Redigerer Italia (avsnitt)

====Annen klassisk musikk====
{{Listen|
|filnavn=11 - Vivaldi Winter mvt 2 Largo - John Harrison violin.ogg
|tittel= Vivaldi: «Largo» fra «Vinteren» av ''De fire årstider'' (2:12)
|beskrivelse=John Harrison (fiolin), Wichita State University
|pos=left}}
Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Giovanni da Palestrina]] og [[Orlando di Lasso]] var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig [[Arcangelo Corelli]] som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.<ref>Side 393, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng.<ref>Side 387, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. [[Tomaso Albinoni]] og særlig [[Antonio Vivaldi]] langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen.<ref>Side 103–104, Nicholas Anderson: ''Baroque Music From Monteverdi to Handel'', Thames and Hudson, London, 1994</ref><ref>Side 425, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Blant de mest kjente er Vivaldis ''[[De fire årstidene]]''. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.<ref>Side 62, Nesheim</ref> I tillegg tok [[Domenico Scarlatti]] sonaten over i en mer leken form som passet bedre for [[Klassisismen (musikk)|Klassisismen]].<ref>Side 116–117, Anderson</ref>

Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. [[Luigi Boccherini]] hadde noe suksess i [[Madrid]], men han var ikke en dominerende komponist. [[Domenico Alberti]] var mest kjent for å ha stått bak [[alberti-bass]]en, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn [[generalbass]]. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig.<ref>Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I [[Romantikken (musikk)|Romantikken]] var særlig [[Niccolò Paganini]] en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant [[Franz Liszt]].<ref>Side 359, Harald Herresthal: ''Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie'', Aschehoug, Oslo, 2007</ref>