Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Ungarn ===
[[Fil:Central europe 1572.png|miniatyr|Ungarn ble delt i tre utover på 1500-tallet. En tredjedel (lysegrønt) var direkte under [[Det osmanske rike]], en tredjedel (mørkegrønt) var Transylvania, styrt på osmansk nåde, og den siste (lyseblått) tilhørte [[Huset Habsburg]].]]
Ungarns hovedproblem i denne tiden var Det osmanske rike som ville utvide sitt imperium. Ungarerne hadde lyktes i august 1456 å stoppe dem under beleiringen av Beograd (da en ungarsk by ved navn Nándorfehérvar) anført av militærlederen [[János Hunyadi]]. János selv falt i krigen. Dessverre for Ungarn, lyktes de i liten grad å stå samlet i å gjenerobre nye områder etter Beograd. Selv om albanerne, Ungarn, Venezia og flere andre kjempet mot Det osmanske rike, utkjempet de også interne kamper. Spesielt de største maktene av dem, Ungarn og Venezia, var i hyppige konflikter fordi begge ville kontrollere kysten i [[Dalmatia]]. Venezia ga til slutt opp, og Ungarn tok over kysten. Samtidig sto de alene mot Det osmanske riket.<ref>Side 257-58, Fuglestad</ref>

En av grunnene til at Ungarn sto uten allierte kan ha vært den markante «ungarskheten» som styrte i landet. I motsetning til Polen, som hadde hatt dynastier med utenlandsk bakgrunn, især fransk, var Ungarn uvillig til å gi kongetronen til ikke-ungarske dynastier. Lokale stormenn ble heller foretrukket. Det gjorde at mange nabolands ledere oppfattet dem med skepsiske. I tillegg var det daværende Ungarn rikt på grunn av gruvedrift og ganske stort i utstrekning – omtrent tilsvarende dagens Ungarn, Slovakia, mye av Kroatia og øvre halvdel av Romania, da [[Transilvania]] (Nedre halvdel, [[Valakia]], tilhørte Det osmanske rike). [[Mattias Corvinus]], også kalt Mátyás Hunyadi, lyktes både i å ha en stående hær og en adel som betalte skatt, begge et tydelig tegn på en svært styrket kongemakt. Denne stormaktstiden var knyttet til Corvinus, og etter ham kom en konge som ga etter for press og reduserte kraftig adelens skatter, la ned den stående hæren og ga etter for adelens makt. Et bondeopprør mot adelen i 1514 ble slått ned, noe som medførte at Ungarn innførte evigvarende [[livegenskap]] for sine bønder.<ref>Side 262-264, Fuglestad</ref>

I Ungarn begynte situasjonen å bli komplisert i 1526. Undertrykkelse på religiøs og etnisk grunnlag hadde, i tillegg til den harde straffen som de opprørske bøndene ble utsatt for, gjort at det var få som var villige til å kjempe for Ungarn. Kong Ludvig II fikk dermed store problemer da han møtte Det osmanske rike til kamp i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]]. Ungarn tapte og Ludvig II døde. Dette gjorde at Habsburgerne fikk en mulighet til å bli konger av både Ungarn og Kroatia. Ganske fort ble [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Erkehertug Ferdinand]], bror av den mektige keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]], uansett konge av Böhmen. Han hadde allerede den noe intetsigende, men formelt viktige tittelen [[konge av romerne]], men de ungarske adelsmennene var ikke overbeviste, og omtrent halvparten foretrakk [[Johan Zápolya]], fyrste av Transylvania. To fraksjoner kjempet om makten, hver av dem støttet av flere ungarske adelige. Ferdinand hadde også sin bror på sin side, mens Suleiman den store støttet Zápolya. Til tross for tidlige seire til Zápolya, ble erkehertug Ferdinand stadig mektigere, og han bekjempet sin rival, som flyktet til Polen. Likevel var ungarere flest lite begeistret for Habsburgerne, og det varte til langt ut i 1540-årene før Ferdinand gjennomførte et stort angrep på [[Buda]]. Angrepet ble til en beleiring som endte med at Det osmanske rike beseiret Ferdinand og tok Buda selv. Nå var det lite igjen av den rent ungarske delen av Ungarn, men Transylvania, formelt selvstendig, og Habsburgs Ungarn eksisterte fortsatt.<ref>Side 98, 282-23, Greengrass</ref>