Redigerer Korfu (avsnitt)

=== Venetiansk styre ===
[[Fil:Pontikonisi Island 05-06-06.jpg|thumb|Øya Pontikonisi er hjem for klosteret Pantokrator. Den hvite steintrappen til klosteret minner om et musespor fra avstand, hvilket har gitt øya sitt navn.]]

Kérkyra, «Døra til Venezia», i århundrene da hele var [[Adriaterhavet]] var blitt [[Veneziabukten]],<ref>Pedro Tafur i 1436, [http://depts.washington.edu/silkroad/texts/tafur.html#ch5 Andanças e viajes]: «The Gulf of Venice runs for 800 miles between Italy and Esclavonia, and at the end of it is the island of Corfu, which the Venetians call their door, although Venice is in fact 800 miles away.»</ref> forble på venetianske hender fra [[1401]] og fram til [[1797]], men gjentatte ganger angrepet av [[muslim]]ske [[Det osmanske rike|osmanske]] sjø- og landstyrker, og underkastet fire alvorlige beleiringer i [[1537]], [[1571]], [[1573]] og [[1716]]. I løpet av disse angrepene forsvarte Korfu by seg gang på gang. Effektiviteten til de mektige venetiansk befestningsverkene på øya foruten også styrken til en del eldre bysantinske befestninger i Angelokastro, Kassiopi, Gardiki og andre, var en betydelig faktor for at Korfu forble fri. Historikeren Will Durant hevder at Korfu skylder republikken Venezia det faktum at øya var den eneste del av Hellas som aldri ble erobret og underkastet det [[muslim]]ske [[Det osmanske rike|osmanske rike]].<ref>Durant, Will (1981): ''The Renaissance'', MJF Books. New York, ISBN 1-56731-016-8, s. 684</ref>

I en rekke forsøk av de osmanske tyrkerne på å erobre øya begynte i 1431 da tyrkiske tropper under Ali Bey gikk i land på øya, forsøkte å erobre festningen, herjet og ødela de omliggende området, men ble til sist slått tilbake.<ref name="History of Corfu">[http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm «History of Corfu»]   {{Wayback|url=http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm |date=20090411090942 }}. ''Corfuweb.gr''.</ref>

[[Fil:Angelokastro (Corfu).jpg|thumb|left|Den bysantinske festningen [[Angelokastro (Korfu)|Angelokastro]] på Korfu, lokalisert på den vestlige grense av riket, var medvirkende i å slå tilbake osmanerne under den første store beleiring av Korfu i 1537, i beleiringen i 1571, og den andre store beleiring i 1716 som medvirket til at osmanerne ikke å greide å trenge gjennom forsvaret av Korfu i nord. Således greide tyrkerne aldri å opprette en brohode og okkupere øya.<ref name="Stamatopoulos1993">Stamatopoulos, Nondas (1993): [http://books.google.com/books?id=6m0-AQAAIAAJ ''Old Corfu: history and culture'']. N. Stamatopoulos. s. 164–165. Sitat: «Again, during the first great siege of Corfu by the Turks in 1537, Angelocastro ... and After a siege lasting a year the invaders were finally driven away by the defenders of the fortress who were helped by the inhabitants of the neighbouring villages. In 1571, when they once more invaded Corfu, the Turks again unsuccessfully attacked, Angelocastro, where 4,000 people had taken refuge. During the second great siege of the city by the Turks in 1716, Angelokastro once again served.»</ref>]]

Beleiringen av Korfu i [[1537]] var den første store beleiringen av osmanerne. Den begynte den 29. august 1537 med rundt 25 000 soldater fra den tyrkiske flåten som gikk i land og herjet rundt foruten å ta kanskje så mange som 10 000 greske øyboere som ble ført bort som [[slave]]r. Til tross ødeleggelsen av byga holdt festningen ut til tross for gjentatte angrep i løpet av tolv dager, og til sist forlot tyrkerne øya uten suksess grunnet dårlig logistikk og en epidemisk [[pest]] som tynnet ut i deres rekker.<ref name="History of Corfu"/><ref>Setton, Kenneth M. (1984): [http://books.google.no/books?id=EgQNAAAAIAAJ&pg=PA431&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Papacy and the Levant (1204-1571)''], American Philosophical Society, s. 431</ref>

