Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

=== Moderne syn ===
[[Fil:Sverrir by Arbo.jpg|right|thumb|300px|''Kong Sverre krysser fjellet ved Voss'' <br />maleri av [[Peter Nicolai Arbo]]]]
Moderne historikere har fremmet mange synspunkter og forklaringer på borgerkrigstiden. Samtidens kilder, sagaene, har i sterk grad framhevet konfliktenes vesen i personligheter, kriger som oppsto som et resultat av kampen mellom ulike tronfølgere. De uklare etterfølgerlovene, og praksisen om maktdeling mellom flere konger samtidig, ga personlige konflikter muligheten til å utvikle seg til heftige kriger. I nyere tid har historikeren [[Narve Bjørgo]] hevdet at praksisen med maktdeling var en god form for å styre et kongedømmet i den første perioden etter samlingen av Norge, og at tendensene mot sentralisme og et forent kongedømme var viktige faktorer som utløste krigene.<ref>Narve Bjørgo, «Samkongedøme kontra einekongedøme» i ''Historisk tidsskrift'', bd. 49, 1970, s. 1-31</ref>

[[Edvard Bull d.e.]] har også framhevet motsetninger mellom ulike landsdeler som en faktor, ved å påpeke det faktum at de ulike tronkreverne ofte fant sin hovedstøtte i bestemte deler av Norge.<ref>referert i Knut Helle, ''Norge blir en stat 1130-1319'', (Universitetsforlaget, Oslo, 1974), s. 39</ref> Andre viktige faktorer var innblanding fra utenlandske statsmakter, Danmark og i noe mindre grad Sverige. Disse kongene var stadig villige til å gi sin støtte til den ene eller den andre fraksjonen i de norske borgerkrigene, og da med et øye mot å utvide sin egen innflytelse, i særdeleshet i Viken, området rundt [[Oslofjorden]].

En populær forklaring i noe eldre norsk [[historiografi]] på slutten av [[1800-tallet]] og tidlig på [[1900-tallet]], var å framheve konflikten mellom kongsmakten og aristokratiet ([[Lendmann|lendmennene]]). I henhold til dette synet har historikere som [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]], [[Ernst Sars]] og [[Gustav Storm]] beskrevet hvordan lendmennene vurderte kongen som et redskap som de benyttet for selv å styre landet.<ref>referert i Knut Helle, ''Norge blir en stat 1130-1319'', (Universitetsforlaget, Oslo, 1974), s. 38</ref> Felles interesser og personlige lojalitetsbånd knyttet ulike grupperinger sammen, Av den grunn støttet de barnekonger eller svake konger, men ble selv til sist beseiret av den sterke kongen [[Sverre Sigurdsson]]. Det samme synet fortolker også kirkens rolle. Det er ingen grunn til å tvile på at disse personlige interessene hos tronkreverne og stormennene var en hoveddrivkraft, slår [[Knut Helle]] fast.<ref name="Helle19">Helle, Knut: ''Under kirke og kongemakt 1130-1350''. Bind 3 av ''Aschehougs Norgeshistorie'', ss. 19</ref> Men dette var neppe de eneste årsakene. Disse forklaringene om lendmennene mistet tyngde da det etter hvert ble klart at lendmennene faktisk var delt og fordelt på begge sider, både før og etter kong Sverre. Selv Sverre hadde en del lendmenn på sin side. Knut Helle har framhevet hvordan kirken etter Sverres død synes å ha arbeidet hardt for å forsone de stridende parter og fremme stabilitet.

Norgeshistorien til [[Ole Georg Moseng]] et al. nevner at striden i løpet av [[1100-tallet]] hadde ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Først de siste tiårene av 1100-tallet var de brede lag av de større delene av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er derfor mer dekkende enn «borgerkrig». Det er dog tradisjonelle grunner til å beholde betegnelsen borgerkrig. Samtidig som stadig større deler av landet ble utarmet ved at folk ble dratt med i krigshandlingene, og hærene understøttet seg selv ved hjelp av plyndringer og utidig skattelegging, skjedde det også en ekspansjon, særlig i kirken. Det norske [[erkebispedømme]]t ble opprettet midt på 1100-tallet.<ref>Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (2007): ''Norsk historie. 750-1537''. 2. utgave. ISBN 978-82-15-00415-0. ss. 113.</ref>

