s. 97.</ref>

Gjennom [[middelalderen]] opprettholdt landsbyer og samfunn over hele Europa fortsatt [[folkeeventyr]] og tradisjoner om Afrodite/Venus<ref name="Tinkle_80–81"> Tinkle (1996), s. 80–81.</ref> og reisende rapporterte om en lang rekke historier.<ref name="Tinkle_80–81"/> Tallrike romerske [[mosaikk]]er av Venus overlevde i [[Storbritannia]], og bevarte minnet om den hedenske fortiden.<ref name="Tinkle_80–81"/> I [[Nord-Afrika]] på slutten av 400-tallet e.Kr., møtte kirkefaderen [[Fulgentius av Ruspe]] mosaikker av Afrodite og omtolket henne som et symbol på begjærets synd,<ref name="Tinkle_80–81"/> og argumenterte for at hun ble vist naken fordi «lystens synd er aldri tildekket»<ref name="Tinkle_80–81"/> og at hun ofte ble vist «svømme» fordi «alt begjær lider forlis av sine anliggender.»<ref name="Tinkle_80–81"/> Han argumenterte også for at hun ble assosiert med duer og konkylier fordi disse er symboler på [[paring]],<ref name="Tinkle_80–81"/> og at hun ble assosiert med roser fordi «som rosen gir glede, men blir revet med av årstidenes raske bevegelse, så er begjær behagelig et øyeblikk, men blir feid bort for alltid.»<ref name="Tinkle_80–81"/>

Mens Fulgentius hadde tilegnet seg Afrodite som et symbol på begjær,<ref name="Tinkle_82"> Tinkle (1996), s. 82.</ref> tolket [[Isidor av Sevilla]] (ca. 560–636) henne som et symbol på ekteskapelig omgang for forplantning og erklærte at moralen i historien om Afrodites fødsel er at sex kan bare være hellig i nærvær av sæd, blod og varme, som han anså som nødvendig for forplantning.<ref name="Tinkle_82"/> I mellomtiden fornektet Isidore Afrodite/Venus' sønn Eros/Cupid som en «utuktsdemon» (''daemon fornicationis'').<ref name="Tinkle_82"/> Afrodite/Venus var best kjent for vesteuropeiske lærde gjennom hennes tilstedeværelser i [[Virgil]]s ''[[Æneiden]]'' og [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''.<ref>Tinkle (1996), s. 106–108.</ref> Venus er nevnt i det [[latin]]ske diktet ''Pervigilium Veneris'' («Nattfeiring av Venus»), usikker dato, men antagelig skrevet en gang mellom 200- og 300-tallet e.Kr.,<ref>Tinkle (1996), s. 107–108.</ref> og i [[Giovanni Boccaccio]]s ''Genealogia Deorum Gentilium'' («Om slekten til hedningenes guder»).<ref>Tinkle (1996), s. 108.</ref>

Siden [[senmiddelalderen]] har myten om et Venusberg (fransk ''Mont de Vénus'', «Venusfjellet») – et underjordisk rike styrt av Venus som levde i sus og dus, skjult under det kristne [[Europa]] – ble et motiv av europeisk folkeminne gjengitt i forskjellige legender og epos. I tysk folkeminne på 1500-tallet blir fortellingen knyttet til [[minnesang]]eren Tannhäuser, og i den formen ble myten tatt opp i senere litteratur og opera. Venusberg ble også en anatomisk betegnelse for det hvelvete fettvevpartiet med karakteristisk hårvekst like over de kvinnelige ytre kjønnsorganene.<ref>[https://naob.no/ordbok/venusberg «venusberg»], ''NAOB''</ref>

