Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Forholdet til Frankrike ===
[[Fil:Lenepveu, Jeanne d'Arc au siège d'Orléans.jpg|thumb|left|upright|En romantisk skildring av [[Jeanne d’Arc]] under beleiringen av Orléans, malt av Jules Eugène Lenepveu, 1886–1890]]
Etter erobringen av England ble forholdet mellom det anglo-normanniske monarkiet og den franske kronen i økende grad vanskelig. Betydelig fiendskap hadde allerede utviklet seg mellom Vilhelm og hans franske [[Føydalisme|føydale]] overherre før invasjonen av England, og det ble snart forverret ved den franske kronens støtte til hans sønn [[Robert Curthose]], som utkjempet en rekke kriger mot sin far og siden mot sine brødre. Som [[hertug av Normandie]] var Vilhelm og hans etterkommere fortsatt [[vasall]]er av den franske krone, men som konger av England var de hans likestilte. 

I 1150-årene, da [[Angevin|Angevin-riket]] ble dannet og [[Huset Plantagenet]] hadde overtatt den engelske tronen, kontrollerte den engelske kongen halve Frankrike og hele England, foruten [[Irland (øy)|Irland]] og [[Wales]], og hans makt overgikk langt den franske kongens. Selvmotsigelsen i denne situasjonen ble mer problematisk etter hvert som det franske monarkiet vokste seg sterkere og i økende grad krevde sin rett overfor sine vasaller. Den store politiske krisen oppsto i 1204, da [[Filip II August av Frankrike|Filip II av Frankrike]] erobret alle normanniske og angevinske besittelser i Frankrike unntatt [[Gascogne]].

På 1300-tallet hadde krigene som i perioder ble utkjempet om den engelske kongens besittelser i Frankrike siden Vilhelm Erobrerens tid eskalert til [[hundreårskrigen]], under [[Edvard III av England]]. Han ville gjenerobre sine forfedres besittelser i Frankrike og få full suverenitet der som han hadde i England ved å bryte vasallforholdets føydale bånd til den franske kongen. Krigen sluttet først med det endelige sammenbruddet for Plantagenets posisjon i Frankrike i 1453, da herredømmet over Normandie som ble etablert i 1066 gikk tapt.  

Det engelske kongedømmets franske forviklinger betydde stadige kriger mot Frankrikes kongene i bortimot fire århundrer. Disse konfliktene førte til framveksten av et gjensidig hat mellom England og Frankrike som fortsatt kan merkes – i utgangspunktet et ironisk resultat av at det var fransk adel som erobret England i 1066.