Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

== Perspektiv og ettertid ==

I over 150 år, fra midten av 1600-tallet og til rundt 1814, spilte de norske jernverkene en meget viktig rolle i landets næringsliv,<ref>''De gamle norske jernverk'', side 51</ref><ref>''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 54</ref> i årene før og rundt 1814 også i politikk og åndsliv.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 59</ref> Sammen med [[trelast]], [[fisk]] og skipsfart var [[kobber]] og jern det Norge på den tiden eksporterte.<ref group="note">«Omtrentlige anslag over verdien av norsk eksport i 1805 viser at trelast var størst med 4,5 millioner riksdaler. Deretter kom fisk med 2,7 millioner, skipsfart med 2,0 millioner og jern- og koppereksport med 0,8 millioner riksdaler.», side 25-26, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref><ref>''An Economic History of Norway 1815-1970'', side 17</ref> Jernverkenes nasjonale betydning kulminerte under [[Napoleonskrigen]]e; mens årene før 1807 var eventyrlige økonomisk,<ref group="note">«Jernverkene blev i disse år rene gullgruber for eierne. Produksjonsprisene holdt sig lave, enda jernverkene måtte konkurrere med trelansthandlerne om skogen.», fra [[Sverre Steen]], ''Det norske folks liv og historie gjennom tidene'', 1770-1814, Oslo, 1933 side 240</ref> så var årene etter tilsvarende dårlige.<ref group="note">«The traditional iron export also had hard times after 1815. Norway broke away from Denmark in 1814, at the same time leaving a cozy duty-free area for its iron and glass. Denmark, in turn, imposed heavy import duties on Norwegian iron, at the same time as prices took a downward turn. This was the beginning of the end. As the English coke iron began to compete, the Norwegian iron-foundries, based on charcoal, at the time the most capital-intensive ventures in the country, were forced out, one by one...»fra ''An Economic History of Norway 1815-1970'', side 23</ref> Tiden etter unionsoppløsningen i 1814 var tung for jernverkene,<ref name="sluttunion" group="note" /> noe et dramatisk fall i produksjonsvolumet også viste.<ref group="note">«Ogsaa de øvrige jernværker, paa denne tid 12 i tallet, maa i den første tid efter 1814 i det hele have indskrænket sin drift meget sterkt, sammenlignet med forholdene før krigen, idet den hele produktion, som i tiden 1791—1807 udgjorde 9000 tons rujern i gjennemsnit aarlig, i aarene 1813—1817 ikke udgjorde mere end omkr. 3500 tons aarlig.», fra ''Penge og kapital, næringsveie'', side 228</ref>

Samtidig som verkene etter norske forhold var store virksomheter,<ref group="note">«Verkene, som hadde røtter tilbake til 1640-årene, var kapitalkrevende, eksportorienterte og etter norske forhold store foretak.», side 78, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> var de små internasjonalt. Ved slutten av 1700-tallet utgjorde verdens samlede årlige forbruk av jern om lag 2/3 million tonn, hvorav de norske jernverkene produserte rundt 9&nbsp;000 tonn.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 27 og 49</ref> Den svenske produksjonen av jern var for eksempel om lag 8 ganger så stor som den norske.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 55</ref>

Av de rundt 16 jernverk i den sørøstlige delen av Norge<ref>''De gamle norske jernverk'', side 45</ref> var Moss Jernverk et av de mellomstore når vi ser på selve jernproduksjonen. I årene 1780-1800 var årlig forbruk av trekull ved norske jernverk rundt 140&nbsp;000 lester (om lag 270&nbsp;000 m³).<ref group="note">«Paa grundlag af de ovenfor sammenstillede opgaver over størrelsen at produktionen i slutten af det 18de aarh. ved de fire verk Fritzøe, Næs, Eidsfos og Hassel — som sammenlagt leverede henimod halvparten af landets hele jernproduktion — og det samtidig ved disse verk stedfundne forbrug af trækul, og videre paa grundlag af opgaverne over landets hele jernproduktion, kan det samlede aarlige forbrug af trækul ved landets jernverk for denne tid (1780—1800) beregnes til omkring 140 000 læster.», fra ''De gamle norske jernverk'', side 41</ref> Av dette forbrukte Moss Jernverk under 10&nbsp;000 lester.

