Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

=== Endringer frem til moderne tid ===
I et manuskript fra Det kongelige bibliotek i København med tittel ''Om Lappernis Waesen i Lewemaade og Afguds Dyrckelse i Nordlandene fra forrige Tiider'' er det en beskrivelse av samekulturen på 1700-tallet. Manuskriptet har ukjent forfatter, men gir en beskrivelse av samer (lapper) i Nordlandene. Sjøsamene, som alment kalles for ''bygdelapper'', bor ute ved kysten eller i utmarken, de har ryddet sine boplasser, pløyer jordene, sår og har kreatur og bor ellers som bønder. De gjorde ellers stor nytte av skogen som blant annet brukes til ved. De med best råd har reinsdyr som de lar svenske samer passe, samt at de melker reinen og lager ost og smør som sjøsamene får på høsten. For dette betaler sjøsamene med fisk. Sjøsamene beskrives som norskkyndige, men taler samisk seg imellom. De unge samene er i sin «Gudskundskap» på alle måter like så gode som bufolk, det vil si den norske allmuen. Mange av bygdesamene hadde også ord på seg for å være gode snekkere og båtbyggere, blant annet bygger de jekter. Noen er også gode smeder. Manuskriptet omtaler også samer som var så fattige at de vandrer rundt i bygdene og tigger. Disse har svensk opphav og det forklares at de ikke har greid å betale sine årlige skatter. Skattene i Sverige omtales som høye og de som har blitt utarmet har blitt jaget derifra. Spesielt på Helgeland omtales det at fattige samer flakker rundt i båter, gjør arbeid for bøndene og får betaling i form av mat. Når vinteren kommer kjøper de eldre hester som de spiser. I andre tekster omtales de fattige svenske samene som ''markefinner''.<ref name=FP>{{Kilde bok | forfatter= Fjellström, Phebe | redaktør= | utgivelsesår= 1985 | tittel= Samernas samhälle i tradition och nutid | utgivelsessted= Umeå | forlag= P. A. Nordstedt & Söners Förlag | isbn= 91-1-853222-5 | språk= Svensk | url = | side = 27–31}}</ref>

==== Påvirkning av innflyttere ====
I Nord-Troms og Finnmark var sjøsamene så å si alene i sine bosetningsområder, og selv da det på slutten av 1700-tallet kom norske og finske tilflyttere kom de ikke inn på samenes områder. Derimot i områder lengre sør som i Ofoten, kom det norske bosettere så tidlig som fra slutten av 1500-tallet. Samenes respons på dette er å flytte ut til mer marginale områder. På lang sikt ble samene assimilert med nordmenn i disse områdene.<ref name=KS6>[[#KS|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 6.]]</ref>

Denne forskjellen på påvirkning fra andre innflyttere gjør at områdene med sjøsamer i Nord-Troms og Finnmark har hatt en større stabil bosetning. Dermed har sjøsamene i disse områdene drevet med tradisjonelle næringer som fiske, husdyrhold og utmarksnæringer opp til moderne tid. Her har også noen drevet med reindrift, om enn som en binæring. I Finnmark har systemet med sesongmessig bosetninger vært drevet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, deretter ble sjøsamene bofaste.<ref>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 6.]]</ref>

==== Sjøsamenes næringsveger i forandring ====
I dagens Nordland og Troms hadde utviklingen ført til tre kategorier samer rundt år 1600; de tidlig etablerte sjøsamer (''bufinner''), [[bygdesamer]] (''skovlapper'' eller ''markefinner'') og ''fjellapper'' som lever nomadisk. Bygdelapper hadde svensk avstamning og hadde vandret over for å slå seg ned i utkanten av norske kystbygder. Markefinner ble de derfor også kalt fordi de slo seg ned i «marka», som ofte var tidligere sommerboplasser.<ref name=Å1213>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 12–13.]]</ref>

[[Fil:Kystsamer fjellsamer skogsamer.jpg|mini|Skisse som viser ulike tilpasninger for samisk reindriftsnomadisme med trekkrute gjennom året. <small>Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

En driver for sjøsamenes liv og næringer har vært utviklingen for innlandssamene. Frem til 1500- og 1600-tallet drev innlandssamene med jakt, fiske og fangst, men etter dette gikk de mer over til mer reindrift. Da antallet rein økte måtte de ta større området i bruk, noe som gjorde at kystområder ble utnyttet til sommerbeite. Etter som dårlige beiteår, reinpest og andre vansker inntraff bestemmer innlandssamer seg for å heller satse på et liv ved kysten. Dette skjer gjerne med tilknytning til gamle sommerbeiteområder. I nordlige deler av Nordland og Sør-Troms bosatte disse nye sjøsamene seg i ubebodde områder, eller andre områder som de ut fra sine forutsetninger kunne utnytte.<ref name=KS6/> Disse nye bosetningene for kystsamer vokste til å bli store bygder i enkelte fjorder. Helt frem til rundt 1940 var disse bygdene basert på fiske og jordbruk. I motsetning til den tidligere etablerte kystsamebefolkningen kan det se ut til at de utnyttet utmarken i større grad, hvilket vil si jakt, fangst, bærplukking, skogsdrift og noe reindrift.<ref name=KS7>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 7.]]</ref>

