Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

==== Gasdiffusion ====
Den mest lovende, men også mest utfordrende metoden for separasjon av [[isotop]]er var gassdiffusjon. [[Grahams lov]] sier at graden av [[effusjon|lekkasje av gass]] er omvendt proporsjonalt med kvadratroten av [[Molar masse|molekylvekten]], så i en boks med en halv-gjennomtrengelig membran og en blanding av to gasser, vil de lettere molekylene passere ut av beholderen raskere enn de tunge molekylene. Den gassen som kommer ut av beholderen har blitt noe anriket, mens den resterende gassen har blitt noe utarmet. Tanken var at en rekke kasser kunne stilles opp som i en serie av pumper og membraner slik at gassen etter hvert trinn ble en smule mer anriket. Forskning i prosessen ble utført ved Columbia University av en gruppe som omfattet Harold Urey, [[Karl P. Cohen]] og [[John R. Dunning]].{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=30–32, 96–98}}

[[Fil:K-25 aerial view.jpg|thumb|left|Oak Ridge K-25-anlegget]]

I november 1942 godkjente den militærpolitiske komite byggingen av et gassdiffusjonsanlegg bestående av 600&nbsp;trinn.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=108}} 14. desember aksepterte [[KBR (selskap)|M.W. Kellogg]] et tilbud på å bygge anlegget som fikk kodenavnet K-25. En kontrakt som endte på 2,5&nbsp;millioner ble forhandlet på plass. Et eget selskap med navn Kellex ble grunnlagt til prosjektet, og hadde Percival C. Keith, en av Kellogs' visepresidenter, som leder.{{Sfn|Jones|1985|s=150–151}} Prosessen stod ovenfor enorme tekniske vanskeligheter. Den sterk etsende gassen [[uranheksafluorid]] måtte brukes siden man ikke hadde funnet andre alternativ, og motorer og pumper måtte være 100 % tettet og omgitt av [[edelgass]].

Det største problemet var utformingen av barrieren som skulle være sterk, porøs og motstandsdyktig mot korrosjon fra uranheksafluorid. Det beste valget syntes å være [[nikkel]]. Edward Adler og Edward Norris lagde et trådnett av forsølvet nikkel. Et sekstrinns forsøksanlegg ble bygget på Columbia for å teste ut prosessen, men Norris-Adler-prototypen viste seg å være for dårlig. Kellex, [[Bell Laboratories|Bell Telephone Laboratories]] og {{Ikkerød|Bakelite}} Corporation fremstilt fremstilte et nytt trådnett av pudret nikkel. I januar 1944 beordret Groves Kellex-barrieren satt i produksjon.{{Sfn|Jones|1985|s=154–157}}{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=126–127}}

Kellex' utforming av K-25 bestod av en fire-etasjes 800&nbsp;meter lang U-formet struktur, som bestod av 54 sammenhengende bygninger. Disse var videre delt opp i ni seksjoner. Innenfor disse var det celler i seks trinn. Cellene kunne styres uavhengig av hverandre, eller i sammenheng innenfor en seksjon. Likeledes kunne seksjonene styres selvstendig eller som en del av en serie. Landmålere begynte byggingen med å stikke ut det 200&nbsp;ha store området i mai 1943.

Arbeidet på hovedbygningen startet i oktober 1943, og sekstrinns-pilotanlegget var allerede klar til drift 17. april 1944. I 1945 sløyfet Groves de øvre trinnet i anlegget og gav Kellex beskjed om å i stedet utforme og bygge et 540-trinns sideforsyningsanlegg som fikk betegnelsen 1944. Kellex overdro den siste enheten til operatøren [[Union Carbide|Union Carbide and Carbon]] 11. september 1945. De samlede omkostningene, inklusive K-27 som ble ferdig etter krigen, ble på 480&nbsp;millioner dollar.{{Sfn|Jones|1985|s=158–165}}

Produksjonsanlegget kom i drift i februar, og etter hvert som serie etter serie kom i gang steg kvaliteten på produktet. I april 1945 var K-25 kommet opp til en anrikelse på 1,1 % og det ferdige produktet fra termodiffusjonsanlegget S-50 begynte å bli brukt som råvare. Noen av produktene som ble fremstilt den følgende måneden nådde opp til nesten 7 % anrikelse. I august ble de siste av de {{formatnum:2892}}&nbsp;trinnene tatt i bruk. K-25 og K-27 nådde opp til sine fulle potensial i tiden kort tid etter krigen, og de virket bedre enn andre produksjonsanlegg. De ble også prototyper for en ny generasjon av anlegg.{{Sfn|Jones|1985|s=167–171}}