=== I kunsten ===
Afrodite er den sentrale figuren i [[Sandro Botticelli]]s maleri [[Primavera (Botticelli)|''Primavera'']], som har blitt beskrevet som «et av de mest omskrevne og mest kontroversielle maleriene i verden»,<ref> Fossi (1998), s. 5.</ref> og «et av de mest populære maleriene i vestlig kunst».<ref> Cunningham & Reich (2009), s. 282.</ref> Historien om Afrodites fødsel fra skummet var et populært tema for malere under [[den italienske renessansen]],<ref> Ames-Lewis (2000), s. 193–195.</ref> som forsøkte å bevisst rekonstruere Apelles fra Kos’ tapte mesterverk ''Afrodite Anadyomene'' basert på den litterære [[ekfrase]]n (beskrivelse av kunstverk) av det som er bevart av [[Cicero]] og [[Plinius den eldre]].<ref name="Ames-Lewis_193"> Ames-Lewis (2000), s. 193.</ref> Kunstnere hentet også inspirasjon fra Ovids beskrivelse av Venus’ fødsel i ''Metamorfoser''.<ref name="Ames-Lewis_193"/> [[Sandro Botticelli]]s ''[[Venus’ fødsel]]'' (ca. 1485) var også delvis inspirert av en beskrivelse av [[Angelo Poliziano]] om et relieff om emnet.<ref name="Ames-Lewis_193"/> Senere italienske gjengivelser av den samme scenen er blant annet [[Titian]]s ''Venus Anadyomene'' (ca. 1525)<ref name="Ames-Lewis_193"/> og [[Rafael]]s maleri i Stufetta del cardinal Bibbiena i [[Vatikanstaten|Vatikanet]] (1516).<ref name="Ames-Lewis_193"/> Titians biograf [[Giorgio Vasari]] identifiserte alle Titians malerier av nakne kvinner som malerier av «Venus»,<ref name="Tinagli_148"> Tinagli (1997), s. 148.</ref> blant annet et [[Erotikk|erotisk]] maleri fra ca. 1534, som han kalte ''[[Venus fra Urbino]]'', selv om maleriet ikke hadde noe av den tradisjonelle ikonografien knyttet til Afrodite/Venus og kvinnen i det er tydelig vist i en moderne setting, ikke en klassisk.<ref name="Tinagli_148"/><ref>Hope, Charles (1994): "Classical antiquity in Venetian Renaissance subject matter", Ames-Lewis, Francis, red.: ''New Interpretations of Venetian Renaissance Painting'', Birkbeck College History of Art ISBN 9780907904809; s. 56. Sitat: «... Titian's ''Venus of Urbino'', is anything other than a representation of a beautiful nude woman on a bed, devoid of classical or even allegorical content.»</ref>

<gallery mode="packed" heights="200px">
Fil:Botticelli-primavera.jpg|''Primavera'' (1470-1480-tallet) av [[Sandro Botticelli]]
Fil:TITIAN - Venus Anadyomene (National Galleries of Scotland, c. 1520. Oil on canvas, 75.8 x 57.6 cm).jpg|''Venus Anadyomene'' (ca. 1525) av [[Tizian]]
Fil:Tiziano - Venere di Urbino - Google Art Project.jpg|''Venus fra Urbino'' (ca. 1534) av Tizian
Fil:Angelo Bronzino - Venus, Cupid, Folly and Time - National Gallery, London.jpg|''Venus, Amor, Dårskapen og Tiden'' (ca. 1545) av [[Agnolo Bronzino]]
Fil:Titian - Venus with a Mirror - Google Art Project.jpg|''Venus med et speil'' (ca. 1555), av Tizian
Fil:Peter Paul Rubens, The Death of Adonis, ca. 1614. The Israel Museum, Jerusalem.jpg|Adonis' død (ca. 1614), av [[Peter Paul Rubens]]
Fil:Venus, Adonis y Cupido (Carracci).jpg|''Venus, Adonis og Cupid'' (ca. 1595) av [[Annibale Carracci]]
Fil:Diego Velázquez - Rokeby Venus.jpg|''Rokeby Venus'' eller ''Venus med speilet'' (1647-1651), [[Diego Velázquez]]
</gallery>

''Naissance de Venus'' («Venus’ fødsel», 1863) av [[Alexandre Cabanel]] hvor kunstnerens kombinasjonen av sensuell og klassisk framstilling synes å sveve «et sted mellom en gammel guddom og en moderne drøm».<ref>Kern, Stephen (1996): ''Eyes of Love: The Gaze in English and French Paintings and Novels 1840-1900'', Reaktion Books, Art & Art Instruction, ISBN 0-948462-83-3; s. 101</ref> Bildet ble en suksess ved [[Parissalongen]] i 1863 og umiddelbart kjøpt av [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] for hans personlige samling.<ref>Rosenblum, Robert (1989): ''Paintings in the Musée d'Orsay''. New York: Stewart, Tabori & Chang. ISBN 1-55670-099-7: s. 38.</ref>

