Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

==== Elektromagnetisk separering ====
Elektromagnetisk separering av isotoper ble utviklet av Lawrence ved University of California Radiation Laboratory. Denne metoden involverte bruken av utstyr som ble kalt [[calutron]]er, en hybrid mellom et alminnelig [[massespektrometri|massespektrometer]] og en [[syklotron]]. Navnet var avledet fra ordene ''Cal''ifornia ''u''niversity cyclo''tron''.{{Sfn|Jones|1985|s=117–119}} Ved den elektromagnetiske prosessen bøyde et magnetfelt ladde partikler i forhold til partiklenes masse.{{Sfn|Smyth|1945|s=164–165}} Prosessen var hverken spesielt elegant eller effektiv.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=684}} Sammenlignet med et anlegg med gassdiffusjon eller en atomreaktor, brukte elektromagnetisk separasjon langt flere sjeldne mineraler og krevde mer arbeidskraft til drift, og det var dyrere å bygge. Til tross for dette ble metoden godkjent fordi den var basert på en kjent teknologi, og dermed mindre risikabel. Dessuten kunne den bygges opp trinnvis og raskt nå en industriell størrelse.{{Sfn|Jones|1985|s=117–119}}

[[Fil:Alpha 1 racetrack, Uranium 235 electromagnetic separation plant, Manhattan Project, Y-12 Oak Ridge.jpg|left|thumb|Gigantisk ''Alpha I''-racerbane på Y-12.]]

Marshall og Nichols fant ut at en elektromagnetisk separasjon ville kreve {{formatnum:5000}}&nbsp;tonn kobber, noe det var stor mangel på. Man kunne imidlertid bruke [[sølv]] i stedet i et forhold på 11:10. 3. august 1942 møtte Nichols visefinansminister [[Daniel W. Bell]] og bad om å få overført {{formatnum:6000}}&nbsp;tonn sølv fra lageret i West Point.«Unge mann», svarte Bell, «De kan tenke på sølv i tonn, men for finansdepartementet vil det alltid dreie seg om sølv i [[troy ounce]]s!»{{Sfn|Nichols|1987|s=42}} Til slutt ble det brukt {{formatnum:14700}}&nbsp;tonn sølv.{{Sfn|Jones|1985|s=133}}

De 31&nbsp;kg tunge sølvbarrene ble smeltet om til sylindriske blokker og send til {{Ikkerød|Phelps Dodge}} i [[Bayway]] i [[New Jersey]] hvor de ble omarbeidet til strimler som var 15,9&nbsp;mm tykke, 76&nbsp;mm brede og 12&nbsp;m lange. De ble viklet til magnetiske spoler av {{Ikkerød|Allis Chalmers}} i [[Milwaukee]] i [[Wisconsin]]. Etter krigen ble alt av maskineri demontert og renset, og gulvet under maskinene ble tatt opp og brent for å gjenvinne mengder av sølv. Det endte til slutt med at kun 4&nbsp;kg gikk tapt.{{Sfn|Jones|1985|s=133}}{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=153}} Det siste av sølvet ble returnert i mai 1970.{{Sfn|Jones|1985|s=67}}

Ansvaret for utformingen og byggingen av det elektromagnetiske separasjonsanlegget, kalt «Y-12», ble gitt til Stone & Webster av S-1-komitéen i juni 1942. Anlegget kom til å bestå av fem 1. trinns produksjonsenheter kalt ''Alpha''-racerbaner, og to enheter til å avslutte behandlingen, kalt ''Beta'' racerbaner. I september 1943 godkjente Groves byggingen av ytterligere fire racerbaner kalt ''Alpha II''. Byggingen startet i februar 1943.{{Sfn|Jones|1985|s=126–132}}

Da anlegget etter planen ble prøvestartet i oktober, ble de 14&nbsp;tonn tunge vakuumtankene dreid på grunn av styrken i magnetene og de måtte forankres på nytt. Et mer alvorlig problem oppstod da de magnetiske spolene begynte å kortslutte. I desember ga Groves ordre om at en spole skulle åpnes, og man fant en håndfull av rust inni. Groves beordret deretter at racerbanene skulle tas ned og magnetene sendes tilbake til fabrikken for og renses. Det ble også bygget et renseanlegg på stedet for å kunne rense rør og samlinger.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=684}} Den andre ''Alpha I'' kunne først tas i drift mot slutten av januar 1944. Den første ''Beta'' og den første og tredje ''Alpha I'' anlegget ble startet i mars, og den fjerde ''Alpha I'' ble satt i drift i april. De fire ''Alpha II''-racerbanene ble ferdige mellom juli og oktober 1944.{{Sfn|Jones|1985|s=138–139}}

[[Fil:Y12 Calutron Operators.jpg|thumb|Operatører ved kontrollpaneler til calutron i Y-12. Gladys Owens, damen som sitter i forgrunnen, visste ikke hva hun hadde vært involvert i før hun så bildet på en offentlig rundgang på anlegget 50&nbsp;år senere.{{Sfn|SmithDRay}}]]

{{Ikkerød|Tennessee Eastman}} ble engasjert til å drive Y-12-anlegget til de sedvanlige omkostningene-pluss-fast-beløp-betingelsene, hvor det faste beløpet var på {{formatnum:22500}}&nbsp;dollar i måneden i tillegg til {{formatnum:7500}}&nbsp;dollar for racerbane ved de fire første og deretter {{formatnum:4000}}&nbsp;dollar for hver ytterligere racerbane.{{Sfn|Jones|1985|s=140}} Calutroner ble opprinnelig betjent av forskere fra Berkeley for å få fjernet feil og oppnå en rimelig produksjonsrate. De ble heretter overlatt til operatører utdannet av Tennessee Eastman, og som kun hadde utdannelse fra gymnaset. Nichols sammenlignet produksjonsdataene og påpekte ovenfor Lawrence at de unge «hillbilly»-pikene klarte seg bedre enn hans doktorer. De ble enige om lage et veddemål om produksjonen, og Lawrence tapte. Dette ga en moralsk ryggstøtte for arbeiderne og formennene fra Tennessee Eastman. Pikene ble «utdannet som soldater til ikke å spekulere i hvorfor», mens «vitenskapsfolkene ikke kunne la vær med å gjennomføre tidskrevende undersøkelser av årsakene til mindre utsving på målerne».{{Sfn|Nichols|1987|s=131}}

I starten anriket Y-12 uran-235 innholdet til 13–15 % og sendte de første få hundre gram med dette til Los Alamos i mars 1944. Kun 1/{{formatnum:5825}}-del med uran som ble sendt inn i prosessen kom ut som et sluttprodukt. En stor del av restene ble spedt ut over utstyret under prosessen. Etter skikkelige forbedringsforsøk lyktes de i å få produksjonen opp til 10 % av den tilførte uran-235 i januar 1945. I februar begynte ''Alpha''-racerbanene å motta lettere anriket (1,4 %) råmateriale fra det nye termodiffusjonsanlegget S-50. Den følgende måneden fikk den beriket (5 %) råmateriale fra gassdiffusjonsanlegget K-25. I april produserte K-25 uran, som var tilstrekkelig anriket til at det kunne brukes direkte i ''Beta''-racerbanene.{{Sfn|Jones|1985|s=143–148}}