Mot midten av [[1900-tallet]] hadde den [[Historisk materialisme|materialistiske historieoppfatning]] fått stor innflytelse og tyngde i norsk historiografi. Dens forkjempere, Edvard Bull d.e. og [[Andreas Holmsen]], søkte å forklare borgerkrigstiden på grunnlag av sosiale og økonomiske årsaker. De antok at det norske samfunnet var blitt mer lagdelt på 1100-tallet, med store grupper av tidligere selveierbønder som sank ned til status av bønder som leide jorda, mens lendmennene og kirken skaffet seg store landeiendommer. Dette skapte konflikter som fikk sitt utløp i borgerkriger. Det var også antagelsen at bestemte regioner som eksempelvis [[Trøndelag]] og de indre delene av østlige Norge, hadde oppnådd større sosial likhet og utjevning og av den grunn motsatte seg de øvrige mer lagdelte områdene av landet. Slik Holmsen vurderte det utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken som selv var en stor godseier, og til sist ble godseierkongedømmet den seirende part i borgerkrigen.<ref>Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (2007): ''Norsk historie. 750-1537''. 2. utgave. ISBN 978-82-15-00415-0. ss. 114-115.</ref>

Disse forsøkene på å innføre en forklaring basert på [[klassekamp]] av borgerkrigskonfliktene har siden tapt tyngde. For det første er det lite grunnlag i kildene til denne tolkningen og det har ikke vært mulig å forklare [[empiri]]sk den økende lagdelingen av samfunnet som faktisk skjedde over hele Norge i denne perioden. Hypotesen om sterkt økende godsdannelse før og i borgerkrigen er ikke holdbar. Den sosiale spenningen kan like gjerne være et produkt av borgerkrigene som en årsak til dem. Nyere undersøkelser synes å indikere at hypotetisk klassekamp ikke var tilfelle. [[Sverre Bagge]] har fremmet et syn som har fått bred tilslutning: borgerkrigene oppsto som følge av at adelens økonomiske stilling i den fredelige perioden [[1030]]&ndash;[[1130]] var blitt prekær. Det var inntekter av rov og plyndring på [[viking]]ferder som hadde finansiert det viktige systemet med gaver og gjengaver som var nødvendig for å knytte lojalitetsbånd og som opprettet stormennenes makt. Da disse inntektene sviktet ved at vikingtiden ebbet ut på midten av 1000-tallet samlet stormennene seg om kongen som hadde skaffet seg store landområder ved konfiskeringer under [[Olav Haraldsson]] og [[Harald Hardråde]]. Gjennom kongetjenester fikk stormennene del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger ble en del av riksaristokratiet rundt kongen. Da kongen fikk problemer med å lønne sine tilhengere, ble konkurransen om kongedømmets ressurser skjerpet. I tillegg kom kirken til og karret til seg stadig mer og mer jord og eiendommer.<ref>Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (2007): ''Norsk historie. 750-1537''. 2. utgave. ISBN 978-82-15-00415-0. ss. 115.</ref>

Knut Helle har også pekt på skjerpet kamp om ressursene som en betydelig årsak. Tronstridighetene på 1130-tallet kan ha hatt sin årsak i at landets stormenn i større grad enn tidligere var nødt til konkurrere om landets egne hjelpemidler. Kanskje ble situasjonen tilspisset ved at også kirken la beslag på en stadig større del av avkastningen fra landets næringsdrift. Motsetningene kan ha blitt skjerpet ved at folketallet økte, noe som også la sterkere press på ressursene. Det ble tatt mange nye småbruk, ofte på dårlig jord, og kårene var trange for leilendingene som drev slike bruk, foruten de arbeidere som ikke eide eller forpaktet jord i det hele tatt. Sosial uro kan ha bidratt til å forsterke eksisterende uro.<ref name="Helle19"/>

Knut Helle har framhevet den stadige sterkere kongsmakten gjennom hele borgerkrigstiden. Da perioden ble avsluttet var konseptet om et forent kongedømme framfor maktdeling blitt akseptert, og begynnelsen på en sentralisert administrasjon hadde kommet i gang, og kongens makt hadde økt slik at en sterk konge ville være i stand til å hindre sosiale og geografiske delinger av riket uten at det medførte krig. I dette perspektivet har borgerkrigene blitt sett på som den siste og endelige fasen i foreningen av Norge til ett kongedømme.<ref>referert i Knut Helle, ''Norge blir en stat 1130-1319'', (Universitetsforlaget, Oslo, 1974), s. 41</ref>