[[Jacques-Louis David]]s siste verk var hans ''[[magnum opus]]'' fra 1824, ''Mars désarmé par Vénus'' («Mars Blir avvæpnet av Venus»).<ref name="Bordes_189"> Bordes (2005), s. 189.</ref> Det kombinerte elementer av klassisk, renessanse, tradisjonell fransk kunst og moderne kunstneriske stiler.<ref name="Bordes_189"/> Mens han jobbet med maleriet, beskrev David det og sa: «Dette er det siste bildet jeg vil male, men jeg vil overgå meg selv i det. Jeg vil sette datoen for mine syttifem år på det og etterpå vil aldri mer ta opp penselen min.»<ref name="Hill_155"> Hill (2007), s. 155.</ref> Maleriet ble først utstilt i [[Brussel]] og deretter i [[Paris]], hvor over 10 000 mennesker kom for å se det.<ref name="Hill_155"/> 

[[Fil:1863 Alexandre Cabanel - The Birth of Venus.jpg|thumb|upright=1.35|''Naissance de Venus'' («Venus fødsel»), ca. 1863) by [[Alexandre Cabanel]].]]

[[Jean Auguste Dominique Ingres]]’ maleri ''Venus Anadyomene'' var et av hans hovedverk.<ref name="Tinterow_358"> Tinterow (1999), s. 358.</ref> Louis Geofroy beskrev det som en «ungdomsdrøm realisert med kraften til modenhet, en lykke som få oppnår, kunstnere eller andre.»<ref name="Tinterow_358"/> Andre kritikere avfeide det som et stykke av fantasiløs, sentimental [[kitsch]],<ref name="Tinterow_358"/> men Ingres selv anså det for å være blant hans største verk og brukte samme figur i omtrent samme positur med samme modell for hans senere maleri fra 1856, ''La Source'' («Kilden»).<ref name="Tinterow_358"/>

Malerier av Venus var favorittene til [[Akademisk kunst|akademiske kunstnere]] fra slutten av 1800-tallet i Frankrike.<ref> McPhee (1986), s. 66–67.</ref><ref> Gay (1998), s. 128.</ref> [[Édouard Manet]]s maleri ''Olympia'' fra 1865 parodierte de nakne venusene til de akademiske malerne, særskilt Cabanels ''Naissance de Venus''.<ref> Gay (1998), s. 129.</ref> I 1867 viste den engelske akademiske maleren [[Frederic Leighton]] maleriet ''Venus Disrobing for the Bath'' («Venus kle av seg for bad») på akademiet.<ref name="Smith_145–146"> Smith (1996), s. 145–146.</ref> Kunstkritikeren J.B. Atkinson berømmet det og erklærte at «Mr Leighton, i stedet for å ta i bruk korrupte romerske forestillinger om Venus slik som Rubens legemliggjorde, har klokelig gått tilbake til den greske ideen om Afrodite, en gudinne som ble tilbedt og malt av kunstnere, som perfeksjonen av kvinnelig ynde og skjønnhet.»<ref name="Smith_146"> Smith (1996), s. 146.</ref> Et år senere malte den engelske maleren [[Dante Gabriel Rossetti]], et grunnleggende medlem av [[det prerafaelittiske broderskap]]et, ''Venus Verticordia'' (latin for «Afrodite hjerteskifteren»"), og viste Afrodite som en naken, [[Rødt hår|rødhåret]] kvinne i en hage med roser.<ref name="Smith_145–146"/> Selv om han ble bebreidet for sitt ukonvensjonelle emne,<ref name="Smith_145–146"/> nektet Rossetti å endre maleriet og det ble snart kjøpt opp.<ref name="Smith_146"/> I 1879 stilte [[William Bouguereau]] ut på Parissalongen sin egen utgave av Venus’ fødsel,<ref name="McPhee_66"> McPhee (1986), s. 66.</ref> som imiterte den klassiske tradisjonen med [[contrapposto]] og ble møtt med utbredt kritikerros, og konkurrerte med populariteten til Cabanels versjon fra nesten to tiår tidligere.<ref name="McPhee_66"/>

<gallery mode="packed" heights="200">
Fil:Venus and Adonis. Francois Lemoyne.jpg|''Venus og Adonis'' (1729) av [[François Lemoyne]]
Fil:Jacques-Louis David - Mars desarme par Venus.JPG|''Mars avvæpnet av Venus'' (1824) av [[Jacques-Louis David]]
Fil:1848 Jean-Auguste-Dominique Ingres - Venus Anadyomène.jpg|''Venus Anadyomene'' (1848) by [[Jean-Auguste-Dominique Ingres]]
File:Frederic Leighton - Venus Disrobing for the Bath.jpg|''Venus kle av seg for bad '' (1867) av [[Frederic Leighton]]
File:Dante Gabriel Rossetti - Venus Verticordia.jpg|''Venus Verticordia'' (1868) av [[Dante Gabriel Rossetti]]
File:The Birth of Venus by William-Adolphe Bouguereau (1879).jpg|''Venus’ fødsel'' (ca. 1879) av [[William-Adolphe Bouguereau]]
</gallery>

