Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

=== Slaget ved Worcester ===
[[Fil:Cromwell at Dunbar Andrew Carrick Gow.jpg|thumb|300px|«Cromwell ved Dunbar», maleri av Andrew Carrick Gow, 1886]]
Det påfølgende året gjorde Karl II og hans skotske allierte et desperat forsøk på å invadere England og erobre London mens Cromwell var opptatt i Skottland. Cromwell fulgte dem sørover og kom i fatt med den skotske hæren ved [[Worcester (England)|Worcester]] den 3. september 1651. I det påfølgende [[slaget ved Worcester]] tilintetgjorde Cromwells hær den siste store skotske rojalisthæren. Det var bare så vidt Karl II greide å unnslippe og til sist flyktet til landflyktighet i [[Nederlandene]] og [[Frankrike]] hvor han ble værende fram til 1660.<ref>Fraser, Antonia (1973): ''Cromwell: Our Chief of Men'', London, Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0297765566, s. 385–389.</ref> Mange av skottene som ble tatt til fange under Cromwells krigføring døde av sykdom, andre ble sendt av sted som straffanger eller kontraktsarbeidere i [[Britisk kolonisering av Amerika|koloniene i Amerika]] hvor de færreste kom tilbake fra.

For å utkjempe dette slaget organiserte Cromwell det slik at hæren lå i skjul og deretter brøt ut i et angrep koordinert fra tre kanter samtidig med tre elver som delte hans styrker. I løpet av slaget byttet Cromwell sine reserver fra den ene siden av elven [[Severn]] til den andre og tilbake igjen. Skribenten i ''[[Encyclopædia Britannica]]'' (11. utgave) merket seg at i sammenligning med det tidligere [[slaget ved Turnham Green]] under den første borgerkrigen, var Worcester et slag med manøvreringer og som de engelske parlamentariske styrkene ved begynnelsen krigen ikke var i stand til å utføre. Det var således en prototype for [[slaget ved Sedan]] i [[1870]].<ref>Artikkelen «Great Rebellion» i ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.), seksjonene «4. Battle of Edgehill» og «59. The Crowning Mercy».</ref>