Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

== Arv og omdømme ==
[[Fil:Marcus01 pushkin.jpg|thumb|Byste av Marcus Aurelius, støpt i Pusjkinmuseet etter original på [[British Museum]].]]
Marcus Aurelius fikk et omdømme som en «filosofikeiser» allerede i sin levetid, og den tittelen har fortsatt etter hans død; både Dio Cassius og biografen kaller ham «filosofen».<ref>''HA Marcus'' 1.1, 27.7; Dio Cassius 71.1.1; Francis, James (1995): ''Subversive Virtue: Asceticism and Authority in the Second-Century Pagan World'', University Park: Pennsylvania State University Press, 21 n. 1.</ref> Kristne, som [[Justin Martyr|Justinus martyren]], Athenagoras, Melito, karakteriserte ham også som det.<ref>Francis, 21 n.1, siterer Justinus: ''1 Apologia'' 1; Athenagoras: ''Leg''. 1; Eusebius: ''Historia Ecclesiastica'' 4.26.9–11.</ref> Sistnevnte gikk så langt som kalle Marcus for «mer filantropisk og filosofisk» enn Antoninus Pius og Hadrian, og plasserte ham opp mot undertrykkende keisere som [[Domitian]]us og Nero for å gjøre kontrasten dristigere.<ref>Eusebius: ''Historia Ecclesiastica'' 4.26.9–11, sitert i Francis, 21 n. 1.</ref> «Alene blant keiserne,» skrev historikeren [[Herodianus]], «ga han bevis på sin visdom ikke kun ved ord eller kjennskap til filosofiske læresetninger, men ved sin lastefri karakter og sitt beherskede levesett.» <ref>Herodianus, ''Ab Excessu Divi Marci'' 1.2.4.</ref>

Betegnelsen «filosofikonge» går tilbake til [[Platon]]s verk [[Staten (dialog)|''Staten'']] hvor han hevdet at filosofer burde bli konger og de som er konger burde bli filosofer.<ref>Platon: ''Staten'', 5.473d</ref> Platon definerte en filosof som «en som elsket visdom» og skilte mellom en som elsket den sanne visdom i motsetning til ren erfaring eller utdannelse ved at filosofen er den eneste som har tilgang til ideer. Den sanne filosof er et ideal, og frambringe et virkelig rettferdig samfunn er nær umulig.<ref name="Ancient">Umbrello, Steven (22. juli 2015): [http://www.ancient.eu/article/817/ «Marcus Aurelius: Philosopher Emperor or Philosopher-King?»], Ancient History</ref>

Gjennom sine nitten år som keiser ble legemliggjøringen av Platons ideal jevnlig plaget av krig, pest, naturkatastrofer og hjemlige tragedier. Han har blitt stående i historien, ikke bare som den vise keiseren, men som den gode hersker, slik Dio Cassius skriver, «I tillegg til å besitte andre fortreffeligheter, styrte han bedre enn noen andre som noen gang hadde vært i posisjon med makt.»<ref>Dio Cassius: ''Romersk historie 72. 34-35. I [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/72*.html engelsk oversettelse, s. 63]</ref> Ikke minst er det bevitnet i hans ''Til meg selv'' hvor han benyttet sin kunnskap i stoisk filosofi til å endre sin egen oppførsel. Hans mål var å bli den beste – den mest rettskafne – person som han var i stand til å bli. Han så seg selv og den verden han levde, stormende og opprivende som den var, fra et kosmisk perspektiv. Han greide å overkomme de vanskeligheter han sto overfor. Til tross for krig, pest, personlige tragedier og sin egen sykdom, var han i stand til å beholde sin egen emosjonelle kontroll, styre rettvist og klokt. «Han fikk ikke den gode skjebne han hadde fortjent,» mente Dio Cassius, «for han hadde ikke et sterkt legeme og var involvert i utallige vanskeligheter gjennom praktisk talt hele sitt styre. Men for min del beundrer jeg ham alt mer av den grunn, at midt i de uvanlige og spesielle vanskeligheter både overlevde han seg selv og bevarte imperiet.»<ref>Dio Cassius: ''Romersk historie 72. 72. 36. I [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/72*.html engelsk oversettelse, s. 69]</ref>

Han opprettholdt den vanskelige maktbalansen og bevarte imperiet i det som har blitt kalt for Romas sølvalder ved å gjøre det han kunne for at borgernes liv var så framgangsrikt og trygt som mulig. Det ble sagt om Marcus’ karakter at «han var streng, men ikke forherdet; beskjeden, men ikke fryktsom; og alvorlig, men ikke uhyggelig.»<ref>''[[Historia Augusta]]'', 4. 5</ref> Som en stoiker hadde han en fast tro på sin plikt til de under seg i hierarkiet. I kampen mot barbariske invasjoner, økte han ikke skatte for å finansiere krigen, men solgte alle sine keiserlige besittelser for å betale for sin bestrebelser.<ref name="Ancient" /> Som lovgiver dikterte hans filosofiske levemåte også hans beslutninger. ''[[Historia Augustus]]'', som ikke alltid er pålitelige, men antagelig riktig i dette tilfellet, sa at han straffet alle forbrytelser med lettere dommere enn som vanligvis ble gitt, «men til tider, mot de som var opplagt skyldig i alvorlige lovovertredelser forble han ubøyelig.»<ref>''[[Historia Augusta]]'', 24. 1</ref> Et gjentagende tema i hans bok ''Til meg selv'' er at man må opprettholde fokus og være uten distraksjoner samtidig som man opprettholder sterke etiske prinsipper for å være et godt menneske.<ref>Roberts, John (2011): [http://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803095434532 «Aurelius, Marcus»], "Oxford Reference Online"</ref> Michael Grant karakteriserte Marcus Aurelius som «den edlreste av alle menn som, ved ren intelligens og i kraft av sin karakter, har vurdert og oppnådd godhet for sin egen skyld og for noen belønning.»<ref>Grant, Michael ([1968] 1993): ''The Climax of Rome: The Final Achievements of the Ancient World, AD 161–337''. London: Weidenfeld. ISBN 0-297-81391-9. s. 139</ref>

Den engelske filosofen [[Iain King]] konkluderte med at Marcus Aurelius' arv er tragisk ettersom keiserens «Stoiske filosofi – som handler om selvbeherskelse, plikt, og respekt for andre – var så uverdig forlatt av den keiserlige slekt han salvet ved sin død.»<ref>King, Iain (august 2014): [http://www.military-history.org/articles/thinkers-at-war-marcus-aurelius.htm «Thinker at War – Marcus Aurelius»], ''Military History''.</ref>

I filmen ''[[The Fall of the Roman Empire (film)|The Fall of the Roman Empire]]'' (1964) ble Marcus Aurelius framstilt av [[Alec Guinness]] og filmen ''[[Gladiator (film)|Gladiator]]'' (2000) ble portrettert av [[Richard Harris]]. Begge filmene fremmet påstanden at Marcus Aurelius ble myrdet av sin sønn ettersom han hadde til hensikt å gi keiserverdigheten til sin adopterte sønn, en romersk general, framfor sin biologiske sønn Commodus.