=== I litteratur ===
[[Fil:Edouard Zier illustration for Pierre Louys Aphrodite.jpg|thumb|upright|Illustrasjon av Édouard Zier for Pierre Louÿs erotiske roman ''Aphrodite: mœurs antiques'' fra 1896]]

I 1593 utga [[William Shakespeare]]s erotiske narrative dikt ''Venus and Adonis'' som var en gjenfortelling av frieriet til Afrodite og Adonis, basert på Ovids ''Metamorfoser'',<ref> Lákta (2017), s. 56–58.</ref><ref> Cyrino (2010), s. 131.</ref> Det var det mest populære av alle Shakespeares verker publisert i hans egen levetid.<ref name="Lákta_58"> Lákta (2017), s. 58.</ref><ref name="Hiscock_upaginert"> Hiscock (2017), s. upaginert.</ref> Seks utgaver av den ble publisert før Shakespeares død (mer enn noen av hans andre verk)<ref name="Hiscock_upaginert"/> og den nøt spesielt sterk popularitet blant unge voksne.<ref name="Hiscock_upaginert"/> I 1605 hyllet Richard Barnfield det,<ref name="Lákta_58"/> og erklærte at diktet hadde plassert Shakespeares navn «in fames immortal Booke».<ref name="Lákta_58"/> Til tross for dette har diktet fått blandet mottakelse fra moderne kritikere;<ref name="Hiscock_upaginert"/> [[Samuel Taylor Coleridge]] forsvarte det,<ref name="Hiscock_upaginert"/> men [[Samuel Butler (poet)|Samuel Butler]] klaget over at det kjedet ham<ref name="Hiscock_upaginert"/> og [[C.S. Lewis]] beskrev et forsøk på å lese det som «kvelende».<ref name="Hiscock_upaginert"/>

Afrodite dukker opp i [[Richard Garnett]]s novellesamling ''The Twilight of the Gods and Other Tales'' (1888),<ref> Clark (2015), s. 354–355.</ref> der de antikke gudenes templer er blitt ødelagt av kristne.<ref> Clark (2015), s. 355.</ref> Historier som dreide seg om skulpturer av Afrodite var vanlige på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.<ref> Clark (2015), s. 364.</ref> Eksempler på slike litteraturverk er blant annet romanen ''The Tinted Venus: A Farcical Romance'' (1885) av Thomas Anstey Guthrie og novellen ''La Vénus d'Ille'' (1887) av [[Prosper Mérimée]], som begge handler om statuer av Afrodite som mirakuløst har blitt levende.<ref name="Clark_361–362">Clark (2015), s. 361–362.</ref> Et annet bemerkelsesverdig eksempel er ''Aphrodite in Aulis'' av den anglo-irske forfatteren George Moore,<ref>Clark (2015), s. 363.</ref> som handlet om en gammel gresk familie som flytter til Aulis i Hellas.<ref>Clark (2015), s. 363–364.</ref>Den franske forfatteren [[Pierre Louÿs]] titulerte sin erotiske historiske roman ''Aphrodite: mœurs antiques'' («Afrodite: antikke moraler», 1896) etter den greske gudinnen.<ref name="Brooks&Alden_836–844">Brooks & Alden (1980), s. 836–844.</ref> Romanen nøt omfattende kommersiell suksess, men ble også en skandale for det franske publikummet på grunn av dens sensualitet og dens dekadente framstillingen av det greske samfunnet.<ref name="Brooks&Alden_836–844"/>