Både i og etter perioden med jernverk basert på trekull ble det hevdet at trekullproduksjonen bidro til å utarme skogen, men ifølge [[Johan Herman Lie Vogt|Vogt]]s fremstilling i ''De gamle norske jernverk'' så synes det ikke å være hold i dette, trelasteksporten i samme periode var for eksempel over 7 ganger så stor.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 41–45</ref> Samtidig var trekull den viktigste innsatsfaktoren, og det var økende trekullspriser som til slutt tvang jernverkene til å stenge.<ref group="note">«Trækulkontoen spillede saaledes for de gamle jernverk oftest mere end dobbelt saa stor rolle, jævnlig endog tre gange saa stor rolle som malmkontoen. Og det var, som vi senere skal omtale, trækullenes stadig stigende pris, som i tiden omkring 1860—65 medførte jernverkenes nedlæggelse.», fra ''De gamle norske jernverk'', side 48, se også side 62–63</ref>

Den dansk-norske staten så jernverkene som strategisk viktig og subsidierte dem på flere ulike måter,<ref group="note">«Statlig deltakelse i utbygging av næringslivet var vanlig opp til 1814, og støtten omfattet blant annet penger, eneretter, importforbud, skattefritak og rett til brensel innen circumferenser.», side 79, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> dels ved at verkene fikk en cirkumferens hvor bøndene som bodde innenfor, hadde plikt til å levere trekull, dels ved en stor beskyttelsestoll og dels ved statlige bestillinger, som kanoner og ammunisjon til hæren og flåten.<ref name="ReferenceA">''De gamle norske jernverk'', side 56</ref> Jernverkene måtte betale skatt, såkalt tiende: i praksis beløp den seg til rundt 1,5 % av produksjonsverdien.<ref name="ReferenceA"/> Bortsett fra relativt kortere perioder på 1600-tallet, hvor Bærums Jernverk og [[Eidsvoll Verk|Eidsvolls Jernverk]] var eid av henholdsvis en nederlender og en fyrste fra [[Kurland]], var verkene på dansk-norske hender.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 58</ref>

I samtiden var Moss Jernverk særlig kjent for kanonstøperiet, ved etableringen det første i landet.<ref>''Moss Jernverk'', side 276</ref> Blant samtidens eksperter ble verket anerkjent, franske [[Gabriel Jars]] nevner for eksempel i 1767 Moss Jernverk sammen med [[Fritzøe Jernverk]] og [[Kongsberg Våpenfabrikk|Kongsberg Jernverk]] som de fremste i Norge.<ref>''Moss Jernverk'', side 277</ref> Man har i ettertid anerkjent jernverkenes viktige bidrag til innføring av teknologi og industrialiseringen av Norge;<ref group="note">«I et utviklingsperspektiv fester man seg ved at bergverkene utdannet fagfolk, at de var skole for teknisk og administrativ kompetanse, og at de stimulerte til økt kjøpekraft og utbredelse av pengeøkonomien.», side 79, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> den kjente juristen og sosialøkonomen [[Anton Martin Schweigaard]] skrev blant annet i 1840 at: «Bergverksdriften er bleven en Skole for mechaniske og techniske Færdigheder og Indsigte.»<ref>''De gamle norske jernverk'', side 54</ref>

Det er ikke mye som står igjen etter Moss Jernverk, det meste av bygningene fra verket er revet. Blant det som står, er administrasjonsbygningen (konvensjonsgården) og arbeiderboligene langs gaten nordover fra den. Møllen ved fossen har også blitt bevart.<ref>''Moss Jernverk'', side 273</ref>