Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

== Wedel-Jarlsberg (1824–1875) ==

Moss Jernverk ble reelt overtatt av grev [[Herman Wedel-Jarlsberg]] i 1824, men det juridiske ved eierskapet ble først formalisert i årene 1826–1829.<ref>''Moss Jernverk'', side 246</ref> Situasjonen for næringen var sterkt endret, og i 1820-årene mistet de norske jernverkene også siste rest av tollbeskyttelse mot svensk jern. Av prinsipielle grunner stemte grev Wedel for opphevelsen, selv om han som eier av jernverk personlig tapte stort på utvidelsen av frihandelen.<ref>''Moss Jernverk'', side 245</ref> Etter overtakelsen ble Wedel gjort oppmerksom på at verket fremdeles skyldte staten 50 000 riksdaler, det faste lån fra 1755 som ikke var innløst. Etter årevis med saksbehandling og rettssaker dømte [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] at obligasjonen var gyldig, men uoppsigelig så lenge kanonstøperiet ble holdt ved like.<ref>''Moss Jernverk'', side 245–246</ref>

I årene 1830–1831 ble det bygget et nytt stort valse- og skjæreverk, og før 1834 ble det i masovnhytten bygget en kupolovn (en miniatyr masovn), som etterhvert supplerte og dels erstattet masovnen. I kupolovnen kunne det smeltes avfallsjern og om ønskelig metall. 1830-årene var en vanskelig tid for jernverkene i Norge, Moss Jernverk var intet unntak, og i femårsperioden 1836–1840 var masovnen ute av drift i tre år.<ref>''Moss Jernverk'', side 250</ref>

I 1840 døde grev Wedel, og hans sønn Harald Wedel-Jarlsberg tok over farens forretninger, deriblant Moss Jernverk. Verket ble nå drevet av bestyreren, fra 1836 tyske Ignatius Wankel. Tiden med glade lag var forbi, og de kongelige ble ikke lenger innlosjert i hovedbygningen når de reiste gjennom Moss.<ref>''Moss Jernverk'', side 251</ref> Moss Jernverk ble etterhvert et underbruk av Bærums Jernverk, særlig etter 1840. Markedsforholdene bedret seg i 1840-årene, norsk jern fikk blant annet innpass i Nord-Amerika,<ref group="note">«I begyndelsen af 1840-aarene oparbeidede de norske jernverk sig besynderlig nok et marked i De Forenede Stater, hvor 'Norway Iron' i lang tid stod i høi kurs.»''De gamle norske jernverk'', side 60–61</ref> og forbedringer ble gjort etter mønster av utenlandske verk.<ref group="note">«Ifølge femårs-beretningen 1841-45 bestod de i å bringe ''varm'' luft inn i masovnen, samt anvendelse av den Lancasterske ferskningsmetode. Den førstnevnte forbedring hadde Moss Jernverk for øvrig innført allerede i de foregående decennium.», fra ''Moss Jernverk'', side 251</ref>

Andre halvdel av 1840-årene var markedsmessig svært gode for verket, og produksjonen økte kraftig:<ref group="note">«Produksjonsøkningen fordelte seg slik på de forskjellige fabrikata: rujern 190 %, støpegods 320 %, stangjern 350 %, valsejern hele 500 %.», fra ''Moss Jernverk'', side 252</ref> malmutveksling og fordeling av spesialiteter mellom verkene i Bærum og Moss fortsatte. Spikerproduksjonen opphørte for eksempel ved Moss i 1830-årene, mens valseverket var det klart største i Norge. Ved slutten av 1850-årene ble det gamle valseverket revet, og et nytt og meget større bygget, bare for maskineriet ble det i 1858 betalt nesten 10&nbsp;000 spesiedaler. Nå var imidlertid den siste gode perioden for de norske jernverk over. Ved avslutningen av [[Krimkrigen]] ble markedsforholdene svært vanskelige, og de norske verk lå igjen under i konkurransen med svenske og engelske.<ref>''Moss Jernverk'', side 252-253</ref>

Utover i 1860-årene ble de norske jernverkene gradvis lagt ned, presset av billig stål fra den svært effektive [[Bessemerprosess]]en.<ref group="note">«Det var, som vi forstår, en rekke faktorer som spilte inn ved nedleggingen av de norske jernverk. Men det avgjørende var at man i England omkring 1860 fant frem til en revolusjonerende metode for jernets omdanning til stål.» og «Avviklingen gikk usedvanlig brått for seg; for før Bessemer-prosessen slo definitivt igjennom – både i 1840- og i 1850-årene – hadde det vært meget gode tider for våre jernverk.», fra boken ''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 81-82</ref> Moss Jernverk holdt ut noen år, sannsynligvis fordi det nye valseverket var konkurransedyktig, og mot slutten av 1860-årene kom store mengder jern fra Bærum for valsing.<ref>''Moss Jernverk'', side 253</ref> Et par år etter den [[Den fransk-prøyssiske krig|tysk-franske krig]] (1870–1871) trakk det opp til ny krise med [[den lange depresjonen]]; dette ble verkets nådestøt. Driften ble også vanskeliggjort ved at jernbanen ([[Østfoldbanen|Smaalensbanen]]), som ble vedtatt i 1873, ble prosjektert tvers over verkets tomt. Det siste året jern ble bearbeidet, var i 1873. I 1874 og 1875 var det kun drift ved sagbruk, gårdsbruk og mølle.<ref group="note">«I 1874 er det helt dødt. Den eneste drift regnskapene kan fortelle om, er ved gårdsbruk, mølle og sagbruk.», fra ''Moss Jernverk'', side 254</ref> Moss Jernverk ble solgt for 115&nbsp;000 spesiedaler (460&nbsp;000 kroner) i 1875 til det lokale firmaet M. Peterson & Søn. Området verket lå på, ble overtatt av og ble brukt av emballasjefabrikken [[Peterson (firma)|Peterson]],<ref>''Moss Jernverk'', side 255</ref> inntil driften ble nedlagt i 2012.<ref>{{Kilde avis|tittel=Slutt for Peterson Paper i Moss|avis=Moss Avis|url=https://www.moss-avis.no/nyheter/nyheter/slutt-for-peterson-paper-i-moss/s/2-2.2643-1.7175629|etternavn=Holmsen|fornavn=Sigrid|etternavn2=Gran|fornavn2=Jon|etternavn3=Henriksen|fornavn3=Magne|dato=11. april 2012|side=|sitat=}}</ref> Fabrikkområdet i Moss eies i dag av [[Leif Höegh & Co|Höegh Eiendom]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.hoegheiendom.no/naering/prosjekter/verketmoss|tittel=Verket Moss|besøksdato=31. mars 2017|forfattere=|dato=|forlag=Höegh Eiendom|sitat=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20170401060825/http://www.hoegheiendom.no/naering/prosjekter/verketmoss|arkivdato=2017-04-01}}</ref>