Redigerer Senterpartiet (avsnitt)

=== Navndiskusjonen ===
Arbeidsutvalget i [[Bondepartiet]], med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementets]] protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertittel på listene», som det heter fra protokollen. Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken.

[[Fil:Landsmote-1950.jpg|miniatyr|Landsmøte i Bygdefolkets Ungdomsfylking (stiftet 1949) på Eidsvoll i 1951. Senere kalt [[Senterungdommen]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Senterungdommen|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Senterungdommen|besøksdato=2018-07-15|etternavn=Garvik|fornavn=Olav|dato=2018-05-16|språk=no}}</ref>]]

I mars 1953 drøftet arbeidsutvalget flere muligheter, men navnet «Det norske Folkeparti» var langt fremme i debatten. Måneden etter var det landsmøtet som grep fatt i saken. Hans Holten, som på dette tidspunkt også var redaktør i [[Nationen]] holdt en innledning, der hans hovedbudskap var klart:

Var [[Bondepartiet]]s oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket. I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var [[Elisæus Vatnaland]] som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, [[Jon Leirfall]] som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og [[Hans Borgen]] var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var [[Erland Steenberg]], [[Erling Engan]] og [[Gabriel Moseid]]. [[Hans Holten]] foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. [[Jon Leirfall]] ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954. Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitémedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti».

På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, også for et navnebytte. [[Per Borten]] advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også [[Hans Holten]] som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. [[Karen Grønn-Hagen]] ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt. Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene.