Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel===
Utviklingen av [[komparativ filologi]] på [[1800-tallet]], sammen med [[etnologi]]ske oppdagelser på [[1900-tallet]], etablerte [[vitenskap]]en om [[myte]]ne. Siden [[romantikken]] hadde alle studier av myter vært komparativ. [[Wilhelm Mannhardt]], [[James George Frazer|James Frazer]] og [[Stith Thompson]] brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i [[folkeminne]] og [[mytologi]]. [[Edward Burnett Tylor]] publiserte i 1871 verket ''Primitive Culture'' hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon.<ref>Allen, D.: ''Structure and Creativity in Religion'', s. 9; Segal, R.A.: ''Theorizing about Myth'', s. 16</ref> Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både [[Carl Gustav Jung|Carl Jung]] og [[Joseph Campbell]]. [[Max Müller (orientalist)|Max Müller]] brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av [[ariere|arisk]] [[naturtilbedelse]]. [[Bronislaw Malinowski]] la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. [[Claude Lévi-Strauss]] og andre [[strukturalisme|strukturalister]] har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.


[[Sigmund Freud]] introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.<ref>Caldwell, R.: ''The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth'', s. 344</ref>

Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og [[arketyp]]ene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.<ref>Jung, C.: ''The Psychology of the Child Archetype'', s. 85</ref>» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis ''Odysseen'' ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.<ref>Segal, R.: ''The Romantic Appeal of Joseph Campbell'', 332-335</ref>» [[Károly Kerényi]], en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 38</ref>