Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Skandinavia ===
[[Fil:Portræt af Christian II.jpg|miniatyr|[[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]] lyktes egenhendig å ødelegge enhver mulighet for union mellom Danmark og Sverige. {{byline| [[Michael Sittow]] |type=Malt av}} ]]
Skandinavia var i utgangspunktet tre forskjellige riker, men etter en maktkamp mellom [[Albrekt av Mecklenburg]] og andre, de mektige [[hanseatene]] inkludert, ble etter hvert Norge, Sverige og Danmark samlet under den politisk dyktige [[Margrete I]] – dronning av Danmark. Rent formelt var det hennes grandnevø, [[Erik av Pommern]], som styrte fra 1396, men det var underforstått at Margrete, som «mektig frue og husbonde», hadde den reelle makten. Da hun døde i 1412 viste Erik av Pommern seg som en langt mindre egnet konge, og han dro de tre landene inn i krig med hanseatene i 1420-årene. Hanseatene stengte handelen i Bergen og innførte blokade. I tillegg fikk de ansatt [[Kaperfart|kaprere]], bestående av et brorskap med sjøfarere fra Rostock og Wismar. Denne sjørøvervirksomheten sto ikke tilbake for vikingenes herjinger 400 år tidligere. Erik ble i 1440 avsatt i samtlige land etter stor misnøye med alle krigene og vanstyre. Dessuten var man misfornøyd med at han hadde gitt bort store landområder til utlendinger for å blidgjøre dem.<ref>Side 208-214, Jón Viðar Sigurðsson, Anne Irene Riisøy: ''Norsk historie 800 - 1536 Frå krigerske bønder til lydige undersåttar'', Det Norske Samlaget, Oslo, 2011</ref> 

Sverige hadde den svakeste tilknytningen til Kalmarunionen. Under [[Christian I av Danmark og Norge|Christian I]] var de tre skandinaviske rikene samlet i en kort periode etter at han gikk til krig mot dem og vant. Imidlertid ble seieren kortvarig. Etter en relativt fredelig tid under [[Hans av Danmark, Norge og Sverige|kong Hans]] fulgte den blodtørstige kong [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]], som tok livet av en rekke svenske adelsmenn (i ettertid kjent som [[Stockholms blodbad]]) og ved det for århundrer fremover ødela for framtidig samarbeid mellom Sverige og Danmark.<ref>Side 217-18, Sigurðsson, Riisøy</ref>

I forholdet mellom Danmark og Norge, var Danmark den klart overlegne parten. Norge hadde blant annet en svak militærmakt og bare en håndfull borger, i en tid der borger og tilhørende kavaleri var basisen for makt. I tillegg hadde svartedauden og Erik av Pommerns kostbare kriger gjort Norge fattige, og den norske [[leidang]]en var sterkt begrenset og brukte gammeldagse skip. I hele denne perioden var Norge dermed utdatert i forhold til hanseater og dansker med tanke på skipsfart. De lokale riksrådene i Norge hadde blitt redusert, og kongen, som gjerne holdt seg i Danmark, kunne styre Norge med færre utfordringer enn tidligere.<ref>Side 219-23, Sigurðsson, Riisøy</ref> I tillegg førte [[svartedauden]] i Norge, som i resten av Europa, til at det ble vanskeligere å finne arbeidskraft. I flere andre land prøvde adelen å knesette prinsippet om at de livegne skulle arbeide for de samme betingelsene som før svartedauden, altså med kontrakter som bandt dem til stedet de tilhørte og arbeidet gratis noen dager i måneden. Dette var umulig i Norge, ford det første fordi Norge aldri hatt en sterk nok adel til å innføre føydalismen, og for det andre var den nå ytterligere svekket. Dermed ble vanlige folk sterkere og adelen svekket. En svekket adel var også en svekket maktfaktor i forholdet til Danmark.<ref>Side 239-43, Sigurðsson, Riisøy</ref>