Redigerer Norge (avsnitt)

=== Bosetningshistorie ===
{{Se også|Norges historie|Norges geografi}}

==== Forhistorisk tid ====
Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over {{formatnum:1000}} år, kanskje så mye som {{formatnum:2000}} år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer"/> Arkeologiske spor som [[gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».<ref name="Lillehammer">{{Kilde bok|forfatter=Lillehammer, Arnvid|utgivelsesår=1994|tittel=Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr|isbn=8203220142|isbn=8203220290|isbn=8203220134|isbn=8203220282|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089}}</ref>{{rp|159}} De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hagen, Anders (1921–2005)|utgivelsesår=1962|tittel=Forhistorisk tid og vikingtid|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051|side=228}}</ref>

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.<ref name="Lillehammer"/>{{rp|163; 167}}

==== Finnmark ====
[[Fil:Alta helleristninger 2018-07-26-9560.jpg|miniatyr|Noen av [[Helleristningene i Alta]], 22–24 meter over havet (opprinnelig laget nær strandlinjen), antatt å være fra {{formatnum:4000}} år fvt. eller tidligere.]]

Arkeologisk funn fra [[eldre steinalder]] har vært omtalt som [[komsakulturen]] og omfatter rundt {{formatnum:5000}} års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt {{formatnum:8000}} år fvt. etter at kystområdene ble isfrie {{formatnum:11000}} år fvt. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 fvt. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|23–26}} I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som [[Pasvik]], ble trolig utnyttet sesongvis.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|35–38}} De eldste [[Helleristningene i Alta]] er vanligvis datert til {{formatnum:4200}} fvt., det vil si [[yngre steinalder]], og kan være betydelig eldre enn dette.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|46}} Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år {{formatnum:4000}} fvt. samtidig som havstigningen stanset.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|49}} Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|60–76}}

I det siste årtusen fvt. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 fvt. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|101–110}} Fra rundt år 1800 fvt. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|125–127}} Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen fvt., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. [[Mortensnes kulturminneområde|Mortensnes-gravfeltet]] kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 evt.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|139}}

==== Norsk ekspansjon nordover ====
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, ''bumenn'', drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.<ref name="stammer"/>

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200–300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i [[Vardø]] anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som [[Lebesby]] i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{Kilde bok|utgivelsesår=1968|tittel=De Tre stammers møte i Finnmark|utgivelsessted=Tromsø|forlag=Universitetsforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003|side=16f}}</ref>

På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Niska, Gunnar|utgivelsesår=1973|tittel=Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas|utgivelsessted=Vadsø|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066}}</ref>

==== Middelalderen ====
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64–65</ref>

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom {{formatnum:300000}} og {{formatnum:560000}} avhengig av beregningsmetode. Ved [[reformasjonen]] var folketallet under {{formatnum:200000}} og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden.<ref name="Lunden"/>{{rp|262–268}}
<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537|title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814|title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|accessdate=2013-10-19}}</ref> Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80&nbsp;% av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis {{formatnum:6000}} og {{formatnum:3000}} (2&nbsp;% av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.<ref name="Lunden"/>{{rp|262–268}}

==== Byene ====
{{Se også|Urbaniseringen av Norge}}

De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i Romsdal, [[Kaupanger]] i Sogn, i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på Sunnmøre, og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref name="ReferenceG">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Helle, Knut|utgivelsesår=1975|tittel=Stavanger: fra våg til by|isbn=8253201893|utgivelsessted=[Stavanger]|forlag=i hovedkommisjon hos Stabenfeldt|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031306102}}</ref>

[[Fil:Bergen-13ème.jpg|miniatyr|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by.]]

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til {{formatnum:20000}} hvorav {{formatnum:7000}} eller opp mot halvparten i Bergen, {{formatnum:3000}} i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden"/>{{rp|319–325}}<ref name="ReferenceG"/>

[[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.<ref name="Lunden"/>{{rp|319–325}}<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keller, Karl-Fredrik|utgivelsesår=1994|tittel=Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon|isbn=8291455007|utgivelsessted=Oslo|forlag=William Dall, Prosjekthuset produksjon AS|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Hartvedt, Gunnar Hagen| utgivelsesår=1999|tittel=Bergen byleksikon|isbn=8257310360|utgivelsessted=Oslo|forlag=Kunnskapsforl.|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084}}</ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok|forfatter=Bratberg, Terje T.V.|utgivelsesår=1996|tittel=Trondheim byleksikon|isbn=8257306428|utgivelsessted=Oslo|forlag=Kunnskapsforl.|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041}}</ref>

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1986|tittel=Kjøpstad og rikssentrum|isbn=8290289200|utgivelsessted=[Bergen]|forlag=Bryggens museum|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046}}</ref> I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.<ref name="Bratberg"/> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Schia, Erik|utgivelsesår=1991|tittel=Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen|isbn=8203165125|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054}}</ref>