Sjøsamene hadde kraftig befolkningsvekst fra 1500-tallet og helt ut til 1900-tallet. Derimot sank den norskspråklige befolkningen i Finnmark frem mot år 1800. De norskspråklige befolkningen var bare halvparten så stor i år 1900 som den var i år 1550. Samene i fjordstrøkene hadde på samme tid økt til det fire- eller femdobbelte. Årsaker til dette mener historikeren er at samene hadde et allsidig næringsgrunnlag og skaffet mye mat fra havet. I tillegg kunne de dra nyte av handelskontakter mot både svenske- og russiske kjøpmenn, slik at de ikke på samme måte som nordmennene var avhengig av nordlandshandelen.<ref name=Å2426/>

Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

I henhold til etnografen [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.<ref name=FP/>

==== Pomorhandel med Russland ====

{{utdypende artikkel|Pomorhandel}}
Pomorhandel med russiske skippere og bønder kjenner en til fra 1700-tallet, men den går lengre tilbake i tid. Det foregikk byttehandel med livsviktige varer om sommeren i kyststrøkene. Dette passet godt med sjøsamenes årsrytme, blant annet med sommerfiske i fjordene. Den viktigste varen var brødmel. Pomorhandlene var ulovlig og norske handelsborgere motarbeidet den. Imidlertid innså myndighetene at det var nyttig at livsviktige varer fant veien til Finnmark, dermed så de mellom fingrene med virksomheten.<ref>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 27.]]</ref>

==== Eiendom og rettigheter ====
Finneodelen som ble innstiftet på begynnelsen av 1600-tallet kom under press i slutten av århundret og utover på 1700-tallet. Det var mange nordmenn som ville flytte inn i fjordene i Nordland på denne tiden, mulighetene for boplasser kom når sjøsamene solgte sine gamle ''finnejorder''. Samene solgte eiendommene for å sanere gjeld. Eiendommene ble gjerne kjøpt opp av kjøpmenn, prester og sorenskrivere og solgt videre til innflyttere.<ref name=Huk144145>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 144–145.]]</ref>

Myndighetene likte ikke denne utviklingen. Kongen ga i 1727 beskjed om at samenes privilegier skulle undersøkes, og at nye byrder ikke måtte pålegges. Kongen skriver at «en del av de norske undersåtter i Nordlandene gjør finnerne og lapperne sammensteds atskillig innpass og uret i de småe plasser, som en del av disse fra arilds tid, innerst i fjordene på en del steder ... har oppryddet».<ref name=Huk144145/>

Presset på samene fortsatte til tross for myndighetenes inngripen for å beskytte deres jordeiendommer. I 1755 kom en bestemmelse om like skattesatser for nordmenn og samer. Så i 1761 ble finneodelen avskaffet.<ref name=Huk144145/>

I Finnmark var forholdene annerledes, ved at staten eide praktisk talt all jord frem til 1775. Da kom det en forordning om salg av jordbruksland. Dette fordi staten ville stimulere til utvikling av jordbruket, og derfor ville innføre privat eiendomsrett til jord. Imidlertid var dette et brudd med samisk tradisjon som innebar at siidaen i fellesskap eide jorden. Systemet ble avviklet av flere årsaker. Både sjøsamer og innlandssamer drev nomadisk reindrift i større utstrekning enn før, dermed ble siidagrensene overskredet. Dessuten kom det innflyttende [[kvæner]] og nordmenn som fikk eiendomsrett, dermed ble det også nødvendig for samene som drev jordbruk å få samme private rettigheter.<ref name=Å26/>

Typisk viste plasseringen i kirkene rangordenen i samfunnet ellers: Handelsmenn og øvrighet satt fremme i kirken, bøndene satt på plassene lenger bak, husmenn på gallerier og samer på de minst standsmessigst plassene. Slik var det i [[Skjerstad kirke]] i Salten bygget i 1759. Her ble samen sett ned på i samfunnet, men andre steder kunne det være helt annerledes. I Tysfjord der halvparten av befolkningen var samer på slutten av 1700-tallet, levde nordmenn og samer tett sammen. De samme forholdene kjenner en til fra [[Skjomen]] i Ofoten. Sjøsamene fra gamle gårder kunne slike steder ha fremtredende stillinger i bygdesamfunnet, blant annet kjenner en til at de var [[Lagrettemann|lagrettemenn]], altså meddommere i retten.<ref>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 174.]]</ref>

==== Fornorskningen av samene ====
{{utdypende artikkel|Fornorsking av samer}}

[[Fil:Shaman.jpg|mini|Same med [[runebomme]] fra [[Knud Leem]]s bok "Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levenmaade og forrige Afgudsdyrkelse" fra 1767.]]

