Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

=== De slesvigske kriger ===
{{Utdypende|Danmarks historie (1814-1848)}}
[[Fil:Grundlovgivende rigsforsamling - Constantin Hansen.jpg|thumb|300px|right|[[Den Grundlovgivende Rigsforsamling (maleri)|Den grunnlovgivende forsamling]]. Maleri av [[Constantin Hansen]].]]

De nasjonale og liberale strømninger vokste seg etterhvert kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt og forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk av [[revolusjon]]ene i Europa [[1848]] ga [[Frederik VII]] etter og satte i gang arbeidet med å lage en ny [[forfatning]]. [[Danmarks Riges Grundlov]] ble underskrevet av kongen [[5. juni]] [[1849]]. [[Enevelde]]t ble opphevet, og det ble innført [[konstitusjonelt monarki]] med maktdeling.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999a|s=22-49.}}</ref> Den [[lovgivende makt]] lå hos en [[Rigsdagen|riksdag]] med to kamre: [[Folketinget]], som alle voksne og mannlige danske borgere hadde stemmerett og valgbarhet til, og [[Landstinget]], hvor kun eiere av jord eller kapital hadde stemmerett og valgbarhet. Den [[utøvende makt]] lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den [[dømmende makt]]s uavhengighet ble garantert ved at dommerne ble sikret mot avskjedigelse.

Det danske riket besto av fire deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene [[Slesvig]] og [[Holstein]], og de nordatlantiske øyer ([[Færøyene]] og [[Island]]). I løpet av [[1700-tallet]] og især [[1800-tallet]] betraktet man kongeriket og hertugdømmene som ett land, den såkalte «helstaten», mens de nordatlantiske og opprinnelige [[Norge|norske]] besittelsene ble betraktet som [[koloni]]er og behandlet deretter. Det tysktalende flertall i hertugdømmene var misfornøyd med tankegangen om helstaten, og de [[Nasjonalisme|nasjonal]]-[[Liberalisme|liberale]] strømningene munnet ut i et krav om uavhengighet i forhold til Danmark. I Danmark ga den samme [[ideologi]] kraft til et krav om innlemmelse av hertugdømmet Slesvig. Det utløste i [[1848]] den [[første slesvigske krig]],<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=232-234.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|s=58-62.}}</ref> som endte med [[status quo]] etter at [[Storbritannia]] hadde meglet.

Etter krigen fortsatte den politiske debatten i Danmark, og de nasjonal-liberale nådde fram med et krav om å innlemme Slesvig i kongeriket, mens man gjerne oppga Holstein. Ved grunnlovsreformen i [[1864]] ble helstaten gjennomført ved at Slesvig formelt ble innlemmet i riket. I Slesvig bodde tysktalende og dansktalende side om side, men siden middelalderen hadde adelen i hertugdømmene et dokumentert krav på «dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt» (= ''at de skulle forbli udelte sammen''), og dette ble brukt som grunnlag for at [[Preussen]] og [[Østerrike]] kunne komme den tysktalende befolkningen til hjelp i deres opprør mot helstaten, den [[andre slesvigske krig]]. I kontrast til situasjonen tidligere, kom det ikke i stand en mekling. Danmark tapte krigen og måtte avstå hertugdømmet til en felles prøyssisk-østerriksk administrasjon. Etter krigen mellom Preussen og Østerrike i [[1866]] kom områdene under et rent prøyssisk styre. Etter en folkeavstemning i [[1920]] i [[Sønderjylland]] kom [[Nordslesvig]] tilbake til Danmark, mens [[Sydslesvig]] forble i [[Tyskland]].