På begynnelsen av 1900-tallet ble historier om Afrodite brukt av [[Feminisme|feministiske]] poeter,<ref name="Clark_369"> Clark (2015), s. 369.</ref> som [[Amy Lowell]] og [[Alicia Ostriker]].<ref name="Clark_369"/> Mange av disse diktene handlet om Afrodites legendariske fødsel fra havets skum.[307] Andre feministiske forfattere, blant annet [[Claude Cahun]], [[Thit Jensen]] og [[Anaïs Nin]], brukte også myten om Afrodite. [309] Helt siden utgivelsen av [[Isabel Allende]]s bok ''Afrodite. Fortellinger, oppskrifter og andre afrodisiaka'' (1998), har navnet «Afrodite» blitt brukt som en tittel på dusinvis av bøker som alle har handling som mer eller mindre overfladisk er knyttet til hennes domene.<ref> Clark (2015), s. 372–374.</ref> Ofte nevner disse bøkene ikke engang Afrodite,<ref name=" Cyrino_134–135"> Cyrino (2010), s. 134–135.</ref> eller nevner henne bare kort og knapt, men bruker navnet hennes som et salgsargument.<ref name=" Cyrino_134–135"/>

=== Moderne tilbedelse ===
I 1938 grunnla Gleb Botkin, en russisk immigrant til USA, Church of Aphrodite («Afroditekirken»), en [[Nyhedendom|nyhedensk religion]] sentrert rundt tilbedelsen av en modergudinne, som dens utøvere identifiserte som Afrodite.<ref> Clifton (2006), s. 139.</ref><ref>Pizza & Lewis (2009), s. 327–328.</ref> Afroditekirkens teologi ble lagt fram i boken ''In Search of Reality'', utgitt i 1969, to år før Botkins død.<ref name=" Cyrino_141"> Cyrino (2010), s. 141.</ref> Boken framstilte Afrodite i et drastisk annerledes lys enn det grekerne så for seg henne i,<ref name=" Cyrino_141"/> i stedet ble hun tildelt rollen som «den eneste gudinnen til en noe nyplatonisk hedensk monoteisme».<ref name=" Cyrino_141"/> Den hevdet at tilbedelsen av Afrodite hadde blitt brakt til Hellas av den [[Mystikk|mystiske]] læreren [[Orfeus]], men at grekerne hadde misforstått [[Orfeus]]’ lære og ikke hadde innsett viktigheten av å tilbe Afrodite alene.<ref name=" Cyrino_141"/>

Afrodite er en betydelig guddom i [[Wicca]],<ref name="Gallagher_109–110"> Gallagher (2005), s. 109–110.</ref><ref name="Sabin_125"> Sabin (2010), s. 125.</ref> en moderne naturbasert [[Synkretisme|synkretisk]] nyhedensk religion.<ref> Sabin (2010), s. 3–4.</ref> Wiccan ser på Afrodite som et aspekt ved gudinnen<ref name="Sabin_125"/> og hun blir ofte påkalt ved navn under fortryllelser eller besvergelser som omhandler [[kjærlighet]] og [[romantikk]].<ref> Gallagher (2005), s. 110.</ref><ref> Sabin (2010), s. 124.</ref> Wiccan ser på Afrodite som herskeren over menneskelige følelser, erotisk spiritualitet, kreativitet og kunst.<ref name="Gallagher_109–110"/> 

Som en av [[de tolv olympiske guder]] er Afrodite en stor guddom innenfor [[dodekateisme]] eller Hellenismos ([[Polyteisme|polyteistisk]] rekonstruksjonisme),<ref>Brunwasser, Matthew (20. juni 2013): [https://www.bbc.com/news/magazine-22972610 «The Greeks who worship the ancient gods»], ''BBC News''.</ref><ref name="Gallagher_109–110"> Gallagher (2005), s. 109–110.</ref><ref name="Alexander_23"> Alexander (2007), s. 23.</ref> en nyhedensk religion som søker å gjenopplive og gjenskape religionen til [[antikkens Hellas]] i den moderne verden.<ref name="Alexander_23"/><ref> Alexander (2007), s. 9.</ref> I motsetning til Wicca er Hellenismos vanligvis strengt polyteistiske eller [[Panteisme|panteistiske]].<ref>Nicole M.: [https://www.hellenion.org/essays-on-hellenic-polytheism/my-hellenismos-101/ «My Hellenismos 101»], ''Hellenion.org''</ref><ref name="Alexander_22–23"> Alexander (2007), s. 22–23.</ref> Hellenismos ærer Afrodite først og fremst som gudinnen for romantisk kjærlighet,<ref name="Alexander_23"/> men også som en gudinne for seksualitet, skjønnhet og havet.<ref name="Alexander_23"/><ref>[https://www.paganfed.org/hellenism/ «Hellenism»], ''The Pagan Federation''</ref>