Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
[[Fil:Grini 1941-43.jpg|miniatyr|Quislings forsøk på å tvangsorganisere lærerne og på å nazifisere skolen førte til store protester, og i mars 1942 ble 1100 lærere arrestert. Mange ble først plassert på [[Grini fangeleir|Grini]] (bildet) før de ble sendt videre til Finnmark.<ref name="Vest-Agder" />]]
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom [[NS Ungdomsfylking|NS' Ungdomsfylkning]], alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte [[Norges Lærersamband]], mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.<ref name="Høidal(1988)-439" />

Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter [[Læreraksjonen i 1942|en lang rekke protester]] og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet [[Hjemmefronten]].<ref name="Høidal(1988)-440-441" /> Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etter hvert gi opp planene om ungdomstjeneste.<ref name="Høidal(1988)-442" />

[[Fil:Eivind Berggrav.jpg|miniatyr|upright|Oslo-biskop [[Eivind Berggrav]] var sentral i [[Den norske kirke|kirkens]] kamp mot Quisling. Under «[[kirkekampen]]» nektet et overveldende flertall av norske prester å følge NS-regjeringens instrukser.]]
Også [[Den norske kirke|kirken]] tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] [[Arne Fjellbu]] for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. [[Ragnar Skancke]]s Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop [[Eivind Berggrav]] som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet ''[[Kirkens grunn]]'' lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. 

Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av [[Den midlertidige kirkeledelse|nye kirkeledere]]. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok sin tilknytning til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.<ref name="Høidal(1988)-443-446" />