Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Nødvendige reformer: Storbritannia og Frankrike ====
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|miniatyr|Friheten leder folket», med [[Marianne]] leder folket til seier. Malt i anledning [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]]. {{Byline|[[Eugène Delacroix]]  (1798–1863)|type = Malt av}}]]
Det nye franske kongedømmet hadde ivaretatt flere rettigheter som revolusjonen av 1789 brakte med seg. Likevel var det stor uro med tanke på at mange manglet stemmerett. Da Ludvig XVIII døde i 1824, tok hans bror, [[Karl X av Frankrike|Karl X]] over. Karl X var en kontrarevolusjonær som ønsket å bringe Frankrike tilbake til den gamle ordenen, slik at adelen ble kompensert, flere titler ble arvelige, kirken fikk større innflytelse i utdannelse og politikk, pressesensur ble innført og han fikk rett til å oppløse parlamentet når han ønsket det. Paris' innbyggere gjorde opprør i 1830, og da politiet og militære nektet å skyte mot opprørerne, valgte Karl X å abdisere. Denne hendelsen, omtalt som [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]], bekjempet dannelsen av et opplyst enevelde, men deretter var folkemassen uenige på hva som var neste naturlige valg. Studenter, arbeidere og intellektuelle brukte trikoloren for å argumentere for republikk. Borgerlige politikere var mer positive til et konstitusjonelt monarki. De fikk [[Ludvig Filip av Frankrike]], som tilhørte Orléans-familien, en sidegren til Bourbon, til å takke ja, og overtalte nasjonalhelten [[Marquis de La Fayette]] til å støtte forslaget. Dette overbeviste også flere republikanere. Revolusjonen viste vanskelighetene med å frata franskmenn deres rettigheter når de først ble gitt.<ref>Side 489, Greer, Lewis</ref>

Den franske revolusjonen ble spredt nærmest øyeblikkelig over kanalen til Storbritannia. De radikale så hvor vellykket revolusjonen og trusselen om vold fungerte, mens de borgerlige så hvor lett borgerlige politikere håndterte situasjonen. Dette økte presset på den allerede mer modifiserte [[Tory (historisk britisk parti)|Tory-regjeringen]]. Modifiseringene innen Tory var drevet frem av [[Robert Peel]] og [[George Canning]], to politikere som forsto behovet for å tilrettelegge for britiske forretninger. Merkantilistiske lover ble fjernet, håndverkere kunne fortsette med yrkene sine utenlands, det ble lov til å selge maskin- og fabrikkdeler utenlands – noe som sterkt økte industrialiseringen på kontinentet – og Tories jobbet mot en de facto sekulær stat. I tillegg ble dødsstraff fjernet for en rekke forbrytelser, religiøs frihet gjorde det lettere for irer og skotter å få samme rettigheter og et profesjonelt politikorps ble introdusert som et mindre voldelig alternativ til å holde lov og orden.<ref>Side 489, 490 Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Ac.oldsarum.jpg|miniatyr|[[Old Sarum]] malt av [[John Constable]]. Området hadde ingen faste innbyggere, men leverte likevel to parlamentsmedlemmer. {{Byline|[[John Constable]]  (1776–1837)|type = Malt av}}]]

Imidlertid var både kornlovene (høy toll på import av korn) og parlamentslovene utenfor den yngre generasjonens rekkevidde. Av disse var det parlamentslovene som var mest alvorlige. De fleste valgdistriktene stammet fra mange hundre år tilbake i tid, og ga et svært uriktig bilde av befolkningen tidlig i 1830-årene. Manchester og Liverpool hadde vokst kraftig som resultat av industrialiseringen, men de hadde beskjeden representasjon ettersom det bodde svært få der i middelalderen. Mange valgdistrikt (boroughs) var på sin side sterkt overrepresentert i parlamentet i forhold til befolkningen. En slik valgkrets, der nesten ingen hadde stemmerett og stedet likevel hadde minst en representant i [[Underhuset (Storbritannia)|Det britiske underhuset]], ble kalt en [[råtten valgkrets]]. En sammenlikning mellom to ytterpunkter var at Manchester hadde 400&nbsp;000 innbyggere og ingen parlamentsmedlem, mens [[Old Sarum]] hadde ingen innbyggere og to parlamentsmedlemmer.<ref>[http://www.guideofengland.com/salisbury/Old-Sarum-Rotten-Boroughs-Salisbury.html Old Sarum Rotten Boroughs] - Guide of England</ref><ref>[http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1820-1832/constituencies/old-sarum Old Sarum] - History of Parliament Online</ref>

Etter at [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Hertugen av Wellington]] utviste svært liten forståelse for ønsket om reform, ble det et regjeringsbytte, der [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]] tok over. De presset frem en reform av valgdistriktene, men forslaget gikk ikke gjennom Underhuset. Whigene trakk seg, men toryene nektet å danne regjering, så posisjonen gikk tilbake til whigene igjen. Da de igjen introduserte sitt lovforslag, gikk den gjennom Underhuset, men stanset i [[House of Lords|Det britiske overhuset]]. Dette medførte opptøyer i gatene i Bristol, Derby og Nottingham. Trusselen om revolusjon gjorde at kongen, [[William IV av Storbritannia|William IV]] lovte å utnevne nok lorder til å få forslaget igjennom. Dette gjorde at Overhuset ga seg heller enn å bli overfylt. [[Reformakten (1832)|Reformakten]] av 1832 gikk dermed gjennom. Fortsatt var stemmeretten kraftig begrenset til folk med en viss årlig leie på landområdet sitt, og fortsatt var reformakten i seg selv en svært britisk sak, men den ble fremprovosert av franske opptøyer, og den viste at britene også var åpne for forandring.<ref>Side 490–491, Palmer, Colton</ref>