Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Statsakten ===
[[Fil:Statsakten, mottakelse på Stortinget..jpg|miniatyr|[[Wilhelm Rediess]], [[Josef Terboven]], Vidkun Quisling og [[Paul Wegener (Gauleiter)|Paul Wegener]] i mottagelse i [[Stortingsbygningen]] under [[Statsakten på Akershus|Statsakten]] i 1942.{{Byline|Riksarkivet/NTB}}]]
[[Fil:Statsakt in Berlin National Archives of Norway.jpg|miniatyr|Quisling mottas hos [[Hitler]] i Berlin 13. februar 1942. Foran fra venstre: rikskommissær [[Josef Terboven]], Quisling, Hitler, sjef for rikskanselliet [[Hans Lammers]], sjefsadjutant [[Julius Schaub]] og partisekretær [[Martin Bormann]] (foran til høyre).{{Byline|Riksarkivet}}]]
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. Den 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «[[ministerpresident]]». Senere på dagen fulgte høytideligheter på [[Akershus festning]], med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.<ref name="Dahl(1992)-275" />

Vidkun Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset [[Norges Grunnlov|grunnloven]] og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av [[kongen i statsråd]], selv om regjeringen og kongen igjenom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe [[maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]] under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som [[lovgivende makt|lovgiver]] og regjeringens funksjon som [[utøvende makt]] – det såkalte [[førerprinsippet]]. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.<ref name="Dahl(1992)-280-281" />

Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis [[vetorett]] overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av [[Norges riksvåpen|rikets segl]] – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på [[Det kongelige slott]] og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut [[Orden (utmerkelse)|ordner]] og organisere [[statsbesøk]].<ref name="Dahl(1992)-284" />

Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|riksminister for de okkuperte østområder]] gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for [[Austrveg|norsk deltagelse]] i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.<ref name="Dahl(1992)-289-290" />