Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Opprinnelsesteorier===
[[Fil:Júpiter y Tetis, por Dominique Ingres.jpg|left|thumb|''Jupiter et Thétis'' av [[Jean Auguste Dominique Ingres]], 1811.]]
Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de [[hellige bøker|hellige bøkene]], selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241</ref> Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om [[Aiolos]] ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i [[Tyrrenhavet]].<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241-242</ref> Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 242</ref>

Max Müller forsøkte å forstå en [[indoeuropeere|indoeuropeisk]] religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, [[Vedisk mytologi|vediske]], «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: [[sanskrit]] [[Dyaus]]-pitar = gresk Zeus = latin [[Jupiter (gud)|Jupiter]] = norrøn [[Ty]].<ref>Allen, D.: ''Religion'', s. 12</ref>» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende [[Lingvistikk|lingvistiske]] bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske [[Varuna]] eller [[Moirae]] og [[norne]]ne.<ref>Poleman, H.I. :''Review'', s. 78-79; Winterbourne, A.: ''When the Norns Have Spoken'', s. 87</ref>

Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. [[Adonis]] ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «[[døende gud]]». [[Kybele]] har sin rot i [[Anatolia|anatolisk]] kultur mens mye av [[ikonografi]]en til [[Afrodite]] har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og [[Tiamat]] i ''[[Enuma Elish]]''.<ref name="SegaEdmunds">Edmunds, L.: ''Approaches to Greek Myth'', s. 184;Segal, R.A.: ''A Greek Eternal Child'', s. 64</ref>

Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.<ref>Reinhold, M.: ''The Generation Gap in Antiquity'', s. 349</ref>» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: [[Minoisk kultur|minoiske Kreta]], [[mykensk kultur]], [[Pylos]], [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Orkomenos]].<ref name="Burkert23">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 23</ref> Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med [[Kreta]], guden som okse, [[Zevs]] og [[Europa (mytologi)|Europa]], [[Pasifaë]] som underlegger seg oksen og føder [[Minotauros]] og videre. Professor [[Martin Persson Nilsson|Martin P. Nilsson]] konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid.<ref>Wood, M.: ''In Search of the Trojan War'', s. 112</ref> Ifølge [[Walter Burkert]] har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.<ref name="Burkert24">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 24</ref>