Samenes opprinnelige relgion var [[sjamanisme]], altså en naturtilknyttet religion. Frem til 1600-tallet var samene nesten ukjente med kristendommen, men i det etterfølgende århundret ble kristningen av samene et statsanliggende. Presten [[Thomas von Westen]] var den som ledet dette arbeidet. I år 1716 reiste han nordover med to misjonærer for å lære samene om kristendommen. Han fikk blant annet bygget flere kirker (''finnekapell''). Samenes religion ble sett ned på, og opplæringen og forkynnelsen fikk et tvangsmessig preg, blant annet ble de tradisjonelle religiøse trommene, kalt runebommer, samt offerplasser, ødelagt.<ref name=S2224>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side 22–24.]]</ref>

Med konfirmasjonsloven i 1736 ble konfirmasjon obligatorisk. Denne ordningen betydde organisering av skolegang og kristendomsundervisning, også for samene. Kapeller ble bygget i fjordene slik at samene kunne få gudstjeneste. Westen gikk inn for at opplæringen skulle være på samisk, men det ble etter hans tid besluttet at opplæringen skulle være på dansk.<ref name=S2224/>

[[Læstadianerne|Læstadianismen]] fikk stor betydning for sjøsamene både som religiøs vekkelse og som kulturell oppreisning. Det var den svenske presten [[Lars Levi Læstadius]] som stod bak bevegelsen. Han behersket samiske språk, noe som hans misjonærer også gjorde. Sjøsamer som kom i kontakt med læstadianismen fikk den gjennom reindriftsamer som hadde vært på vekkelsesmøter, og som senere fortalte om dette på sommerbeite ved kysten.<ref name=S2627>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side 26–27.]]</ref>

Læstadianismen var kjent for sin asketiske livsholdning. Alle skulle være like for Gud, og samenes enkle [[Samedrakt|kofter]] og kommager var klær det sømte seg å bruke.<ref name=S2627/>

Utover i 1870-årene begynte [[sosialdarwinistiske]] ideer å få fotfeste i Europa, og så også i det offisielle Norge. Et grunnsyn innenfor sosialdarwinismen er at noen noen raser er overlegne andre. Historikerne [[Einhart Lorenz]] har beskrevet hvordan tradisjonelle konflikter mellom samer og bofaste nordmenn ble legitimert ved  sosialdarwinistisk tenkning. Kulturer ble inndelt i høytstående og primitive, og det ble sakt at de primitive folkeslag ville bukke under i kampen for tilværelsen.<ref name="ReferenceB"/> Rent praktisk fikk dette betydning for språket undervisningen i skolene foregikk på. Norsk var ikke vanlig i skolene i samisktalende områder før ut i 1960-årene.

==== Samens boliger ====
{{Utdypende artikkel|Gamme}}

[[Fil:Kystsamisk jordgamme.jpg|mini|Sjøsamisk [[gamme]] fra Finnmark. <br /><small>Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

[[Fil:Leem kota1.png|mini|[[Knud Leem]]s illustrasjon fra 1767 av hvordan livet i en gamme utfolder seg. Legg merke til inndelingen av gulvarealet i forskjellige soner.]]

Historikere har hatt forskjellige oppfatninger av hva som er samenes opprinnelige husformer. Språkforskeren [[Konrad Nielsen]] mente at det samiske teltet er den opprinnelige boformen, og at gammene med torvdekke trekonstruksjoner utviklet seg fra disse. Etnografen [[Gutorm Gjessing]]s forskning tyder på at det er hus med bein fra hval for de bærende konstruksjoner var opprinnelsen. Gjessing mener at gammer har vært i bruk siden steinalderen langs det meste av Norskekysten. I et større perspektiv har boligformen rundt hele polkalotten vært torv- og jordhus, da torv, jord og stein var nesten de eneste tilgjengelige byggematerialer.<ref name=V/>

Presten [[Knud Leem]] er den første som beskriver sjøsamenes boliger i 1767 (''Beskrivelser over Finnmarkens Lapper''). Han beskriver at en typisk gamme består av krumme stokker. Disse er dekket av mindre runde eller kløyvde stokker. Utenpå disse er det først never og deretter torv. I midten av taket var det et hul for røyken fra ildstedet (samme arrangement som i en [[årestue]]).<ref name=V/>

Da sjøsamene utvidet næringsvirksomheten til husdyrhold, ble det nødvendig å utvide den enkle gammen til et større og mer langstrakt hus. Dette har allerede skjedd på Leems tid, og han beskriver store gammer hvor både mennesker og dyr bor under samme tak rundt 1740. Forskjellige typer har vært i bruk, der noen hadde mange rom slik at en del fungerer som fjøs og andre deler har oppholdsrom for menneskene.<ref name=V/>

I hele Nord-Norge var ikke tømmerlaftede hus i bruk før på begynnelsen av 1500-tallet. Ute i fiskeværene var rorbuene av torv- og steinhytter helt opp til 1800-tallet. I fiskevær som sjøsamene brukte kjenner en også til bruk av telt.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 377.]]</ref>