Redigerer Den dansk-svenske krig 1808–1809 (avsnitt)

=====Krigen resten av året=====
Etter at svenskene hadde fullført sitt tilbaketog fra Norge, hadde de norske styrkene rykket frem til grensen mot Sverige og satt opp grensevakt. I tiden fram til desember ble det gjort enkelte streiftog over grensen både fra norsk og svensk side, men de fikk liten betydning.

29. juni satte kaptein Jens Werenskiold med sin divisjon av Sønnenfjelske regiment over [[Singlefjorden]] til [[Lervik]] for et utfall mot den svenske feltvakten ved [[Svinesund]]. Under trefningen ble Werenskiold angrepet av en svensk bataljon som forsøkte å innhente nordmennene før de kom seg tilbake over sundet. 19 svensker ble tatt til fange mot 2 sårede nordmenn, og 1 svensk offiser ble drept.

I nord hadde oberst Staffeldt, som forøvrig ble utnevnt til generalmajor den 30. juni, holdt seg i ro på grensevakt i Eidskog med unntak av enkelte streiftog over grensen. Et planlagt framstøt mot fiendens svake høyre fløy over Tolvmilskogen inn i [[Dalarne]] med skiløperkompaniene som fortropp var under planen fikk ikke tilslutning av prins Christian August og måtte kanselleres.

I begynnelsen av juli fikk Staffeldt ordre om å rykke over grensen og gjennomføre norske streiftog på flere steder. En kolonne med fire kompanier ble sendt fram til Morast, en annen kolonne på to kompanier til [[Magnor]] tollsted og en tredje kolonne på tre kompanier med major Stabell i spissen til området sør mot Vestmarka. Stabells gruppe fortsatte videre inn i Sverige 18. juli og fram til de svenske stillingene ved [[Adolfsfors]], deretter tilbake til Matrand etter to dagers opphold på svensk grunn. Svenskene svarte i form av et overraskende angrep med 900 mann på de norske feltvaktene ved [[Emterud]] og Magnor den 19. juli. Svenskene hadde oppdaget at Lærdølenes feltvakt hadde dårlig vakthold, og de tok hevn for overfallet på Jerpset ved å ta Lærdølenes kompanikasse og 20 fanger, og de drepte 1 mann og såret en annen. Lærdølene foretok på egen hånd et mindre streiftog over grensen.

I august ville Staffeldt gå mot [[Falun]] som støttekorps for trønderne i [[Jemtland]] og sendte en styrke på 200 mann til Midtskogen 10. august. Støttekorpset marsjerte videre til [[Dalby]] i Sverige og returnerte til Baltebøl den 20. august. De fant ikke svenske tropper i området, bortsett fra grensevakten ved Midtskogen. For de norske troppene i nord ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med konstant vakthold, kjedsomhet og dårlige forhold i det tynt befolkede Eidskog med glissen bebyggelse og lite mat. Felttroppene måtte oppholde seg i barhytter resten av sommeren og inn i høsten.

Plyndringstokter mot svenske sivilister på den andre siden av grensen ble avverget. Om norske soldater hadde med seg tyvegods på veien tilbake fra streiftog, skulle dette sendes tilbake. Offiserene på begge sider var meget opptatt av at deres soldater skulle vise god oppførsel overfor sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket og det sparsomme næringsgrunnlaget ble raskt oppbrukt av de militære. Dårlig forpleining, elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat begynte å få en farlig virkning på troppene på begge sider av grensen.

Da det engelske hjelpekorpset til Sverige trakk seg tilbake til Storbritannia 3. juli, ble det planlagte angrepet på Sjælland oppgitt. Styrkene som hadde vært avsatt til dette ble sendt til Vestarméen. Svenskene hadde nå 18.500 mann langs norskegrensen, men det ble likevel en «stille» sommer og høst frem til september.

I nord hadde oberstløytnant [[Georg Adlersparre|Adlersparre]] foretatt et mindre fremstøt fra [[Eda]] i [[Värmland]] med en bataljon og 400 jegere mot den norske feltvakten ved Vilsberg den 2. september. Under kampene forsøkte løytnant von Krogh med en pelotong bergenhusiske musketerer å bryte seg gjennom de svenske linjer i et bajonettangrep, men ble nedkjempet. 34 nordmenn ble tatt til fange, og flere sårede døde senere.

{{Flere bilder
| justering    =  høyre
| retning      =horisontal
| bredde       =

| bilde1=  Kort og Forestilling af Situationen og slaget ved Berby den 12. Sept. 1808 - no-nb krt 00591.jpg
| bredde1= 170
| alt1= 
| bildetekst1  =

| bilde2= Bloch_-_Kampen_ved_Berby_1808.jpg
| bredde2= 180
| alt2= 
| bildetekst2  =

| bilde3= 
| bredde3= 180
| alt3= 
| bildetekst3  =

| bilde4=
| bredde4= 105
| alt4= 
| bildetekst4  =

| undertekst =Kart over slaget ved [[Berby]] 12. september [[1808]] (utgitt 1810) og [[Andreas Bloch]]s skildring av kampen. [[Kampene i Enningdal|Stridighetene i Enningdalen]] i Østfold var del av den dansk-svenske krigen 1808–1809.{{byline|type=Bilder|[[Nasjonalbiblioteket]]s kartsamling og H. Angell: ''Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814'', utgitt 1914}}
| justering_undertekst = left 
}}

Oberst Carl Henrik Posse som overtok kommandoen over de svenske troppene ønsket å stive opp den lave moralen og uroe nordmennene. Dermed ble det foretatt et utfall inn i Norge med det som kalles en «væpnet rekognosering» den 12. september 1808 med 1.400 mann fordelt på to kolonner. Dette var inspirert av det heldige utfallet ved Eda.

Utfallet inn i Norge begynte i [[Naverstad]] og [[Skee]] mot Enningdalen mot major Krebs' grensevaktstyrkene ved [[Berby]]. I selve [[trefningen ved Berby|trefningen]] deltok om lag 900 svensker mot 400 nordmenn, men major Krebs viste seg som en kompetent og aggressiv offiser under de harde kampene om Berby gård, brua over Rørselva og Tyslingmoen. Posse innså at angrepet hadde kjørt seg fast og bad om våpenhvile for å trekke troppene tilbake, dette gikk Krebs med på. De norske styrkene hadde nesten brukt opp ammunisjonen etter fire timers kamp. Så snart våpenhvilen (på kun en halv time) var over, inntok de norske troppene sine tidligere stillinger. Posse var forundret over den rasende motstanden og trakk seg tilbake over grensen. De norske tapene var 33 døde og sårede mot de svenske tapene på 48 døde og sårede (usikkert).

I oktober hadde svenskene foretatt et utfall med mindre avdelinger for å forstyrre og alarmere nordmennene på Vestmarka og Austmarka, mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedveien fra Magnor den 20. oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene tilbake til [[Skotterud]], og det ble forberedt forsvar på stedet mot svenskene. Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake over grensen. En uke senere trakk Staffeldt størsteparten av sine styrker tilbake til Lier for å gå i vinterkvarter.