Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Bobrikovs russifisering under Nikolaj II ===
[[Fil:Eugen schauman.jpg|thumb|Den politiske aktivisten [[Eugen Schauman]] myrdet Bobrikov i senatshuset i Helsingfors]]
[[Fil:Nikolai Bobrikov.jpg|thumb|Generalguvernør [[Nikolaj Bobrikov|Bobrikov]] var den mest synlige forkjemperen for russifisering i den første russifiseringsperioden og ble i 1904 myrdet i Helsingfors.]]
{{Utdypende|Russifiseringen av Finland}}
Etter at [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] besteg tronen i 1894, forsterket det offisielle Russland forsøkene på å harmonisere forvaltningen. I bakgrunnen truet krigsfare utenfra og revolusjonære bevegelser innenfra, og like mye som tidens storrussiske ideologi førte dette til et ønske om å stramme opp riksforvaltningen.<ref>Virrankoski II, s. 582 f.</ref> På oppdrag av tsaren utarbeidet infanterigeneralen [[Nikolaj Bobrikov]] i 1898 en hemmelig plan om å knytte Finland nærmere Russlands forvaltning. Den 29. august samme år ble Bobrikov utnevnt til Finlands generalguvernør – til forskjell fra forgjengerne ikke på forslag fra Finlands ministerstatssekretær, men fra krigsministeren.<ref>Virrankoski II, s. 583</ref>

15. februar 1899 skrev tsaren under det såkalte [[Februarimanifestet]] som tok fra lantdagen dens lovgivende makt: finske lover som ble ansett å ha betydning for hele det russiske rikets interesser skulle heretter utstedes av tsaren og det russiske riksrådet. Den finske offentligheten samlet seg til en massiv politisk motstand mot det de oppfattet som en begynnende nedleggelse av finsk autonomi. I løpet av ti dager etter at manifestet var bekjentgjort ble det samlet inn 520&nbsp;000 protester, men tsaren tok ikke mot delegasjonen som skulle overrekke [[petisjon]]en med underskriftene.<ref>Virrankoski II, s. 583–586</ref>

Forsøket på å finne en riktig strategi for å forsvare autonomien splittet det finske politiske landskapet. Svekomanene og det ungfinske partiet falt ned på et strengt konstitusjonelt standpunkt og avviste enhver ettergivenhet overfor tsaren. Angrepene på autonomien mente de skulle møtes med passiv motstand og forfatningen forsvares med en fast holdning. Det finske partiet var mer ettergivende og forsøkte å holde de russiske bestrebelsene i sjakk ved å bekrefte den finske lojaliteten.<ref>Virrankoski II, s. 586 f.</ref>

En ny vernepliktslov trådte i kraft 12. juli 1901, men tross presse- og brevsensur, avskjedigelse av embetsmenn, deportasjoner, innskrenkninger i forsamlingsretten og utvidede fullmakter for det hemmelige politiet, klarte ikke Bobrikov å bryte verken den passive eller åpne motstanden.<ref>Virrankoski II, s. 587</ref> Represjonen førte til en radikalisering av mange som tidligere hadde vært konstitusjonelt orientert, disse tok nå i bruk passiv motstand som våpen. På slutten av året 1903 ble det grunnlagt et aktivistisk motstandsparti som senere satte inn paroler om Finlands uavhengighet på sine faner. Uavhengig av partitilhørighet gikk også mange i akademiske kretser til det skritt å ty til aktivisme.

Generalguvernør Bobrikov kan ha vært på vei til å overvinne motstanden da [[den russisk-japanske krig]]en brøt ut i 1904. 16. juni 1904 kom [[Eugen Schauman]] seg inn i senatshuset og skjøt Bobrikov og seg selv. Schaumann døde umiddelbart, Bobrikov dagen etter.<ref>Virrankoski II, s. 591 f.</ref> Som følge av at Russland var svekket etter det uventede tapet mot Japan, de revolusjonære hendelsene og generalstreiken samme år ble februarmanifestet og de lovene som var utstedt på grunnlag av manifestet avskaffet den 4. november 1905. Slik endte en periode som i Finland blir betegnet som den første undertrykkingsperioden.