Trettifire år senere i august 1571 kom tyrkiske styrker tilbake for nok et forsøk på å erobre øya. Etter å tatt Parga og Mourtos på det greske fastlandet angrep de øya [[Paxos]], deretter gikk de land på Korfus sørøstkyst og etablerte et stor brohode hele vegen fra den sørlige enden av øya ved Lefkimi til Ipsos på Korfus østlige midtseksjon. Disse områdene ble gjennomgående herjet og ødelagt som ved tidligere angrep. Uansett sto byen like stødig som forrige gang, igjen et vitnemål befolkningens tapperhet og de venetianske ingeniørenes dyktighet. Det er også verd å nevne en annen festning, [[Angelokastro (Korfu)|Angelokastro]] (gresk: Αγγελόκαστρο som betyr Angelos festning og er oppkalt etter dens bysantinske eier, Angelos Komnenos), beliggende ved nordvestkysten i nærheten av Palaiokastritsa (gresk: Παλαιοκαστρίτσα som betyr «stedet med den gamle festningen»). [[Borg]]en lå på et særlig bratt og høyt fjellknaus, og holdt også ut mot angrepene.<ref name="History of Corfu"/>

Disse nederlagene i øst og i vest på øya ble avgjørende for tyrkerne og de oppga beleiringen og forlot øya. To år senere forsøkte tyrkerne på nytt. De kom fra [[Afrika]] etter en seierrik militær kampanje, gikk i land på Korfu og brente og ødela de rurale områdene. Etter et motangrep fra de styrkene på øya ble tyrkerne tvunget til å forlate øya igjen.<ref name="History of Corfu"/>

En andre stor beleiring av Korfu skjedde i [[1716]] under den siste [[Den osmanske-venetianske krig (1714–18)|osmanske-venetianske krig]]. Etter erobringen av [[Peloponnes]] i [[1715]] dukket den osmanske flåten opp i [[Butrinto]] midt imot Korfu. Den 8. juli seilte den tyrkiske flåten med 33 000 menn til Korfu fra Butrinto og etablerte et brohode ved Ipsos.<ref name="History of Corfu"/> Den samme dagen møtte den venetianske flåten den tyrkiske i sundet ved Korfu og beseiret tyrkerne i det påfølgende sjøslaget. Den 19. juli, etter å ha tatt noen få fjerntliggende festninger, nådde den osmanske hæren høydene rundt Korfu by og la seg i beleiring. Til tross for gjentatte angrep og tung beskytning greide de ikke å bryte gjennom forsvaret og ble tvunget til å oppheve beleiringen etter 22 dager. 5000 venetianere og utenlandske [[leiesoldat]]er, sammen med 3000 øyboere, under lederskapet til [[Johann Matthias von der Schulenburg|grev von der Schulenburg]], var seierrike nok en gang.<ref name="History of Corfu from Corfu City Hall website"/><ref name="History of Corfu"/><ref name="History of Corfu from xenos website">[https://web.archive.org/web/20070814153129/http://www.corfuxenos.gr/History/venetian.htm History of Corfu] fra nettstedet Xenos</ref> Suksessen hadde igjen sin årsak i de omfattende befestningsverkene. Tilbakeslaget til osmanerne ble feiret i Europa da Korfu ble sett på som en bastion for den vestlige sivilisasjon mot den osmanske horde. I dag er imidlertid denne rollen blitt relativ glemt, men ble i sin tid feiret i musikkstykket ''Juditha triumphans devicta Holofernis barbarie'', komponert av den venetianske komponisten [[Antonio Vivaldi]] og framført i [[Venezia]] i 1716.